Marikollen (Viggja)
- Må ikke forveksles med Marikollen i Rælingen.
| Marikollen | |||
|---|---|---|---|
| Sted |  Viggja | ||
| Åpnet | 1927 | ||
| Siste større ombygging | 1934 | ||
| Ute av bruk siden | 1957 | ||
| Anerkjent bakkerekord | 91,5 m | ||
 Marikollen 63°18′58″N 9°58′30″Ø | |||
Marikollen var en hoppbakke i Skaun kommune i Trøndelag. Den lå sør for Skjetnan på Viggja og var i sin tid en av Norges største hoppbakker. Bakken var eid av Viggja IL.
Hoppbakken ble bygd i 1927 av Idrettslaget Fart, og i 1929 satte klubbens egen Johan Arnt Høiseth bakkerekord med 57 meter. I 1934 ble bakken ombygd, blant annet ble hoppet trukket 14 meter tilbake og tilløpet forlenget. Etter ombyggingen nådde Reidar Andersen 90 meter på trening. I renn ble det gitt lavere fart. Johan Arnt Høiseth forbedret den anerkjente bakkerekorden til 71 meter i februar 1935.
Etter 2. verdenskrig ble bakken satt i stand igjen, og i 1949 satte Torbjørn Falkanger bakkerekord med 84,5 meter. På 1950-tallet ble rennene i Marikollen sett av flere tusen tilskuere. Odd A. Brevik nådde 90 meter i offisielt renn i 1951, og senere ble bakkerekorden forbedret til 91,5 meter.
I siste halvdel av 1950-tallet ble det lagt planer for å bygge ut bakken til å tåle hopp på 120 meter eller mer, men planene ble aldri satt ut i livet. Marikollen mistet betydning i forhold til Granåsen i Trondheim og Kløvsteinbakken i Meldal, som begge lå mer sentralt til, og det siste rennet i Marikollen ble holdt i 1957.
I 2022 gav Viggja IL ut boka Marikollen : Trøndelags største hoppbakke fra 1927 til 1957 skrevet av Thor Gotaas.[1]
Referanser
[rediger | rediger kilde]Kilder
[rediger | rediger kilde]- Fjordingen: Her startet skieventyret[død lenke] (1. mars 2013, oppdatert 4. mars 2013, besøkt 20. juli 2013)
- Skaunnytt.no: Lange svev på Viggja (11. februar 2011, oppdatert 15. februar 2011, besøkt 20. juli 2013)
- Adresseavisen: Marikollen på Viggja (s. 27, 18. april 2005, arkivert hos Retriever Norge)
- P. Chr. Andersen og Ragnar Wold (red.): Sport i navn og tall. Schibsted, Oslo 1950 (s. 250, digitalisert av Nasjonalbiblioteket)