Laws in Wales Acts 1535–1542
Laws in Wales Acts var en serie lover som ble vedtatt av Det engelske parlamentet mellom 1535 og 1542/43 for å innlemme walisiske lover i engelske og å innføre engelsk administrasjon i Wales i den hensikt å skape et enhetlig rike.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Det nordlige Wales ble erobret av Edvard I av England i 1282–1283. Administrasjonen og sivilrettslig lovgivning forble intakt, selv om man gjennom Rhuddlan-statuttene innførte noen endringer, som inndelingen i de fem grevskapene Anglesey, Caernarvon, Cardigan, Carmarthen og Merioneth og innføringen av engelsk straffelov. Det meste av Wales ble ved erobringen et fyrstedømme, styrt som den engelske monarkens personlige eiendom. Noen mindre deler av Wales ble styrt av adelige, med egne domstoler, lover og sedvaner.
Da Henrik VII kom på tronen i 1485 ble det ikke gjort noen endring i styreformen i Wales. Men han var bekymret over Marcher Lordenes makt, og lovløsheten i Welsh Marches. For å ta hånd om dette ble Council of Wales and the Marches, opprinnelig opprettet under Edvard IV, gjenopplivet. Dette ble gjort lettere av at mange av Marcher Lordene hadde falt under rosekrigene, og dermed hadde mange av titlene tilfalt kronen.
Henrik VIII så ved begynnelsen av sin regjeringstid ikke noe behov for en reform av styresettet i Wales, men etterhvert begynte han å ane en trussel fra de gjenværende Marcher Lordene, og instruerte Thomas Cromwell om å finne en løsning. Cromwell foreslo annektering eller inkorporering av Wales. Dette skulle, sammen med andre betydelige endringer i samme periode, føre til at enheten England og Wales ble omgjort til en moderne, suveren nasjon.
Lovene har noen ganger blitt kalt Acts of Union, «Unionslover», spesielt etter at to lover med dette navnet ble vedtatt i 1707 og 1800. Dette navnet ble spesielt populært etter at historikeren Owen M. Edwards brukte det i 1901, men det er villedende ettersom det ikke er tale om en politisk union, men om harmonisering av lover mellom to enheter som allerede var forent.
Lovene
[rediger | rediger kilde]Harmoniseringsprosessen ble foretatt gjennom en serie lover. Det er særlig to som er viktige:
- Laws in Wales Act 1535, endelig vedtatt i 1536, fastslo at loven skulle administreres på samme måte i Wales som i England.
- Laws in Wales Act 1542, endelig vedtatt i 1543, fastslo endringer i ordningen for kongens styre av Wales.
Den første av lovene ble vedtatt av et parlament som ikke hadde representanter fra Wales. En av effektene var at Wales ble representert i forsamlingen; da engelsk lov også ble walisisk lov inkluderte dette også lover om valg til parlamentet.
Virkninger
[rediger | rediger kilde]De mest fremtredende virkningene av lovene var:
- Marcher Lordenes eiendommer var ikke lenger autonome politiske enheter, og det ble etablert fem nye grevskap (Monmouthshire, Brecknockshire, Radnorshire, Montgomeryshire og Denbighshire, hvilket førte til at det var totalt tretten grevskap i Wales.
- Deler av Marcher Lordenes områder ble overdratt til Shropshire, Herefordshire, Gloucestershire, Glamorgan, Carmarthenshire, Pembrokeshire, Cardiganshire og Merionethshire (de tre første av disse er i England; mindre deler av walisisk territorium ble dermed engelsk).
- Wales' grenser ble etablert, og har forblitt slik siden. Dette var ikke intensjonen, ettersom Wales skulle innlemmes fullstendig i England, men Monmouthshire hadde en uavklart status helt frem til 1974 som førte til at dette ble lovenes faktiske effekt.
- Domstolene til Marcher Lordene mistet retten til å dømme i alvorlige straffesaker.
- Fredsdommerembetet ble innført i Wales.
- Waliserne valgte representanter til Det engelske parlamentet.
- Council of Wales and the Marches ble etablert ved lov; tidligere hadde det eksistert ved sedvane.
- Court of Great Sessions, en særordning for Wales, ble innført.
- Hvert walisisk grevskap fikk en sheriff og andre embetsmenn som i England.
Endringene var ikke upopulære blant waliserne, fordi de fikk samme status i forhold til loven som engelskmenn. Den vanligste reaksjonen var at man var takknemlig for lover som gjorde Wales til et fredelig og organisert samfunn. Først senere oppstod en følelse av at borgerrettighetene hadde blitt gitt i bytte mot at waliserne la tilside sin egenart og sin fortid og ble engelske.
Tidligere historikere, som G.R. Elton, regnet lovene bare som en triumf for Tudortidens effektivitet, men moderne britiske, inkludert walisiske, historikere har fokusert mer på den negative effekten lovene hadde på den walisiske identitet, kultur og økonomi. Mens de øvre samfunnslag hadde stort utbytte av lovene, opplevde den jevne waliser at samfunnet ble styrt av et fremmed juridisk og økonomisk system, og på et språk de ikke forstod.
Effekten på det walisisk språk
[rediger | rediger kilde]I den første seksjonen av Laws of Wales Act 1535 står det:
«folket i [Wales] har og bruker daglig et språk som ikke er like med det naturlige morsmål brukt innen dette rike, og derfor erklæres intensjon om å fullstendig utrydde all og enhver skummel skikk og bruk som hører Wales til».[1]
Seksjon 20 i loven av 1535 gjør engelsk til det eneste språk i domstolenes arbeid. De som bare talte walisisk kunne ikke lenger utnevnes til offentlige embeter. En effekt av dette var en dyptgripende anglifisering av de øvre samfunnslag i Wales.
Lovens referanser til språket ble opphevet først gjennom Welsh Language Act 1993.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Den engelske teksten lyder: «the people of the same dominion have and do daily use a speche nothing like ne consonant to the naturall mother tonge used within this Realme, and then declares the intention utterly to extirpe alle and singular sinister usages and customs belonging to Wales.»