Lydrikesläran

Lydrikesläran eller Alinska skolan, (norsk; Lydrikelæren) var en skole og en tendens innenfor svensk juridisk tenkning i siste kvartal av 1800-tallet, formulert opprinnelig av historie- og rettsprofessor Oscar Alin ved Uppsalas universitet. Hans hovedpåstand var at Kieltraktaten gjorde Norge til et svensk lydrike og ga nordmennene en folkerettlig plikt til å gå inn i unionen med Sverige i 1814. Lydrikesläran fikk mange tilhengere blant Olins studenter, blant konservative politikere i Riksdagen, og i avisen Stockholms Dagblad. Utenriksminister Johan Douglas var også en forkjemper for Lydrikesläran, og Sverige viste tidvis til denne læren også i forbindelse med Unionsoppløsningen i 1905, men alt i alt var det den konkurrerende Jamlikhetsteorin som dominerte svensk politikk og i svensk media, og som norske jurister og politikere ivrig fremmet.

De viktigste støttespillerne til Alin var de samtidige akedemikerne Sam Clason, Nils Edén, Karl Hildebrand, K. A. Holmquist, Rudolf Kjellén, C. A. Reuterskiöld og Otto Varenius. Alin og hans elever ble avgjørende inspiratorer for de konservative foreningene Sveriges rätt og Svenska Nationalföreningen (SNF) i 1890-årene.

Tilhengerne av Lydrikesläran mente - oppsummert - at Kieltraktaten var den eneste gjeldende folkerettslige traktat som bestemte rammene for unionen mellom Norge og Sverige, og at denne traktaten bestemte svensk herredømme over Norge. De mente at Mossekonvensjonen ikke erstattet Kieltraktaten, men bare innebar at den svenske monarken etter sin suverene vurdering tillot sine norske undersåtter å etablere den unionen som Kieltraktaten bestemte, på visse vilkår. Etter dette synet er Novembergrunnloven bare det norske folkets kodifisering av sine folkerettslige plikter etter Kieltraktaten, som avtalt gjennom Mossekonvensjonen. Først med den svenske kongens godkjenning av Novembergrunnloven mente de at unionen ble etablert, ikke gjennom kongevalget eller Novembergrunnloven. Alin-skolen mente at Riksakten i 1815 bare var en praktisk samling og kodifisering av unionens lovakter, og at det alene var Kongens godkjenning av det norske Stortingets unionsvedtak som formelt etablerte unionen. Dette synet var konsistent med Kieltraktatens bestemmelser om at den svenske konge var Norges lovlige og suverene hersker.

Forut for unionsoppløsningen i 1905 hevdet Alin og en rekke svenske diplomater og politikere, at Norge ikke hadde rett til å opprette sitt eget konsulatvesen, fordi verken Kieltraktaten eller unionsdokumentene (Mossekonvensjonen, Novembergrunnloven, Riksakten) ga Norge rett til egen utenrikstjeneste eller å føre en egen utenrikspolitikk. Her inntok norske forhandlere, jurister og liberale svenske ledere det motsatte synet - at Kieltraktaten gjenopprettet Norges suverenitet på alle områder unntatt de som eksplisitt innskrenkes gjennom traktaten eller unionsdokumentene. Og siden ingen av disse dokumentene nevner utenriksvesenet eller utenrikspolitikken, var det etter dette syn fullt legitimert at Norge nyttet sin suverenitet til å utøve sin egen utenrikspolitikk gjennom sitt eget utenriksvesen.

Lydrikesläran ble grundig studert av den svenske forskeren Evert Vedung på 1960- og 70-tallet, men har ikke vært underlagt nyere studier i noe omfang.

Kieltraktaten og unionens rettslige basis

Sverige anså Kieltraktaten som den rettslig bindende avtalen som la basis for det svenske overherredømme over Norge i unionstiden. Men det var ulike skoler innen forståelsen av hvor langt denne overhøyhet strakk seg. Da unionen i større grad ble utfordret fra norsk side, særlig med parlamentarismen fra 1880-årene, utviklet Oscar Alin den såkalte Lydrikesläran som formet konservative svenske politikeres motstand mot unionsoppløsning de kommende tjue årene.

I Norge ble den konkurrerende Jamlikhetsteorin framført av rettsprofessorene Torkel Halvorsen Aschehoug, Ludvig Mariboe Benjamin Aubert, og Bredo von Munthe af Morgenstierne d.y.. Men også i Sverige hadde dette synet sine bred støtte, anført av Uppsala-professoren Herman Ludvig Rydin fra 1863, og etter hvert av professor Hans Forssell.

Striden gjaldt forståelsen og endringen av artikkel 4 i Kieltraktaten, som i løpet av forhandlingene ble endret fra å anvise Norge som en del av Kongeriket Sverige («tillhöra konungariket Sverige»), til i den endelige ordlyden å tilhøre kongen personlig («tillhöra Hans Maj:t Konungen av Sverige»). Mens Oscar Alin anså tekstendringen som rent språklig, mente Herman Rydin og Hans Forssell at endringen var substansiell og innebar at Norge ikke ble avhendet til Sverige, men til den svenske monarken og hans etterkommere. Forssell mente at Kieltraktatens artikkel 4 gav «åt Sveriges Konung en ny krona, suveräniteten över ett nytt rike, och åt Sveriges rike icke besittning av Norge, icke herravälde eller suveränitet över Norge, men rätten att vara med Norges rike under en konung förenat.» Kongen skulle være felles, men de to landene var ellers suverene og likeverdige, ifølge dette synet. Tilhengerne av Jamlikhetsteorin viste videre til at teksten ble endret fra å gjøre Norge innlemmet («och därmed förbliva införlivade») til å fastslå at Norge skulle utgjøre et kongerike forent med Sverige («och utgöra ett konungarike förenat med Sverige»).

Alin og Alin-skolens hovedpunkt var ikke bare at Kieltraktaten var unionens primære rettsgrunnlag, men at Sverige - tross senere avtaler og konvensjoners innrømmelser - alltid kunne velge å falle tilbake til Kieltraktatens bestemmelser om Sveriges absolutt herredømme over Norge. Den selvstendighet Kongen hadde godkjent med sammenkallingen av Stortinget i oktober 1814, revisjonen av Novembergrunnloven, og det norske kongevalget, var etter Alins syn underordnet Kieltraktatens bestemmelser og kunne når som helst tilbakekalles. Dette ble da også tidvis forsøkt gjort av den svensk-norske Kongen utover 1800-tallet.

Selv Oscar Alin innrømmet at denne endringen i alle fall innebar at de fire norske amtene utgjorde en helhet (et kongerike), i motsetning til hva man kunne hevde om en hvilken som helst annen gruppe av provinser innenfor Sverige. Men Alin mente altså at dette 'kongeriket' var å anse som en del av staten Sverige, og her gikk det viktige skillet mellom de to rettsforståelsene. Tilhengerne av jamlikhetsteorien gikk svært langt i motsatt retning - Rydin og den norske professor Ludvig Aubert mente at Kieltraktaten ikke forpliktet Norge til å gå i union med Sverige - det forpliktet Norge bare til å bryte foreningen med Danmark og anerkjenne svenskekongen som Norges konge. Traktaten innebar etter dette syn ingen plikt til å gå i union med Sverige, derimot ga traktaten Sverige retten til å være forent med Norge. Ludvig Aubert gjorde som de radikale juristene i 1814, med henvisning til naturrettslæren om samfunnskontrakten etter Grotius og Rousseau, mente han at Kieltraktaten ikke var bindende for Norge fordi kontrakten mellom nordmennene og kong Frederik VI ble brutt, da han frasa seg herredømmet over Norge. Naturrettslæren anså i et slikt tilfelle at Kongen sa opp samfunnskontrakten med det angjeldende folk, og førte suvereniteten tilbake til folket og skapte en ny, suveren stat.

Den norske statsrettslærde Torkel Aschehoug gikk enda lengre, og mente i 1891 at Kieltraktaten brøt med folkeretten.

Betydningen av Mossekonvensjonen, Novembergrunnloven og Riksakten

Oscar Alin anså det norske Stortinget som rebeller som gjorde opprør mot sin lovlige svenske konge. Når Karl Johan gjennom Mossekonvensjonen anerkjente 17. mai-grunnloven som fundament for det videre svenske styre av Norge, og avtalte at fremtidige, større avgjørelser som gjaldt Norge skulle godkjennes av Stortinget, mente Alin at slike bestemmelser lå innenfor Sveriges rett å avtale. Etter dette synet var svenskenes innrømmelser bare et utslag av valg de foretok som suveren myndighet, og innebar ikke noen anerkjennelse av at de stod overfor en suveren, norsk stat. I tråd men Alins hovedoppfatning at Kieltraktaten etablerte unionen, mente han dermed at den norske Grunnloven ikke var en selvstendig norsk konstitusjon, men det første norske unionsdokumentet. I forlengelsen av dette fulgte det at ingen endring av den norske grunnloven kunne skje uten gjennom forhandling mellom Norge og Sverige - et syn som aldri fullt dominerte svensk politikk, men som sent i unionstiden avfødte et krav fra svenske konservative om å at Sverige skulle foreta en fullstendig revisjon av grunnloven.

Ludvig Auberts syn var diametralt omvendt, Eidsvollsmennene handlet som lovlig, nasjonal myndighet og kong Christian Frederik ledet an i en legitim krig mot en annen stat. I dette perspektivet var Mossekonvensjonen en internasjonalt bindende traktat mellom to suverene stater. Ved å godta kongevalg, innrømmet den svenske kongen gjennom Mossekonvensjonen at han var å betrakte som en fremmed fyrste, som innrømmet Stortinget retten til å velge konge - og satte sin lit til å bli valgt. Til alt overmål lot svenskene det gjenstå for Stortinget å ratifisere Mossekonvensjonen senere, hvilket jo Stortinget teoretisk sett kunne unnlate å gjøre. De norske rettslærde mente at Sverige gjennom Mossekonvensjonen oppga bestemmelsene i Kieltraktaten og erstattet denne med en ny, folkerettslig bindende avtale som det var Stortingets suverene rett å enten godta eller forkaste. Forhandlingene innebar dessuten i seg selv en svensk anerkjennelse av Norge som en suveren stat.

Det ble da også raskt klart at Stortinget nektet å velge Karl XIII til norsk konge i denne omgang, først ville Stortinget vedta en ny grunnlov og deretter ta stilling til kongevalget («Konstitution först, konung sedan»). Det kom i november til kompromiss: «Norge skulle, såsom ett självständigt rike, under vissa villkor förenas med Sverige under en konung», og videre at «Konungavalet icke skulle företagas, innan man blivit enig om de förändringar, som rikets Grundlag skulle undergå». Svenskene måtte motvillig gå med på å utsette kongevalget, men ifølge tilhengerne av lydrikesteorien innebar dette på ingen måte noen tilsidesettelse av Kieltraktaten. De mener Kongen gjennom Mossekonvensjonen gjør det rebelske Stortinget til en lovlig forsamling, og bemyndiger Stortinget til å sanksjonere de bestemmelser om kongevalg som Kieltraktaten allerede slår fast. For Alin-skolen er Mossekonvensjonen derfor ikke en ny traktat som er statter Kieltraktaten, men en svensk bemyndigelse av at deres norske undersåtter får sammenkalle et Storting for å virkeliggjøre Kieltraktatens bestemmelser om konstitusjon og kongerett innen rammen av svensk overhøyhet over Norge. Først med den svenske kongens bifall av Novembergrunnloven mener Alin-skolen at grunnloven blir gyldig, og unionen etableres i tråd med Kieltraktaten. Etter jamlikhetsteorin forholdt det seg helt annerledes: Herman Rydin anser Stortingets kongevalg i november som unionens etableringspunkt. Kieltraktaten hadde etablert Norge som en selvstendig stat, og denne statens lovlige nasjonalforsamling valgte frivillig Karl XIII som sin konge, etter først å ha vedtatt en grunnlov som gir forsamlingen rett til å velge en ny kongeslekt for landet. Det var ifølge Aubert «ivert Fald kun en Erkjendelse af den samtidig valgte Konge - ikke nogen Erkjendelse af, at Karl XIII allerede var Konge ifølge ... Kieler-Traktaten». Ved at den svenske kongen selv formelt tok i mot kongevalget, innebar dette at han på forhånd ikke kan ha ansett seg å være Norges konge. Og ved at Stortinget vedtok union på gitte vilkår nedfelt i en ny grunnlov, opparbeidet også den lovlige svenske nasjonalforsamling en forpliktelse til å godkjenne unionen på disse vilkårene. Her mener Alin og hans elever, at Sveriges konge gjennom Mossekonvensjonen tillot nordmennene å opprette en ny stat, og at denne staten med Novembergrunnloven vedtok en grunnlov for Norge, og en unionstraktat for sammenslutning med Sverige. Den senere Riksakten i 1815 innebar ifølge denne skolen bare en lov-kodifisering av visse deler av Novembervedtakene, en samling og ordning av alle endringene i ett aktstykke slik at man slapp å måtte endre en rekke grunnlovsbstemmelser samtidig.

Tilhengerne av Jamlikhetsteorin mente tvert imot at Novembergrunnloven utelukkende var en norsk konstitusjon, som ble sanksjonert av Kongen i egenskap av å være norsk monark, og ikke som representant for Sverige - grunnloven var utelukkende et anliggende mellom det norske folk og deres valgte konge. Først med Riksakten ble unionen etter dette synet etablert, gjennom godkjennelse i begge landenes nasjonalforsamlinger. De to parlamentene inngikk en ny, folkerettslig bindende avtale som alene regulerte hvordan unionens fellesanliggender skulle avgjøres. Riksaktens innledning fastslo at den var «ej av vapnen, men av den fria övertygelsen tillvagabragt», og Aubert mente at disse formuleringene måtte betraktes som «med Flid Indsatte i statsrelslige Dokumenter for at fastslaa den nye Forenings Retsgrundlag».

Litteratur

• Oscar Alin, Den svensk-norska unionen, Uppsatser och aktstycken. Bind I: Unionsfördragens tillkomst, Norstedts förlag, 1889.
• Torkel H. Aschehoug, Norges nuværende Statsforfatning. Malling forlag, 1891–93. 2. Udgave. 3 bind. (ebøker fra bokhylla.no)
• Ludvig Aubert, Kieler-Traktatens Opgivelse som Unionens retslige Grundlag. J Bjørnstads forlag, 1894
• Nils Edén, Kielerfreden och unionen, Almqvist & Wiksells förlag, 1894
• Nils Elvander, «Från liberal skandinavism till konservativ nationalism i Sverige», i: Scandia 1961. ISSN 0036-5483
• Hans Forsell, «Minne af statsministern grefve Gustaf af Wetterstedt», i: Svenska akademiens handlingar ifrån år 1886; del 3, 1888
• Bredo Morgenstierne d.y., Lærebog i Den norske Statsforfatningsret, Kristiania, 1909. (ebok av første utgave (1900) hos bokhylla.no)
• Herman Ludvig Rydin, Föreningen emellan Sverige och Norge från historisk och statsrättslig synpunkt betraktad, Uppsala, 1863
• Evert Vedung, «Lydrikesläran och jämlikhetsteorin - Två uppfattningar om Norges ställning i unionen med Sverige». I: Scandia , nr 2, 1974, side 245-259. ISSN 0036-5483