Lindehålsmannen
| Lindehålsmannen | |||
|---|---|---|---|
| Generell informasjon | |||
| Filmtype | Kortfilm | ||
| Sjanger | Barnefilm | ||
| Utgivelsesår | 1995 | ||
| Prod.land | Norge | ||
| Lengde | 24 min. | ||
| Bak kamera | |||
| Regi | Kjetil Hervik | ||
| Manusforfatter | Kjetil Hervik | ||
| Musikk | Øyvind Staveland | ||
| Sjeffotograf | Erling Thurmann-Andersen | ||
| Klipp | Trygve Hagen | ||
| Prod.selskap | Norsk Film AS | ||
| Eksterne lenker | |||
| IMDb | |||
Lindehålsmannen er en norsk novellefilm fra 1995 regissert av Kjetil Hervik. Hovedrollene spilles av Eivind Moi Eikje og Jon Eikemo.
Åtteåringen Bjørn blir sendt av gårde for å levere julemat til en einstøing som bor i pakt med naturen, langt fra folk. Han er samtidig skeptisk siden det har gått rykter om at barn som besøker ham aldri vender tilbake. For gutten blir det et møte som snur opp ned på livets verdier.
Den ble vist på NRK1 i 1998.
- Produksjon
Filmen ble tildelt 650 000 i produksjonsstøtte fra Norsk filminstitutt.[1] Den ble innspilt i Ryfylke i desember 1994 og hadde premiere i 1995.[2]
Rollebesetning[rediger | rediger kilde]
- Eivind Moi Eikje (f. 1985) som Bjørn
- Jon Eikemo som Lindehålsmannen
- Stein Hytland som far
- Anne Marie Aune som mor
- Irene Halseid som Hjørdis
- Øystein Hervik som Håvard
Filmmusikk[rediger | rediger kilde]
Den norske visegruppen Vamp komponerte og fremførte sangen Lindehålsma'en til bruk i filmen.[3] Teksten til sangen er skrevet av lyrikeren Kolbein Falkeid. Sangen var spor 4 på CD-platen 13 humler, som ble utgitt i 1996.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Aftenposten morgen - 650 000 kr i støtte for novellefilm for barn (26.3.1994, s.4)
- ^ Aftenposten morgen - Jon Eikemo liker seg utafor (30.12.1994, s.24)
- ^ «Hiima hos Vamp (konsertanmeldelse)». www.h-avis.no (norsk). Haugesunds Avis. 13. november 2006. Besøkt 7. september 2017. «"Lindehålsmannen", komponert til filmen ved samme navn, bød på den reneste naturopplevelsen der og da. En av låtene som helt klart var enda flottere i levendes live enn på CD-en. For det kraslet og det suste, og instrumentene fylte alle kriker i bevisstheten med den typen lyd vi ellers bare møter ute. Lars Erik Gudim bør får stjerne i boken for det arrangementet, og orkestret kan gjerne få et par de også for sin evne til å lytte.»
