Marco da Gagliano
| Marco da Gagliano | |||
|---|---|---|---|
_bis.jpg) | |||
| Født | 1. mai 1582[1] Firenze | ||
| Død | 25. feb. 1643[2][1][3][4] (60 år) Firenze | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, dirigent | ||
| Periode | Barokkmusikk | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Opera | ||
Marco da Gagliano (1582–1643) var en italiensk komponist fra overgangen mellom renessansen og barokken.
Gagliano skrev noen av musikkhistoriens tidligste operaer, etter Jacopo Peri og Claudio Monteverdi.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgruinn[rediger | rediger kilde]
Gagliano var født og levde mesteparten i sitt liv i Firenze. Han studerte musikk i Compagnia dell'Arcangelo Raffaello og hos Luca Bati.
Karriere[rediger | rediger kilde]
Fra begynnelsen av 1602 arbeidet han i seks år som sanglærer ved San Lorenzo-basilikaen i Firenze.
I 1607 var han i Mantova for å skrive musikk for gonzagaene, deriblant den storslåtte operaen Dafne (1608).
I 1609 returnerte han til Firenze for å bli maestro di cappella ved Compagnia dell'Arcangelo Raffaello. Senere samme år gjorde Cosimo II de Medici ham til hoffkapellmester, en stilling han hadde resten av livet.
Marco da Gagliano var en svært produktiv komponist av både verdslig og kirkelig musikk. Av fjorten publiserte operaer er bare to bevart: La Flora (1628) med libretto av Andrea Salvadori og Dafne (1608) basert på en tekst av Ottavio Rinuccini. Gaglianos tekst til Dafne er så omskrevet at det er vanskelig å finne spor av Rinuccinis poesi. Jacopo Peri, som selv sto bak det første forsøket på å skape musikk til Rinuccinis tekst, berømmet Gaglianos versjon som den beste; et av Peris suksesskriterier var at Gaglianos tonesetting var mer talenært og dermed lå tettere opp til Florentiner Cameratas idealer.
Gagliano skrev ellers verdslige monodier og en mengde madrigaler. Den tidligbarokke monodien var et forsøk på å gjenskape det som (sannsynligvis feilaktig) ble antatt å være et glemt trekk ved framføringen av antikkens greske dramaer, at de ble deklamert som snakkesang til sparsomt akkompagnement. Som kontrast er Gaglianos madrigaler a cappella-musikk i senrenessanse-stil. Denne blandingen av fremad- og tilbakeskuende trekk er gjennomgående i Gaglianos musikk: en del av kirkemusikken hans er a cappella i 1500-tallets prima prattica-stil, mens andre stykker viser påvirkning fra den venetianske skole.
Gagliano var svært populær i sin egen tid – ikke uventet siden mediciene utpekte ham til leder for musikkaktivitetene ved hoffet – men populariteten forsvant hurtig etter hans død, og han har senere befunnet seg i slagskyggen av sine samtidige, ikke minst Claudio Monteverdi.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Marco-da-Gagliano, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 20991[Hentet fra Wikidata]
- ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 22450[Hentet fra Wikidata]
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Rossella Pelagalli: «Marco da Gagliano», treccani.it. Dizionario Biografico degli Italiani - Volume 51 (1998).
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- «Marco da Gagliano». The New Grove Dictionary of Music and Musicians, ed. Stanley Sadie. London: Macmillan Publishers. 1980. ISBN 1-56159-174-2.
- Arnold, Denis (1975). Monteverdi. London: J.M. Dent & Sons. ISBN 0-460-03155-4.
- Gagliano, Marco da i Nordisk familjebok (2. utgave, 1908)