Lluís Companys

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Lluís Companys
Lluis Companys.jpg
Født21. juni 1882
El Tarròs
Død15. oktober 1940 (58 år)
Castell de Montjuïc
Gravlagt Fossar de la Pedrera
Ektefelle Carme Ballester i Llasat (19361940), Mercè Micó i Busquets (19101936)
Far Josep Companys i Fontanet
Mor Q57322676
Barn Lluís Companys i Micó, Maria de l'Alba Companys i Micó
Utdannet ved Universitetet i Barcelona, Liceu Poliglot
Beskjeftigelse Politiker, advokat, fagforeningsperson
Parti Esquerra Republicana de Catalunya (19311940), Republican Union (19101912), Joventut Republicana de Lleida (19151917), Catalan Republican Party (1917–), Republican Nationalist Federal Union (1912–)
Nasjonalitet Spania
Språk Spansk, katalansk

Lluís Companys i Jover (født 21. juni 1882 i El Tarròs i Urgell, død 15. oktober 1940 i Barcelona) var en katalansk politiker og leder for partiet Esquerra Republicana de Catalunya. Han var marineminister under Den andre spanske republikken, og president av Catalonia fra 1934 og til den spanske borgerkrigens slutt.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Companys portrett.
Companys besøker l'Institut Escola M. B. Cossío 16. mars 1937.
Companys sammen med baskernes president José Antonio Aguirre i 1938.

Leder av Catalonia[rediger | rediger kilde]

I 1931 anerkjente Den andre spanske republikken Catalonias rett til selvbestemmelse. Statuttene om Catalonias autonomi ble vedtatt samme år. Generalitat de Catalunya ble gjenopprettet i 1933 og ledet av Francesc Macià fram til hans død i 1932, da han ble etterfulgt av Lluís Companys.[1]

Etter en rekke radikale reformer, særlig til fordel for fattige og jordløse bønder, bestemte regjeringen i Madrid i april 1934 at den autonome katalanske regjeringen ikke hadde noen myndighet i slike spørsmål. Dermed var den katalanske regjeringen de facto strippet for sitt begrensede selvstyre. Dette ledet til at Companys proklamerte den katalanske stat (Estat Català) 6. oktober 1936. Opprøret ble slått hardt ned, Companys og 3400 katalanske nasjonalister ble arrestert og statuttene om Catalonias autonomi ble suspendert. Etter Frente Populars valgseier i 16. februar 1936 ble Companys og hans allierte satt fri og returnerte til Generalitat de Catalunya.[2]

Under den spanske borgerkrigen og andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under den spanske borgerkrigen var han på republikanernes side. Etter borgerkrigen levde han i eksil i Frankrike, hvor han avslo flere tilbud om å forlate landet fordi sønnen lå alvorlig syk på et sykehus i Paris.[3]

Han ble arrestert i La Baule-les-Pins ved Nantes 13. august 1940 og fengslet i La Santé Prison. Han ble utlevert av de nasjonalsosialistiske tyske myndighetene i Spania tidlig i september 1940 hvor han ble fengslet i cellene i politihovedkvarteret i Madrid. Han ble holdt her i fire uker i total isolasjon, torturert og slått, mens folk i høye posisjoner i Franco-regimet besøkt ham i cellen, hånte ham og kastet mynter og brødsmuler på ham.[3][4]

Henrettelse[rediger | rediger kilde]

Etter en kort behandling i en miliærdomstol hvor han var anklaget for «militært opprør», ble han henrettet på Montjuïc[5] i Barcelona 15. oktober 1940 kl 6:30.[6] Han nektet å få bind for øynene, og ble satt foran en eksekusjonspelotong fra Guardia Civil, og da de skjøt, ropte han 'Per Catalunya!' (norsk: For Catalonia!).[7]

Companys ligger begravet i Cemintire del Sud-Oest, like ved festningen på Montjuïc.[8]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Hovedstadionet under de olympiske leker 1992 ble gitt navnet Estadi Olímpic Lluís Companys, og han har også fått en gate oppkalt etter seg, i form av promenaden Passeig de Lluís Companys.

Under en pressekonferanse om den politiske krisen i Catalonia 10. oktober 2017 skapte høyrepartiet Partido Populars pressetalsmann Pablo Casado sjokkbøler i spansk politikk da han advarte den katalanske presidenten Carles Puigdemont om at han kunne «ende opp som Companys». [9] [10] [11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Smilden, Jan-Erik (19. desember 2017). «Da katalanerne var skadedyr og kreftsvulster». Dagbladet. 
  2. ^ Daniele Conversi (2000). The Basques, the Catalans and Spain (engelsk). Reno og Las Vegas: University of Nevada Press. s. 39-40. ISBN 0-87417-362-0. 
  3. ^ a b Preston, Paul: The Spanish Holocaust, side 493, Harper Press, 2012 London
  4. ^ Juliá, Santos; Casanova, Julián; Solé i Sabaté, Josep Maria; Villarroya; Moreno, Francisco: Victimas de la guerra civil, side 331, Ediciones Temas de Hoy, 1999, Madrid
  5. ^ McDonogh, Gary: Iberian Worlds. Taylor & Francis, 2009 Google Books
  6. ^ Tjønn, Halvor (6. oktober 2017). «Saman - eller kvar for seg?». Dag og Tid. 
  7. ^ Burns, Jimmy (2000). Barca: a people's passion. Bloomsbury. s. 126. 
  8. ^ «Lluís Companys». findagrave.com. Besøkt 24. mars 2019. 
  9. ^ Bauer, Sébastien (2. november 2017). «Krisen i Catalonia oppsto i Madrid». Le Monde Diplomatique. 
  10. ^ Moen, Jostein (29. oktober 2017). «En hyllest til Catalonia». Dagbladet. Besøkt 24. mars 2019. 
  11. ^ Gjerstad, Synnøve (10. oktober 2017). «Dette truer Spania med om Catalonia erklærer uavhengighet». TV2. Besøkt 24. mars 2019.