Lockheed L-1011
| Lockheed L-1011 | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Passasjerfly | ||
| Produsent | Lockheed Corporation | ||
| Produsert | 1970-1984 | ||
| Passasjerer | 256-400 | ||
| Mannskap | 3 | ||
| Spesifikasjoner | |||
| Lengde | 54.17 m | ||
| Høyde | 16.87 m | ||
| Vingespenn | 47.34 m | ||
| Vingeareal | 320 m² | ||
| Egenvekt | 112,670 kg | ||
| Vekt (lastet) | 211,375 kg | ||
| Motorer | 3 × Rolls-Royce RB211-22B turbofan (187 kN) | ||
| Topphastighet | 973 km/t | ||
| Marsjfart | 819 km/t | ||
| 12,800 m | |||
| Rekkevidde | 9,111 km | ||
| Klatrefart | - m/min | ||
Lockheed L-1011 TriStar er et tremotors passasjerfly som ble produsert av Lockheed Corporation. Flytypen var den tredje av de såkalte bredbuksfly, direkte oversatt fra det engelske uttrykket "wide-body", dvs. fly med to midtganger. Boeing 747 (1969) var det første og McDonnell Douglas DC-10 (1970) den andre. Flyet kom som et resultat av en anbudskonkurranse fra American Airlines, hvor både Lockheed og Douglas Aircraft Company ble invitert til å komme med prosjektidéer. AA ville ha et fly som var mindre i størrelse og billigere i drift enn Boeing 747, men som tilbød bredbukflyets passasjerkomfort. American Airlines kjøpte imidlertid DC-10 i stedet. Det første flyselskapet som satte TriStar i rutetrafikk var Eastern Airlines.
Flyets utvikling og historie[rediger | rediger kilde]
Prototypen hadde sin første flyvning 16. november 1970 og viste sitt potensial med lavt støynivå, samt god pålitelighet og effektivitet. Den mest synlige forskjellen mellom TriStar og DC-10 er halemotoren, DC-10 har motoren montert oppe i halen med et gjennomgående direkte luftinntak, mens TriStarens midtre motor er plassert bakerst i halen inne i flykroppen og får luft via et S-formet rør (lignende designet på Boeing 727). Til tross for flytypens lignende utviklingsplan som for konkurrenten DC-10, ble Lockheed tvunget til å utsette prosjektet over ett år på grunn av forsinkelser ved utviklingen av motoren fra Rolls-Royce. Denne forsinkelsen skulle vise seg å bli katastrofal for Lockheed, som aldri fikk den markedsandelen som var nødvendig for at prosjektet skulle gå med overskudd.
Rolls-Royce ble slått konkurs, og dermed stoppet utviklingen opp. Den britiske regjeringen godkjente ikke de store statlige subsidiene som skulle brukes for å starte opp virksomheten igjen før etter at den amerikanske regjeringen hadde garantert lånene som Lockheed hadde skaffet i den omfattende motorkontrakten med selskapet. Etter at denne løsningen kom, ble flymotordivisjonen av RR nasjonalisert, produksjonen kom i gang og det første flyet ble levert til Eastern Airlines den 26. april 1972.
Lockheed L-1011 ble bygget i Lockheeds fabrikker i Palmdale i California. Flyet var konstruert for maksimalt 400 passasjerer og hadde en bedre sikkerhetsstatistikk enn dets argeste konkurrent, DC-10. Trans World Airlines (TWA) markedsførte TriStar som et av verdens tryggeste passasjerfly i selskapets markedslitteratur i 1980-årene da sikkerhetsstatistikken og problemene til DC-10 var på sitt verste. Til tross for dette ble TriStar slått i salg med nesten to til én, mer eller mindre på grunn av den forsinkede introduksjonen.
Flere flyselskaper tok likevel i bruk TriStar, og en av de største operatørene, Delta Air Lines, pensjonerte flåten i 2001 og erstattet dem med Boeing 767-400ER. Trans World Airlines flåte avsluttet tjenesten i 1997. Cathay Pacific ble etter hvert den største ikke-amerikanske operatøren ved å kjøpe flere av Eastern Airlines fly da selskapet gikk konkurs og hadde så mange som 21 fly i drift. Cathay Pacific pensjonerte L-1011-flåten i oktober 1996 og erstattet disse med Airbus A330-300.
En variant med større rekkevidde, markedsført med typebenevnelsen L-1011-500 ble utviklet på slutten av 1970-årene og hadde et flyskrog forkortet med 4,3 meter. Ved å beholde originalens drivstoffkapasitet gav den lavere vekten pga. det kortere skroget bedre rekkevidde. Lockheed produserte totalt 250 stykk L-1011 TriStar av alle versjoner og produksjonen ble avsluttet i 1984. Lockheed var i utgangspunktet nødt til å selge over 500 fly for å gå i balanse, men flyselskapene valgte i stor grad DC-10 til fordel for TriStar. Samtidig satte de flyprodusentene opp mot hverandre for å presse prisene til begge flytypene ned. Som et endelig resultat av dette bestemte Lockheed seg for å legge ned den sivile flyproduksjonen sin, og TriStar ble Lockheeds siste sivile passasjerfly.
I 1976 bestakk Lockheed den japanske statsministeren Tanaka Kakuei i et forsøk på få den japanske regjeringen til å subsidiere All Nippon Airways innkjøp av flytypen L-1011, med det resultat at det ble en politisk skandale og statsministeren ble arrestert. I Japan er navnet Lockheed mer eller mindre forbundet med denne skandalen, som senere fikk navnet Lockheedskandalen.
Operatører[rediger | rediger kilde]
* Både tidligere og nåværende
Militær tjeneste[rediger | rediger kilde]
L-1011 TriStar har også blitt brukt som militært tankfly og transportfly. Det britiske Royal Air Force har ni fly av fire varianter i tjeneste. Flyene har tidligere tjenestegjort som passasjerfly hos British Airways, Pan Am og er av typebenevnelsen L-1011-500. To av flyene har fått den nye typebenevnelsen TriStar K.Mk.1 og er en ren tankflyutgave. Fire andre fly er KC1 og kan enten tjenestegjøre som tankfly eller transportfly. De to flyene av benevnelsen Tristar C.Mk 2 og en Tristar C. Mk 2A er rene transportfly. C2A skiller seg ut fra C2 ved å ha militær flyelektronikk og radio. Alle disse flyene ble kjøpt inn i etterkant av Falklandskrigen for å skaffe RAF lengre rekkevidde både ved strategisk transport og drivstoffpåfylling i luften. Samtlige fly er stasjonert ved No. 216 Squadron med base i Brize Norton i Oxfordshire.
Selve flytypen har vært i tjeneste i flere konflikter. To tankfly ble deployert til King Khalid internasjonale flyplass, nær Riyadh i Saudi-Arabia under Gulfkrigen i 1991, mens resten av flåten inntok rollen som transportfly mellom Persiabukten og Storbritannia. Under Kosovokrigen i 1999 ble fire tankfly deployert til Ancona i Italia. TriStar ble også satt inn sammen med Vickers VC10 i koalisjonen i Afghanistan, hvor de fylte drivstoff på amerikanske marinefly og senere under invasjonen av Irak i 2003, hvor fire tankfly ble deployert.
RAFs TriStar er forventet å bli utfaset ved slutten av dette tiåret (hvilket?) og blir sannsynligvis erstattet av Airbus A330 MRTT etter at evalueringen av nye tankfly er over.
Annet[rediger | rediger kilde]
- Lockheeds interne modelnummer for L-1011 var L-093.
- NASA gjorde sent på 1990-tallet flere aerodynamiske tester på en modifisert L-1011.
- I TV-serien Lost inneholder filmsekvensen med det ødelagte flyet deler av en TriStar, som skal etterligne et flyvrak.
- L-1011 var det første bredbuksflyet som ble sertifisert for ILS (Instrument Landing System) CAT III C, (Kategori 3 C) dvs. at TriStar kunne lande i værforhold med null sikt.
Se også[rediger | rediger kilde]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Lockheed L-1011 TriStar Information Center – Generell informasjon
- Airliners.net – Informasjon om flytypen
- Airliners.net – Bilder av flytypen
- Aviationexplorer.com – Historie og fakta
- Airsafe.com – Fatale hendelser med L-1011