François Fénelon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
François Fénelon
François Fénelon.jpg
François de Saligiac de la Mothe-Fénelon
portrett av Joseph Vivien
Født François de Salignac de La Mothe-Fénelon
6. august 1651
Sainte-Mondane
Død 7. januar 1715 (63 år)
Cambrai
Utdannet ved Universitetet i Paris
Yrke Poet, forfatter, teolog
Nasjonalitet Frankrike Frankrike
Språk Fransk
Medlem av Académie française
Periode Dikt, roman

Francois de Salignac de la Mothe-Fenelon.jpg
Gravmælet i katedralen i Cambrai

François de Saligiac de la Mothe-Fénelon (født 6. august 1651 på slottet Fénelon i Périgord i Frankrike; død 7. januar 1715 i Cambrai), som oftest nevnt som François Fénelon, var en fransk teolog, poet og forfatter under Ludvig XIV, mest husket som forfatter av sitt pedagogiske og underholdende fortelling Les Avantures de Télémaque.

I 1689 ble Fénelon lærer for kongens barnebarn og i 1695 erkebiskop av Cambrai. Hans mangeårige kontroverser med hans tidligere beskytter Bossuet er særlig kjent.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fénelon tilhørte en fornem adelsslekt, og ble som yngre sønn bestemt for den geislige stand.

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble presteviet i 1675, og ble kort deretter forstander for kongregasjonen Nouvelles catholiques i Paris, der unge kvinnelige konvertitter ble oppfostret. Sine erfaringer fra ti års virksomhet der nedla han i avhandlingen De l'éducation des filles (1687), med dyp barnepsykologisk innsikt om oppfostring.

Fénelons oppdrager- og sjelesørgerbegavelse gjorde Jacques Bénigne Bossuet oppmerksom på ham, og på hans anbefaling ble han etter opphevelsen av Nantes-ediktet i1685 oppdraget å lede omvendelsearbeidet blanr hugenottene i vestre Frankrike. Han frabad seg militær støtte til dette, men avviste prinsipielt all toleranse mot protestantene.

Fullt til sin rett kom hans begavelse da han i 1689 ble kalt til lærer for den blivende tronfølger, hertugen av Bourgogne. Med beundringsverdig pedagogisk takt og intuisjon viet Fénelon seg til sin begavede men lidenskapshulle elevs oppdragelse og vant over ham en ubetinget innflytelse som ledet hans utvikling i heldig retning. For sin elevs regning skrev han sine moraliserende Fables og Dialogues des morts, en i fingerte samtaler mellom berømte menn fremstilt lærebok for fyrster. Begge ble trykket i 1712.

Samme pedagogiske hensikt hadde hans mest berømte verk, Les aventures de Télémaque, halvt roman, halvt politisk satire, der den av folkets vel mottatte, fredselskende fyrsten oppsettes som motsetning til den for sin egen ære levende erobrerfyrsten. Boken følger den unge prins Télémaque rundt omkring i middelhavsområdet på søken etter sin far, Ulysses, konge av Itaka. Verket er en frittstående oppfølger av det gamle greske epos Odysseens fire første sanger, der hvor Homer forlater den unge prins av Itaka for å konsentrere seg om faren Ulysses' ferd blant sirener og kykloper. Gjennom handlingen blir vi vitne til hvordan den unge prins under veilederens faste oppsyn utvikler sin dyd og gjør seg verdig til å være tronarving i sitt hjemlige kongedømme.

Erkebiskop[rediger | rediger kilde]

Til belønning for sin lærervirksomhet ble Fénelon, som i 1693 var blitt meedlem av Det franske akademi, i 1695 utnevnt til erkebiskop av Cambrai. Hans lysende løpebane ved hoffet ble imidlertid avbrutt da han tok for seg den omstridte Madame Guyons sak og i sitt skrift Explications des maximes des aints (1697) utviklet en sterkt mystiskt farget anskuelse. En heftig strid blusset opp, og Jacques Bénigne Bossuet i spissen for de franske prester angrep ham heftig.

Kongen forviste ham fra hoffet, og paven fordømte hans skrift som kjettersk i 1699. Som en lojal katolikk bøyde Fénelon seg for pavens dom, selv om han med all sannsynlighet ikke endret overbevisning. Den kongelige unåde ble drevet til det ytterste da Les aventures de Télémaque uten Fénelons viten ble utgitt i Amsterdam i 1699 (en fullstendig utgave utkom først i 1717) og Ludvig XIV deri anså sin person og sitt styre angrepet.

Fénelon levde deretter fram til sin død i en slags forvisning i Cambrai, men stod i fortsatt forbindelse med hertugen av Bourgogne og utviklet ved siden av et intenst virke i sitt erkebispedømme en omfattende litterær virksomhet.

I sine skrifter framstår han som hovedrepresentanten for den aristokratiske opposisjonen mot Ludvig XIVs enevelde og krever generalstendenes gjenopplivelse, med mere. Blant annet utarbeidet han i 1711 et forfatningsutkast, Esquisse d'un plan dressé pour le gouvernement d'un royaume.

Hans utsikter til å spille en politisk rolle falt i grus da hans elev døde i 1712, men hans kritikk av det franske samfunn ble ikke uten betydning.

Fénelons verker[rediger | rediger kilde]

  • Traité de l'éducation des filles (1687) ;
  • Traité du ministère des pasteurs, (1688) ;
  • Réfutation du système du père Malebranche sur la nature et la grâce (1688) ;
  • Lettre à Louis XIV (1693) (sur le site recherche-fenelon.com).
  • Explication des maximes des saints sur la vie intérieure (1697) ;
  • Les Aventures de Télémaque (1699) ; sur Gutenberg.org
  • Dialogues des Morts et Fables, écrits composés pour l'éducation du duc de Bourgogne, 1700) (1712);
  • Lettre sur les occupations de l'Académie (1714) ;
  • Démonstration de l'existence de Dieu, tirée de la connaissance de la Nature et proportionnée à la faible intelligence des plus simples (1712), et avec une deuxième partie, 1718, souvent réimprimé, notamment en 1810 avec notes de Louis-Aimé Martin ;
  • Fables et opuscules pédagogiques (1718).
  • Dialogues sur l'éloquence, avec une Lettre à l'Académie française, (1718);
  • Examen de la conscience d'un roi (pour le duc de Bourgogne), imprimé seulement en 1734 ;
  • des Sermons, qui pour la plupart furent prêches d'abondance
  • des Lettres spirituelles.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Andrew Michael Ramsay (Chevalier de Ramsay) (1727). Histoire de da vie et des ouvrages de Messire François De Salignac de la Mothe-Fénelon, Archevêque de Cambray. Amsterdam: François L’Honoré. 
  • Louis-Francois de Bausset (1808). Histoire de Fénelon, archevêque de Cambrai, composée sur les manuscrits originaux. Paris: Giguet & Michaud. 
  • Emanuel de Broglie (1884). Fénelon à Cambrai. D’après sa Correspondance 1699–1715. Paris: Plon. 
  • Fénelon. Persönlichkeit und Werk. Baden-Baden: Verlag für Kunst und Wissenschaft. 1953. «Festschrift zur 300. Wiederkehr seines Geburtstages» 
  • Robert Spaemann (1963). Reflexion und Spontaneität. Studien über Fénelon. Stuttgart: Kohlhammer. «2. Auflage: 1990» 
  • Matthias Claudius: Fenelon. Die Geschichte eines Mannes der ein Christ war. Mosella-Verlag, Düsseldorf o.J.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikisource: Fénelon – originaltekst