Machiavellisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Niccolò Machiavelli

Machiavellisme refererer til bruken av sluhet og falskhet innen politikk eller i generell oppførsel,[1][2] samt en politisk skruppelløshet.[3] Begrepet kommer av renessansens italienske politisk rådgiver og forfatter Niccolò Machiavelli, forfatter av blant annet Fyrsten.

Innen moderne psykologi refererer machiavellisme til et personlighetstrekk i Den mørke triaden, karakterisert av kynisk likegyldighet til moral, og et fokus på egeninteresse og personlig gevinst.[4]

Psykologi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Machiavellisk intellekt

Machiavellisme er også et begrep som noen sosial- og personlighetspsykologer bruker for å beskrive en persons tendens til å være ufølsom, og dermed istand til å løsne seg fra konvensjonell moral, for deretter å bedra og manipulere andre. På 1960-tallet utviklet Richard Christie og Florence L. Geis en test for å måle en persons nivå av machiavellisme (noen ganger referert til som Machiavelli-testen).[5] Deres «Mach - IV»-test, en personlighetsundersøkelse bestående av tjue påstander, ble et standard selvvurderingsverktøy for machiavellisme. Personer som oppnår en høy vurdering på skalaen (høy Mach) pleier å støtte uttalelser som «aldri fortell noen den faktiske årsaken til at du gjorde noe med mindre det er nyttig å gjøre det» (nr. 1), men ikke uttalelser som «folk flest er i bunn og grunn gode og snille» (nr. 4), «det finnes ingen grunn for å lyve til noen andre» (nr. 7), eller «de fleste som kommer langt i verden lever ryddige, moralske liv» (nr. 11). Ved å bruke sin skala utførte Christie og Geis flere eksperimenter som viste at «høye» og «lave Macher»s interpersonlige strategier og oppførsel var forskjellige.[6] Deres grunnleggende resultater har ofte blitt gjenskapt.[7] Målt på «Mach - IV»-skalaen er menn, i gjennomsnitt, litt mer machiavelliske enn kvinner.[6][8]

Motivasjon[rediger | rediger kilde]

En rapport fra 1992 beskrev machiavellisk motivasjon som beslektet med kald egoisme og pur instrumentalitet, og de som har et høyt nivå av trekket ble antatt å forfølge sine motiver (for eksempel sex, oppnåelse, eller sosialitet) på svikefulle måter. Nyere forskning på motivasjonene til de som scorer en høy mach sammenlignet med en lav mach, oppdaget at de prioriterte penger, makt og konkurranse, med en relativt lav prioritet på samfunnsbygging, egenkjærlighet, og familiebekymringer. De med høy mach innrømmet å fokusere på rendyrket prestasjon og det å vinne til enhver kostnad.[9]

Evner[rediger | rediger kilde]

På grunn av deres evne til interpersonlig manipulasjon har det ofte vært en antagelse at de med høy mach innehaver et høyt intellekt, eller høy evne til å forstå andre mennesker i sosiale situasjoner. Derimot har forskning nylig etablert at machiavellisme ikke er beslektet med IQ. Videre har studier på emosjonell intelligens funnet at høy machiavellisme faktisk tenderer til å være assosiert med lav emosjonell intelligens, slik vurdert av både ytelses- og spørreskjema-mål. Både empati og følelsesgjenkjenning har blitt vist å ha negative sammenhenger med machiavellisme. I tillegg har forskning vist at machiavellisme ikke har sammenheng med en mer avansert theory of mind, det vil si evnen til å forvente hva andre tenker i sosiale situasjoner. Hvis høye macher faktisk er dyktige til å manipulere andre betyr det at dette virker ikke å være beslektet med noen spesiell kognitiv evne som sådan.[9]

Forhold til andre personlighetstrekk[rediger | rediger kilde]

Machiavellisme er en av tre personlighetstrekk referert til som Den mørke triaden, sammen med narsissisme og psykopati.[4] Visse psykologer anser at machiavellisme i hovedsak er en subklinisk form for psykopati,[10] selv om nyere forskning foreslår at de er distinkte personlighetskonstruksjoner selv om de overlapper.[9][11] Machiavellisme har blitt observert å ha en negativ sammenheng med medmenneskelighet (agreeableness; r = -0.47) og planmessighet (conscientiousness; r = -0.34), to deler av Femfaktormodellen (NEO-PI-R).[11] Machiavellisme korrelerer mer derimot med en høyere grad av honesty-humility-dimensjonen av HEXACO-modellen, enn med noen av Femfaktormodellens dimensjoner.[9] Machiavellisme har også blitt plassert innen Det interpersonlige circumplex, som består av to uavhengige dimensjoner kalt agency og communion. Agency refererer til motivasjon til å lykkes og til å individuere selvet, mens communion refererer til motivasjon til å blandes med andre og støtte gruppeinteresser. Machiavellisme ligger i kvadranten definert av høy agency og lav communion.[9] Machiavellisme har blitt plassert diagonalt på andre side av self-construal, en tendens til å foretrekke communion fremfor agency. Dette foreslår at folk med høy machiavellisme ikke bare ønsker å oppnå, men at de vil gjøre det på bekostning av (eller hvert fall uten hensyn til) andre.[9]

Spillteori[rediger | rediger kilde]

I 2002 ble Christie og Geis' machiavelliske skala benyttet av atferds-spillteoretikerne Anna Gunnthorsdottir, Kevin McCabe og Vernon L. Smith[8] i deres søk etter forklaringer på spredningen av observert adferd i eksperimentelle spill, særlig individuelle valg som ikke samsvarer med antagelser om materiell egeninteresse slik fanget opp av standard Nash-likevekt-prognoser. Det ble oppdaget at i et tillitsspill tenderte de med høye «MACH-IV»-resultater å følge homo economicus' likevektstrategier, mens de med lav «MACH-IV»-resultat tenderte å avvike fra likevekten, og fattet i stedet beslutninger som speilet aksepterte moralstandarder og sosiale preferanser.

På arbeidsplassen[rediger | rediger kilde]

Machiavellisme på arbeidsplassen er bruken av sluhet og tosidighet i et forretningsmiljø. Det er et stadig mer studert fenomen. Opphavet til konseptet machiavellisme er boken Fyrsten av Machiavelli, som legger frem råd til herskere om hvordan de skal regjere sine undersåtter. Machiavellisme har blitt utbredt studert gjennom de siste 40 årene som en personlighetskarakteristikk som deler trekk med manipulerende ledelsesteknikker. Det har i nyere tid blitt adoptert og brukt av mange forfattere og akademikere i en arbeidsplass- og organisasjonskontekst. En machiavellisk person pleier som regel kun å manipulere når det er nødvendig for å nå nødvendige mål.[12]

Oliver James identifiserer machiavellisme som en av arbeidsplassens mørke triade-personligheter sammen med narsissisme og psykopati.[13]

En ny machiavellisme-modell basert på en organisasjonssituasjon består av tre faktorer:[12]

  • beholde makt
  • røffe ledelsestaktikker
  • manipulerende adferd

Tilstedeværelsen av machiavellisme i en bedrift har blitt vist å samstemme med motproduktiv arbeidsplass-atferd og arbeidsplassavvik.[12]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Machiavellisme» hos Nynorsk- og Bokmålsordboka, UiO Arkivert 22. september 2020 hos Wayback Machine.. Besøkt 14. april 2016
  2. ^ «Machiavellianism» hos Merriam-Webster Dictionary. Besøkt 14. april 2016
  3. ^ Børresen, Jacob & Berg, Ole T.. (2015, 22. november). Niccolò Machiavelli. I Store norske leksikon. Hentet 12. april 2016 fra https://snl.no/Niccol%C3%B2_Machiavelli.
  4. ^ a b «Farlig tiltrekkende» – Tidsskrift for Norsk psykologforening. Besøkt 14. april 2016
  5. ^ Christie, R., and F. L. Geis. (1970) «How devious are you? Take the Machiavelli test to find out.» Journal of Management in Engineering 15.4: 17.
  6. ^ a b Christie, R. & Geis, F. (1970) Studies in Machiavellianism. NY: Academic Press.
  7. ^ McIlwain, D. 2003. Bypassing empathy: mapping a Machiavellian theory of mind and sneaky power. In Individual Differences In Theory Of Mind, eds. B. Repacholi and V. Slaughter. Macquarie Monographs in Cognitive Science. NY: Psychology Press. 39-68.
  8. ^ a b Gunnthorsdottir, A., McCabe, K. & Smith, V. 2002 «Using the Machiavellianism instrument to predict trustworthiness in a bargaining game». Journal of Economic Psychology 23, 49-66
  9. ^ a b c d e f Jones, Daniel N. (2009). «Chapter 7. Machiavellianism». I Leary, Mark R. & Hoyle, Rick H. Handbook of Individual Differences in Social Behavior. New York/London: The Guilford Press. s. 257–273. ISBN 978-1-59385-647-2. 
  10. ^ Goleman, Daniel (2006). Social Intelligence. 
  11. ^ a b Paulhus, D.L. & Williams, K.M. 2002. The Dark Triad of personality: Narcissism, Machiavellianism, and psychopathy. Journal of Research in Personality 36 (2002) 556–563
  12. ^ a b c Kessler, SR; Bandeiii, AC; Spector, PE; Borman, WC; Nelson,CE; and Penney, LM 2010. Reexamining Machiavelli: A three dimensional model of Machiavellianism in the workplace. Journal of Applied Social Psychology, 40, 1868–1896
  13. ^ James O Office Politics: How to Thrive in a World of Lying, Backstabbing and Dirty Tricks (2013)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anglo, Sydney. Machiavelli – the First Century: Studies in Enthusiasm, Hostility, and Irrelevance, p. 229, Oxford University Press, 2005, ISBN 0-19-926776-6, ISBN 978-0-19-926776-7 Google Books
  • Spielberger, Charles D; Butcher, James N. Advances in Personality Assessment, vol. 9. (Hillsdale, NJ): Lawrence Erlbaum Associates, 1992

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Machiavellisme&oldid=22515492»