Lucy Dacus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lucy Dacus
Født2. mai 1995Rediger på Wikidata (28 år)
Norfolk
BeskjeftigelseSanger, sanger og låtskriver Rediger på Wikidata
Utdannet vedMaggie L. Walker Governor's School for Government and International Studies
NasjonalitetUSA
Musikalsk karriere
SjangerIndiefolk, indierock
InstrumentVokal
Aktive år2015–
Nettstedhttp://lucydacus.com/
IMDbIMDb
Notable verk
boygenius, Home Video, No Burden, Historian, the record
Lucy Dacus på Commons
Dacus opptrer på Neumos i Seattle i 2019
Dacus opptrer med boygenius i 2023

Lucy Elizabeth Dacus (født 1995) er en amerikansk singer-songwriter og produsent. Dacus kommer opprinnelig fra Richmond i Virginia, og vakte oppmerksomhet i 2016 med debutalbumet No Burden, som førte til en avtale med Matador Records. Hennes andre album Historian ble gitt ut i 2018 og mottok god kritikk. Hennes tredje studioalbum Home Video ble gitt ut i 2021.

I tillegg til arbeidet som soloartist, er Dacus også medlem av indie-supergruppen boygenius, sammen med Phoebe Bridgers og Julien Baker. Bandet har gitt ut ett studioalbum og to EP-er. Bandet vant 3 priser ved Grammy utdelingen for 2023, deriblant for «beste alternative musikkalbum». De ble også det første kvinnelige bandet som vant «beste rockesang» og «beste rockeprestasjon».

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Dacus ble adoptert som spedbarn og vokste opp i Mechanicsville i Virginia.[1][2] Hun stammer fra usbekiske og irske slekter.[3] Hennes adoptivmor er en profesjonell pianist og musikklærer, og adoptivfaren hennes er grafisk designer.[2][4] Dacus var tidlig interessert i musikk, og kjøpte sin første gitar, en Ibanez, fra Craigslist da hun gikk på ungdomsskolen.[1] Etter at hun uteksaminerte fra Maggie L. Walker Governor's School i 2013[4] begynte hun å studere film ved Virginia Commonwealth University, men sluttet for å unngå studiegjeld og «følelsen av å bli misforstått» av medstudenter.[5][6] Før hun ble musiker på heltid var hun redaktør i Richmond Camera for barneskolebilder.[7] I løpet av denne perioden skrev hun omtrent 30 sanger, hvorav ni ville utgjøre sporlisten til No Burden.[5]

Karriere[rediger | rediger kilde]

2012: Girls Back Home[rediger | rediger kilde]

Dacus ga ut EP-en Girls Back Home på Bandcamp 31. august 2012 da hun gikk sitt siste år på videregående. Sporlisten består av syv låter: «Girls Back Home», «Finest Cursive», «Pretty Girl», «Lullaby», «Time Travel», «Black Lungs» og «Kiddie Pool»[8]. EP-en var digitalt tilgjengelig en stund, men Dacus tok den ned kort tid før debutalbumet No Burden ble gitt ut. I en Reddit AMA uttalte hun at hun tok den ned fordi hun «ikke ville at denne EP-en skulle være noens førsteinntrykk av henne». I årevis etter at de ble fjernet fra Bandcamp, ble sangene ansett som tapte. Nettbrukeren Lucyhistorian klarte imidlertid å berge hele låtlisten, og EP-en er tilgjengelig i sin helhet på Internet Archive[9].

2015–2018: No Burden og Historian[rediger | rediger kilde]

Dacus hadde sin første opptreden i New York City i mars 2015.[10] Hennes første singel «I Don't Wanna Be Funny Anymore» ble utgitt i november 2015.

Debutalbumet hennes No Burden ble gitt ut 26. februar 2016 og ble produsert i Nashville av Collin Pastore, som er utdannet ved Berklee College of Music og Jacob Blizard, som er utdannet ved Oberlin Conservatory of Music.[11][12] Albumet ble spilt inn på forespørsel fra Blizard til et skoleprosjekt.[5] Albumet ble opprinnelig gitt ut digitalt på CD, og på vinyl via Richmond's EggHunt Records.[11][12] Dacus signerte deretter med Matador Records, som ga ut albumet på nytt 9. september 2016.[13][14][15] Samme år opptrådte hun på musikkfestivalen Lollapalooza i Grant Park i Chicago og gjorde TV-debut på CBS This Morning.[16] Hun spilte inn en «Tiny Desk» Konsert for NPR samme helg.[17] I oktober 2016 spilte hun på London Calling-festivalen i Amsterdam, som en erstatning for The Duke Spirit, som hadde blitt tvunget til å avlyse.[18]

Dacus sitt andre album Historian ble gitt ut 2. mars 2018.[19] I likhet med forgjengeren ble det møtt med god kritikk. Sasha Geffen skrev i internettmagasinet Pitchfork: «Det er ikke et lett album å slite ut. Det varer, og det burde det, gitt at så mange av tekstene plukkes til tider, og måten tiden kondenserer rundt dype følelsesmessige tilknytninger til andre folk.»[20] Rolling Stone ga albumet 4/5 stjerner, det samme gjorde også NME. Som No Burden ble Historian spilt inn i Nashville i Trace Horse Studio, i en lignende samarbeidsinnsats av Lucy Dacus, Jacob Blizard og Collin Pastore.

2018–: boygenius, 2019, og Home Video[rediger | rediger kilde]

I 2018 startet Dacus, sammen med Phoebe Bridgers og Julien Baker supergruppen boygenius. De ga ut tre sanger i august 2018 og annonserte deretter en selvtitulert EP og en turné.[21] EP-en boygenius ble gitt ut 26. oktober 2018.

I anledning valentinsdagen i 2019 ga Dacus ut et cover av «La Vie en rose», den første låten i en planlagt serie med sanger til minne om store høytider.[22]

25. juni 2021 slapp Dacus ut sitt tredje aldum Home Video.[23] Hun fremførte en av albumets singler «Hot & Heavy» på The Late Show with Stephen Colbert 13. april.[24] Den 10. november ga Dacus ut singelen «Thumbs Again»,som er en re-utgivelse av sangen hennes «Thumbs» med ekstra instrumentering.[25]

boygenius ga ut sitt debutalbum the record 31. mars 2023.[26]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Studioalbum[rediger | rediger kilde]

  • 2016: No Burden, EggHunt, Matador
  • 2018: Historian, Matador
  • 2021: Home Video, Matador

EP-er[rediger | rediger kilde]

  • 2012: Girls Back Home
  • 2016: Lucy Dacus on Audiotree Live
  • 2019: 2019
  • 2022: Spotify Singles

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Bengal, Rebecca (21. juni 2021). «Lucy Dacus Takes Confessional Songwriting to a New Level». The New York Times. Besøkt 23. desember 2021. 
  2. ^ a b Regensdorf, Laura (26. oktober 2021). The Wisdom of Lucy Dacus, Body and Soul. Vanity Fair. 
  3. ^ O'Toole, Lucy (24. juni 2021). «Lucy Dacus: "I've never taken music classes. I never thought I would do this. And then, suddenly, it was my career..."». Hot Press. Besøkt 23. desember 2021. 
  4. ^ a b Baldwin, Brent (3. mai 2016). «From Maggie Walker to National Indie Darling, Richmond's Lucy Dacus Makes an Early Mark». Style Weekly (engelsk). Besøkt 31. oktober 2021. 
  5. ^ a b c Cochrane, Greg (14. mai 2018). «Lucy Dacus — A songwriter making sense of the most traumatic year of her life». Loud and Quiet. 
  6. ^ Scott, Nate (23. juni 2016). «New Matador signing Lucy Dacus talks her startling debut LP (and why we all need to go to Croatia)». USA Today. 
  7. ^ «Musician Lucy Dacus on being true to yourself». The Creative Independent. 19. juli 2021. Besøkt 31. oktober 2021. 
  8. ^ «Girls Back Home | Lucy Dacus». web.archive.org. 24. september 2014. Besøkt 27. mars 2024. 
  9. ^ «Lucy Dacus - Girls Back Home (2013)». Besøkt 27. mars 2024. 
  10. ^ Hughes, Hilary (13. september 2016). «The On-the-Road Education of Lucy Dacus». The Record: Music News. NPR. 
  11. ^ a b Langford, Hilary (16. februar 2016). «After Hype from Rolling Stone and NPR, Richmond Musician Lucy Dacus Keeps it Humble». styleweekly.com. Besøkt 21. april 2018. 
  12. ^ a b Murray, Robin (25. november 2016). «In Conversation: Lucy Dacus». Clash. Besøkt 2. desember 2016. 
  13. ^ «Lucy Dacus: No Burden». Allmusic. Besøkt 21. april 2018. 
  14. ^ Vozick-Levinson, Simon (10. august 2016). «Lucy Dacus is the Author of Her Own Story». MTV.com. Besøkt 21. april 2018. 
  15. ^ Berman, Judy (8. august 2016). «Lucy Dacus On What It's Like to Have 20 Record Labels Fight Over You». Pitchfork. Besøkt 2. desember 2016. 
  16. ^ «Saturday Sessions: Lucy Dacus performs 'I Don't Wanna Be Funny Anymore'». CBS News. 30. juli 2016. 
  17. ^ Boilen, Bob (29. juli 2016). «Tiny Desk: Lucy Dacus». 
  18. ^ «The Duke Spirit Moet Annuleren, Lucy Ducas Is De Vervanger». londoncalling.nl (nederlandsk). 26. oktober 2016. Besøkt 2. desember 2016. 
  19. ^ Waite, Kelsey J.; Gerardi, Matt; McLevy, Alex; Anthony, David; Erickson, Steve (2. mars 2018). «The Breeders, Camp Cope, and more albums to know about this week». avclub.com. AV Club. Besøkt 21. april 2018. 
  20. ^ Geffen, Sasha (6. mars 2018). «Lucy Dacus: Historian Album Review». Pitchfork.com (engelsk). 
  21. ^ Rincón, Alessandra (21. august 2018). Julian Baker, Lucy Dacus, Phoebe Bridgers Form Boygenius, Release Three Singles From EP: Listen. Billboard. 
  22. ^ Boilen, Bob (31. januar 2019). «Lucy Dacus Covers An Edith Piaf Classic And Pays Homage To Love». Npr.org (engelsk). Besøkt 15. februar 2019. 
  23. ^ «Lucy Dacus Announces Album and Tour, Shares Video for New Song "Hot & Heavy": Watch». Pitchfork.com (engelsk). 13. april 2021. Besøkt 13. april 2021. 
  24. ^ «Lucy Dacus Plays A Luminous "Hot & Heavy" On 'Colbert': Watch». Stereogum.com. 14. april 2021. Besøkt 25. juni 2021. 
  25. ^ Leas, Ryan (10. november 2021). «Lucy Dacus – "Thumbs Again"». Stereogum. Besøkt 14. november 2021. 
  26. ^ Strauss, Matthew (1. mars 2023). «Boygenius Share Video for New Song "Not Strong Enough"». Pitchfork. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lucy_Dacus&oldid=24360113»