Lynvernanlegg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Se også: Lynavleder
Et enkelt lynvernanlegg bestående av kun en lynavleder

Et lynvernanlegg blir brukt for å beskytte bygninger eller andre konstruksjoner mot skader i forbindelse med lynnedslag [1]. En viktig egenskap til et lynvernanlegg er at den elektriske impedansen (både resistans og induktiv reaktans) skal være så liten som mulig fra det høyeste punktet av anlegget til bakkeplan. Dette vil sørge for at spenningene som oppstår langs lynvernanlegget forblir så lave som mulig og at man ikke risikerer overslag til andre deler av bygningen. Det er også svært viktig at lynvernanlegget kobles sammen med bygningens øvrige jordingssystem under bakkeplan eller så nært bakkeplan som mulig. Dette sørger for at man ikke vil få farlige spenningsforskjeller mellom bygningens jordingssystem og jorda rundt.

Det er viktig å være klar over at et lynvernanlegg ikke vil føre til at flere lyn vil slå ned i bygningen og området rundt. Det vil kun sørge for at hvis lynet først slår ned, vil skadene minimeres. Det er også viktig å vite at et anlegg som er konstruert feilaktig, kan øke risikoen ved lynnedslag.

Anlegget består av flere komponenter som kan beskrives separat. Man kan skille mellom det ytre lynverningsanlegget som er det synlige fra utsida av en bygning og det indre som stort sett skal beskytte bygningens elektriske anlegg.

Ytre vern[rediger | rediger kilde]

En enkel fanginnretning for et lynvernanlegg

Fanginnretning[rediger | rediger kilde]

Dette kalles ofte også for lynavleder. Fanginnretningen er en metallkonstruksjon som monteres høyt oppe på bygningen og vil være der en ønsker at forbindelsen mellom lynet i lufta og lynvernanlegget skal skje. En bygning har gjerne flere fanginnretninger og alle skal kobles sammen på taket. Det finnes flere forskjellige former for fanginnretninger, men den aller vanligste er bare en spiss pinne av enten kobber, aluminium eller stål.

Jordingsanlegg[rediger | rediger kilde]

Jordingsanlegget skal sørge for at lynet blir godt avledet mot jordsmonnet rundt/under bygningen. Et likeså viktig formål til jordingsanlegget er å sørge for at lynvernanlegget har potensialutjevning mot bygningens elektriske jordingsanlegg. De elektriske lederne i lynvernanlegget skal ha forbindelse med jordingen til det elektriske anlegget under bakkeplan eller svært nær bakkeplan.

Nedledere[rediger | rediger kilde]

Nedledere er elektriske kabler som kobles mellom fanginnretningen og jordingsanlegget. Det finnes to hovedtyper: uisolerte og isolerte.

Uisolerte nedledere blir laget av kobber eller aluminlum, er gjerne massive med én leder og har en tykkelse som gjør dem mekanisk stabile. De må monteres med en viss sikkerhetsavstand på opp mot en meter eller mer (avhengig av høyde og antall nedledere i systemet) fra alle andre metalliske objekter som har forbindelse til jord eller som er over en viss størrelse. De må også monteres med en mindre sikkerhetsavstand fra alle brennbare materialer.

Isolerte nedledere er spesialprodukter som vanligvis er veldig kostbare. Den store fordelen med disse er at sikkerhetsavstanden er vesentlig kortere og man kan dermed føre kabelen enklere ned. De har en skjerm som jordes separat og for å koble en slik kabel til fanginnretningen og jordingsanlegget trengs en ordentlig overgang og man må virkelig vite hva man gjør.

Indre vern[rediger | rediger kilde]

Overspenningsvern[rediger | rediger kilde]

Et overspenningsvern er en del av et lynvernanlegg og sørger også for at lyn som har slått ned andre steder gjør minimal skade på det elektriske anlegget. En skiller gjerne mellom grovvern, mellomvern og finvern.

Potensialutjevning[rediger | rediger kilde]

Potensialutjevningen forbinder lynvernanlegget med det elektriske anlegget og sørger for at det ikke blir farlige spenningsforskjeller mellom bygningens jordingsanlegg og bakkeplan rundt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dehn (2014). «Dehn Lightning Protection Guide - 3rd edition» (PDF). Besøkt 19. desember 2020. 

Kilder[rediger | rediger kilde]