Massimo Massimi
| Massimo Massimi | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 10. apr. 1877[1][2] Roma | ||
| Død | 6. mars 1954[1][2] (76 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1900–), dommer | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Pontifical Roman Seminary | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–1954) Kongedømmet Italia (1877–1946) | ||
Massimo Massimi (født 10. april 1877 i Roma i Italia, død 6. mars 1954 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie der han arbeid med kirkerettslige og sivilrettslige anliggender.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Massimo Massimi studerte ved Collegio Romano, og tok doktorgrad i kirkerett. Deretter tok han doktorgrad i sivilrett ved La Sapienza
Prest[rediger | rediger kilde]
Den 14. april 1900 ble han presteviet av erkebiskop Giuseppe Ceppetelli, dsom var visegerent for bispedømmet Roma. Deretter virket han i åtte år som sjelesørger i forskjellige romerske menigheter. I 1904 ble han dessuten professor for sivilrett ved Det pavelige atheneum Sant'Apollinare. Fra 1908 virket han ved Den romerske rota.
I 1909 ble han konsultor for redaksjonen som under ledelse av kardinal Pietro Gasparri forberedte kodifisertingen av den kanoniske rett. I 1915 ble han auditor (dommer) ved Den romerske rota, og 1. mai 1926 rotaens dekan. I 1932 ble han president for kommisjonen som utarbeidet en strafferett for Vatikanstaten.
Kardinal[rediger | rediger kilde]
Massimo Massimi ble kreert til kardinaldiakon den 16. desember 1935 av pave Pius XI, og ble tildelt Santa Maria in Portico som diakonia.
Kardinal Massimi ble den 17. februar 1936 utnevnt til president for den pavelige kommisjon som forberedte kodifiseringen av orientalsk kirkerett.
Etter Pius XIs død deltok kardinal Massimi i konklavet i 1939 som den 2. mars valgte kardinal Eugenio Pacelli som tok navnet pave Pius XI. Pacelli var den nokså alment antatte papabile, men det var også dem som regnet et valg av Massimi som et tenkelig utfall.[3] Ifølge den italienske historikeren Giovanni Coco[4] var kardinal Massimi den som italienske fascistiske regime helst ønsket skulle bli den nye paven: Han ble av dem oppfattet av dem som «apolitisk», «åndelig», «mer forsonende». Benito Mussolini bad sin utenriksminister Galeazzo Ciano og germanisten Guido Manacorda om å prøve å få kardinaler de hadde kontakt med til til å bidra til et slikt utfall. Initiativet var imidlertid ikke vellykket.
Han var president for Den pavelige kommisjon for den autentiske fortolkning av kirkeloven 1939–1946, og prefekt for Den apostoliske signatur 1946–1954.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 171416330[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6k09xq3, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ L'Illustration nouvelle, 25. februar 1939, s. 13 (online)
- ^ I sitt verk Il labirinto romano, sitert i Paolo Rodari: [https://rep.repubblica.it/pwa/generale/2020/01/29/news/cosi_mussolini_tento_di_fermare_papa_pacelli-247095853/?ref=RHPPBT-BH-I0-C8-P4-S1.8-T1 osì Mussolini tentò di fermare papa Pacelli,La Repubblica, 29. januar 2020
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
| Forgjenger: Enrico Gasparri |
Prefekt for Den apostoliske signatur |
Etterfølger: Giuseppe Bruno |