Labarna I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Labarna I var en hettittisk konge som regjerte i første halvdel av det 17. århundre f.Kr., muligens i perioden mellom 1670 og 1640 f.Kr.[1] Ifølge kilder skrevet rundt 150 år etter hans egen tid var det Labarna som gjorde det hettittiske kongedømmet til et storrike, noe han oppnådde ved å erobre den gamle stormakten Purushanda og flere andre byer sørvest for de hettittiske kjerneområdene i det sentrale Anatolia. Labarnas navn ble senere brukt som en offisiell tittel av de aller fleste hettittiske konger, mens navnet til hans hustru Tawananna likeledes ble brukt som tittel av senere hettittiske dronninger.

Kunnskapen man har om Labarna er begrenset og meget usikker, i det man verken har dokumenter eller inskripsjoner fra hans egen regjeringstid, og bare kjenner til et fåtall senere kilder som nevner ham ved navn. De tilgjengelige kildene tillater derfor bare en delvis rekonstruksjon av hans liv og virke.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kart over den indo-europeiske migrasjonen inn i Anatolia, ca. 3. årtusen f.Kr.

Labarnas regjeringstid representerer en nøkkelperiode for den hettittiske riksdannelsen, men dette er også en periode der kildemangelen er nesten total. De eldste hettittiske dokumentene som har blitt funnet stammer fra styret til Labarnas etterfølger, Hattusili I, som besteg tronen da det hettittiske kongedømmet allerede var etablert som en stormakt. Den foregående prosessen som ledet fram til etableringen av dette storriket er derimot bare kjent gjennom referanser i senere kilder som ofte er av svært obskur karakter, noe som gjør det til en vanskelig oppgave å skulle rekonstruere de relevante historiske begivenhetene.

Det er imidlertid klart at det hettittiske riket ble dannet på en historisk bakgrunn som går langt tilbake i tid. Klassifiseringen av hettittisk som et indo-europeisk språk er en viktig faktor i dette bildet; den gjør at man kan spore forfedrene til de senere hettittene til den første indo-europeiske innvandringen til Anatolia, som trolig fant sted en gang i løpet av det tredje årtusen f.Kr.[2] De indo-europeiske innvandrerne etablerte seg blant den opprinnelige anatoliske befolkningen, som blant annet inkluderte de ikke-indo-europeiske hattianerne, og dannet etter hvert distinkte grupper med separate språk, slik som hettittisk og luvisk. Ingen av disse gruppene ser imidlertid ut til å ha brukt noen form for skriftspråk, i alle fall ikke i en form som er bevart for ettertiden; det var først da assyriske handelsmenn begynte å etablere seg i egne handelskolonier i det sentrale Anatolia rundt 1900 f.Kr. at det for første gang ble produsert skriftlige dokumenter i denne regionen.[3] Selv om disse tekstene stort sett omhandler assyrernes egne handelsaktiviteter, så finner man også referanser til et betydelig antall lokale anatoliere som bærer både indo-europeiske og ikke-indo-europeiske navn.[4] Dette tyder på at det eksisterte en blanding av ulike etniske og kulturelle elementer blant lokalbefolkningen på denne tiden, og at det ikke fantes en enkel dominerende kultur.

Den desidert viktigste assyriske handelskolonien var lokalisert i Kanesj, en av regionens mektigste bystater. Kanesj var også et viktig senter for det hettittiske språket, noe man kan se av det faktum at hettittene selv kalte språket sitt «nesittisk» etter Nesa, et alternativt navn på Kanesj.[5] En viktig politisk utvikling fant sted på midten av 1700-tallet f.Kr., da Kanesj ble erobret av et dynasti fra byen Kussara under ledelse av Pithana og sønnen Anitta. Anitta gjorde etter hvert Kanesj til sin nye hovedstad, hvorfra han gjennomførte en serie erobringer som samlet størstedelen av det sentrale Anatolia i et storrike som strakk seg helt opp til byen Zalpa (også kalt Zalpuwa) ved Kizilirmak-elvens utløp i Svartehavet,[6] og som på mange måter kan betraktes som en forløpet for det senere hettittiske riket. Anittas storrike viste seg imidlertid å bli kortlivet; det bestod riktignok i noen år etter Anittas død på 1720-tallet f.Kr., men gikk i oppløsning da hovedstaden Kanesj ble ødelagt av en ukjent fiende[7] en gang mellom 1710 og 1705 f.Kr.[8] Med denne kollapsen opphørte også den assyriske handelsaktiviteten og produksjonen av skriftlige kilder som denne bragte med seg, slik at man gikk inn i en historisk mørkeperiode som varte helt til hettittene selv begynte å produsere sine egne tekster under Hattusili I et snaut århundre senere. Dette gjør at det ligger en tett historisk tåke over hele perioden der det hettittiske riket først ble dannet, og at man heller ikke har noen sikker kunnskap om dets territoriale og dynastiske utgangspunkt.[9]

En utpreget kulturell og religiøs kontinuitet mellom Kanesj og det hettittiske riket viser imidlertid tydelig at det eksisterte en tett forbindelse mellom de to.[10] På bakgrunn av denne forbindelsen har det blitt lansert en teori om at en gren av den hettittiske kongefamilien kan ha hatt sin opprinnelse i Kanesj;[1] ifølge dette scenariet er det er mulig at elementer av Kanesjs gamle elite søkte tilflukt i andre nærliggende byer etter hjembyens fall, for deretter å bidra til å danne grunnlaget til det hettittiske riket fra sine nye maktbaser. Kussara og Hurma peker seg i så fall ut som sannsynlige destinasjoner for den hjemløse eliten fra Kanesj, ettersom man har sterke indikasjoner på at disse to byene spilte en sentral rolle i prosessen rundt den hettittiske riksdannelsen.[11] Samtidig er det flere ting som tyder på at også Zalpa i nord hadde en viktig rolle i den politiske utviklingen på denne tiden, noe som har gitt grobunn for hypotesen om at det hettittiske kongedømmet kan ha hatt sin opprinnelse i en allianse mellom representanter fra den gamle, sørlige eliten i Kanesj og et nordlig dynasti med røtter i Zalpa.[12]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Det er bare et fåtall kilder som omtaler Labarna og tidsperioden da han var aktiv, og disse er ikke alltid lett å tolke. I flere tilfeller er det vanskelig å være sikker på om det faktisk er Labarna som blir omtalt, enten på grunn av at teksten ikke navngir sentrale personer, eller fordi det ikke er klart om det er snakk om den samme Labarna som også regjerte som konge. I tillegg kommer det faktum at ingen av kildene stammer fra Labarnas egen samtid, og at det hersker en viss uenighet om deres historiske pålitelighet.

Telipinu-proklamasjonen[rediger | rediger kilde]

Den viktigste kilden som omtaler Labarna ved navn er Telipinu-proklamasjonen, en tekst komponert av den hettittiske kongen Telipinu som regjerte ca. 1525–1500 f.Kr. Dette dokumentet, som ble skrevet rundt 150 år etter Labarnas egen tid, begynner med et sammendrag av det hettittiske rikets historie som innledes på følgende måte:[13]

SitatI fordums tid var Labarna storkonge. Da var hans brødre og sønner, hans slektninger gjennom giftermål, hans egen slekt og alle hans soldater forent og forlikt. Kongeriket var lite, men hvorenn kongen dro på tokt, underla han seg fiendens land med sin kraft. Han bragte ødeleggelse til landene, fratok dem all makt og gjorde dem til havets grensesteiner. Men da han kom hjem fra felttogene, sendte han sønnene sine til de ulike landene for å styre dem. Hupisna, Tuwanuwa, Nenassa, Landa, Zallara, Purushanda, Lusna - dette var landene som de styrte over. De store byene ble overgitt til dem.Sitat
[14]

Labarna framstilles her som en erobrerkonge, og den første som etablerte det hettittiske riket som en stormakt på det anatoliske platået. Denne framstillingen har i all hovedsak også blitt godtatt av moderne historikere. Unntaket er de som støttet teorien om at Labarna aldri hadde eksistert som en historisk hersker, men i realiteten var identisk med Hattusili I, som man vet brukte navnet Labarna (II) ved flere anledninger. Ifølge denne teorien skal den doble navnebruken ha forledet Telipinu til å tro at det dreide seg om to separate herskere, mens begge navnene i virkeligheten refererte til Hattusili.[15] Nye opplysninger som har kommet for en dag siden 1990-tallet har imidlertid ført til at denne teorien ikke lenger kan opprettholdes, noe som gjør at tidligere innvendinger mot Labarnas eksistens som en historisk person nå har falt bort.[16]

Korsseglet[rediger | rediger kilde]

Korsseglets bakside. Labarna og Tawananna står oppført i den øverste korsarmen.

Den eneste kilden utover Telipinu-proklamasjonen som refererer til Labarna ved navn og kongstittel er et korsformet segl hvis avtrykk ble funnet på 1980-tallet og som ble publisert i 1993.[17] Seglet tilhørte kong Mursili II (r. 1321–1295 f.Kr.), og var tosidig med fire korsarmer festet til et sentralt midtfelt. På forsiden finner man navnetrekkene til Mursili II og hans dronning i midtfeltet, omgitt av navnene til Mursilis kongelige forfedre gjennom flere generasjoner på de respektive korsarmene.[18] Midtfeltet på baksiden er preget med navnene til kong Suppiluliuma I (r. 1350–1322 f.Kr.) og hans dronning Henti, som var Mursilis foreldre, mens de fire omkringliggende korsarmene er innskrevet med navnene til fire gammelhettittiske herskere og deres dronninger.[19]

De gammelhettittiske kongene som nevnes er henholdsvis Mursili I, Hattusili I, Labarna I, og en ellers ukjent konge kalt Huzziya,[20] og deres prominente plass på korsarmene kan trolig forklares med at de ble ansett som rikets grunnleggere.[21] Labarna står oppført i den øverste korsarmen sammen med sin dronning Tawananna,[22] hvis navn senere ble brukt som den primære tittelen for hettittiske dronninger på samme måte som Labarna ble brukt som tittel for senere hettittiske konger.[23] Korsseglet bekrefter dermed Labarna og Tawananna som et reelt kongepar som trolig inspirerte tittelbruken hos senere konger og dronninger. Samtidig avkrefter seglet også at Labarna var den første kongen etablerte hettittiske kongerekken. Den sanne riksgrunnleggeren ser i stedet ut til å være den ellers ukjente Huzziya, som trolig er identisk med den navnløse kongen som andre kilder bare omtaler som «Hattusilis bestefar».[24]

Hattusilis testamente[rediger | rediger kilde]

En annen viktig tekst som kaster lys over Labarnas liv er et gammelhettittisk dokument som kalles Hattusilis testamente. Dette er en tekst som gjengir instruksene gitt av Labarnas etterfølger Hattusili I da denne lå på dødsleiet,[25] og inkluderer en referanse til en viktig historisk episode som fant sted under en tidligere konge som bare omtales som «Hattusilis bestefar»:[26]

SitatNektet ikke min bestefars sønner å adlyde hans ord? Han utnevnte (?) sin sønn Labarna i Sanahuitta. Men tjenerne og stormennene hans ville ikke føye seg, og satte i stedet Papahdilmah (på tronen). Hvor mange år har gått, og hvor mange har sluppet unna (sin straff)? Hvor er stormennenes hus? Har de ikke blitt knust?Sitat

Forutsatt at den Labarna som nevnes her er identisk med Labarna I,[27] så gir denne passasjen viktig informasjon om omstendighetene rundt hans tronbestigelse: den forteller at herskeren kalt «Hattusilis bestefar» på et tidspunkt utnevnte Labarna som sin tronfølger i Sanahuitta, men at utnevnelsen utløste et opprør blant en gruppe stormenn som formodentlig inkluderte medlemmer av kongefamilien. Mens opprørerne lyktes med å sette sin egen kandidat på tronen for en stund, er det underforstått at de til slutt led nederlag og ble straffet for sitt svik mot den legitime kongsmakten.

Hattusilis testamente kaster også lys over slektsforholdet mellom Hattusilis bestefar og Labarna. I tekstens første paragraf kaller Hattusili seg «sønn av Tawanannas bror», formodentlig for å fremheve sin egen avstamning fra sin kongelige bestefar, som må ha vært Tawanannas far. Siden man vet fra korsseglet at Tawananna også var Labarnas dronning, så er den mest nærliggende konklusjonen at Labarna var svigersønnen til Hattusilis bestefar.[28] En slik rekonstruksjon er også oppklarende i forhold til opprøret som fant sted etter Labarnas utnevnelse; dersom Hattusilis bestefar adopterte svigersønnen og utropte ham til arving på bekostning av sine biologiske sønner, så er det ikke unaturlig at dette kunne føre til et større opprør innad i kongefamilien.

Zalpa-teksten[rediger | rediger kilde]

En mer usikker, men likevel potensielt viktig kilde for Labarnas regjeringstid er den såkalte «Zalpa-teksten». Dette er en gammelhettittisk narrativ tekst hvis hovedtema er en serie konflikter mellom hettittene og den nordlige byen Zalpa ved Kizilirmark-elvens utløp i Svartehavet. Den innledes av en legende om dronningen av Kanesj som føder 30 sønner på en gang; hun kvitter seg med dem ved å sette dem ut på elven, men de blir reddet av gudene idet de flyter ut i sjøen ved Zalpa, hvor de blir tatt på land og etter hvert vokser til. I voksen alder begir de seg tilbake til Kanesj, hvor de møter sine 30 søstre uten å gjenkjenne dem. Teksten brytes av i det brødrene er i ferd med å gifte seg med søstrene sine, slik at man ikke vet hvordan denne innledningen ender, eller hva slags rolle den spiller i forhold til resten av teksten, som tilsynelatende dreier seg om hendelser av historisk karakter.[29]

I den historiske delen av teksten refereres det til fire sentrale hettittiske skikkelser som ikke omtales ved navn, men bare blir kalt «kongen», «kongens bestefar», «den gamle kongen» og «den gamle kongens far». Skikkelsen som kalles «kongens bestefar» skal ha beseiret Zalpa, inngått en pakt med byens innbyggere, og deretter innsatt sønnen Hakkarpili som Zalpas konge; på samme tid sørget han også for å utnevne «faren til den gamle kongen» til herre over den sørlige byen Hurma. Hakkarpili gjorde senere opprør mot sin kongelige far, men på dette punktet har en del av teksten forsvunnet, og man vet ikke hva som skjedde videre. Når teksten blir leselig igjen, har historien hoppet frem i tid og fokuserer nå på en konflikt mellom «kongen» og «den gamle kongen» på den ene siden, og den hettittiske prinsen Happi på den andre. Happi hadde på ny egget Zalpa til opprør, men led nederlag for «kongen» på slagmarken og måtte søke tilflukt bak Zalpas bymurer. Da beleiringen som fulgte dro ut i tid, vendte «kongen» etter hvert tilbake til Hattusa. «Den gamle kongen» ble imidlertid igjen i nord, hvor han til slutt inntok Zalpa og dermed satte et endelig punktum for Happis opprør.[30]

Zalpa-tekstens historiske troverdighet, så vel som identiteten til de navnløse hovedpersonene, er et omdiskutert tema. Noen hettittologer ser på den som en litterær komposisjon uten håndfast historisk verdi,[31] mens andre legger til grunn at den forteller om reelle historiske hendelser.[32] De som tror på tekstens grunnleggende historisitet har kommet med ulike forslag for å identifisere de hettittiske herskerne som tar del i handlingen. Et av de mer prominente forslagene kommer fra Beal, som mener at «kongen» er identisk med Hattusili I, noe som i såfall gjør at «kongens bestefar» nødvendigvis må være Hattusilis bestefar fra Hattusilis testamente; Beal argumenterer videre for at «den gamle kongen» trolig tilsvarer Labarna, hvis far i så fall var herre i Hurma.[33] Hvis denne identifiseringen er riktig, så gjør den Zalpa-teksten til en unik kilde med uvurderlig informasjon om Labarnas eget opphav, så vel som viktige hendelser mot slutten av hans regjeringstid, både når det gjelder hans senere militærkampanjer og hans forhold til nevøen og tronfølgeren Hattusili.

Navn[rediger | rediger kilde]

Opphavet til navnet og kongetittelen Labarna er usikker, og kompliseres ytterligere av at hettittene brukte to ulike varianter om hverandre: både «Labarna» og den alternative formen «Tabarna» var gangbare i hettittisk tradisjon, tilsynelatende uten at det lå noe grunnleggende prinsipp bak bruken av den ene eller den andre formen.[34] Det finnes i dag to konkurrerende forklaringer på ordets etymologi; den ene ser på «Labarna» som en hattiansk konstruksjon med betydningen «herre over de tusen», mens den andre tar utgangspunkt i den alternative varianten «Tabarna», som på luvisk kan oversettes som «den mektige».[35] Begge teoriene har sine tilhengere blant dagens hettittologer, slik at dette må anses som en uavklart problemstilling.

Den eldste attesterte bruken av navnet «Labarna» stammer fra et dokument med opphav i den gammelassyriske koloniperioden. Den aktuelle teksten ble skrevet i Kanesj rett før byens fall mot slutten av 1700-tallet f.Kr., og nevner en Labarna, sønn av Masiet, som opptrer som vitne for salget av en slave kalt Tudhaliya.[36] Selv om dette er det eneste kjente tilfellet av Labarna-navnet fra den assyriske koloniperioden, så viser det likevel med all tydelighet at det var i bruk også i tiden før det hettittiske kongedømmet ble dannet. Det var først på et senere tidspunkt at «Labarna» også ble gjort til en hettittisk kongetittel, en utvikling som kan sammenlignes med romernes bruk av egennavnet Cæsar som en keiserlig tittel.[23]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Familiebakgrunn og tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Dersom det er riktig at Labarna kan identifiseres med «den gamle kongen» fra Zalpa-teksten, så gir det viktig informasjon om hans opphav. Han fremstår da som sønn av en hettittisk adelsmann fra Hurma, en viktig by i det sørlige Anatolia som lå enten øst eller sørøst for Kanesj.[37] Labarnas far hadde blitt tildelt Hurma i len av den hettittiske herskeren kjent som «Hattusilis bestefar», noe som indikerer en viktig politisk relasjon mellom disse to mennene og deres familier.[38]

Slektstre for den hettittiske kongefamilien på Labarnas tid (etter Forlanini, 2010)

Labarna og Tawananna[rediger | rediger kilde]

Det var kanskje for å befeste denne relasjonen ytterligere at Labarna inngikk ekteskap med Tawananna, som etter all sannsynlighet var datter av Hattusilis bestefar; dette knyttet de to familiene sammen i et dynastisk ekteskap, og gjorde Labarna til den regjerende kongens svigersønn. Mens kildene ikke utdyper denne forbindelsen nærmere, så har det blitt utviklet teorier som går nærmere inn på forholdene som kan ha ligget bak et slikt familieforbund. Den sentrale hypotesen går ut på at Labarnas giftermål sementerte en allianse mellom to mektige anatoliske adelsfamilier som sammen utgjorde opphavet til det hettittiske kongehuset: én familie som stammet fra det hettittiske kjerneområdet rundt Kanesj i sør, og en annen som stammet fra Zalpa i nord, hvor den ikke-indo-europeiske, hattianske kulturpåvirkningen stod sterkere. Grunnlaget for denne teorien ligger i mytologiske historier som antyder sterke bånd mellom Kanesj og Zalpa, samt navnetradisjonene innen forskjellige grener av den hettittiske kongefamilien, der noen utviste en preferanse for rent hettittiske navn med opphav i Kanesj, mens andre foretrakk hatti-inspirerte navn med røtter i den nordlige regionen rundt Zalpa.[39]

Labarna oppfattes i denne sammenhengen som en representant for den sørlige familien med opprinnelse i regionen rundt Kanesj,[40] noe som først og fremst skyldes farens tilhørighet til den sørlige byen Hurma, så vel som det allerede nevnte faktum at den tidligste kjente bruken av navnet Labarna stammer fra koloniperiodens Kanesj. Hattusilis bestefar ser derimot ut til å ha hatt en nordlig tilknytning; hvis det er riktig at han kan identifiseres med kong Huzziya fra korsseglet, så deler han i så fall navn med den siste kjente kongen av Zalpa, som hadde blitt beseiret av Anitta rundt 1729 f.Kr. I tillegg ser det ut som om flere av barna hans bar hattianske navn (for eksempel datteren Tawananna og sønnene Hakkarpili og Papahdilmah), noe som ytterligere styrker forbindelsen til det nordlige Anatolia.[41]

Opprøret i Sanahuitta[rediger | rediger kilde]

Hattusilis testamente forteller at det etter hvert oppstod strid innad i den hettittiske kongefamilien. Ifølge den vanligste forståelsen av episoden, så begynte den med at Hattusilis bestefars sønner falt i unåde etter å ha motsatt seg farens vilje. Hattusilis bestefar bestemte seg derfor for å adoptere svigersønnen Labarna og utnevne ham til tronarving på bekostning av sine egne barn.[42] Utnevnelsen fant sted i Sanahuitta, en by som lå et stykke nordøst for Hattusa[43] og må ha hatt en viktig stilling i det hettittiske riket på denne tiden, uten at dens eksakte status kan fastslås med sikkerhet.[44] Reaksjonen på utnevnelsen av Labarna som tronarving lot ikke vente på seg. Flere stormenn, inkludert medlemmer av kongefamilien, gjorde opprør og overtok makten i Sanahuitta, hvor de etablerte et opprørsregime under ledelse av Papahdilmah, som trolig var en av Hattusilis bestefars tilsidesatte sønner.[45] Dette opprøret utløste formodentlig en borgerkrig mellom den legitime hettittiske kongsmakten og Papahdilmahs opprørere, men man vet svært lite om hvordan denne konflikten utpsilte seg, bortsett fra at den på en eller annen måte endte med at Labarna likevel kunne bestige tronen som hettittenes legitime hersker.[46] De få opplysningene som kan trekkes fra kildene tillater minst tre ulike scenarier:

  1. Labarna eliminerte opposisjonen mot sitt styre ved å beseire opprørerne militært. Siden Labarna fremstår som en mektig erobrerkonge som dominerte hele det sentrale Anatolia, så er det ikke unaturlig å anta at han også var sterk nok til å slå ned den interne motstanden mot sitt styre. Et slikt utfall er også i tråd med formuleringen i Hattusilis testamente som antyder at opprørerne led nederlag og ble straffet for sine ugjerninger.
  2. Konflikten ble avsluttet gjennom en fredsslutning. Dette scenariet har først og fremst blitt postulert som en forklaring på at Labarna gjorde nevøen Hattusili til tronarving, til tross for at han tilsynelatende hadde egne sønner, og til tross for at Hattusilis far etter all sannsynlighet var den samme Papahdilmah som ledet opprørerne i Sanahuitta. Dermed får man den merkelige situasjonen at Labarna utnevner sønnen til sin egen erkefiende som arving på bekostning av egne barn. Dette har i sin tur gitt liv til teorien om at ingen av sidene maktet å vinne en klar militær seier, slik at de til slutt ble enige om en løsning der opprørerne anerkjente Labarna som konge, mens Labarna på sin side godtok å utnevnte sønnen til opprørslederen som sin tronarving.[47]
  3. Opprørerne i Sanahuitta led ikke et totalt nederlag, men dannet en selvstendig bystat mens Labarna overtok resten av riket. Denne rekonstruksjonen baserer seg på det man vet om senere konflikter mellom Sanahuitta og den hettittiske sentralmakten. Fremfor alt bygger det på faktum at Labarnas etterfølger Hattusili begynte sin kongsgjerning med å angripe Sanahuitta gjennom flere militærkampanjer,[48] noe som tyder på at byen ikke var under hettittisk kontroll ved hans tronbestigelse. Dette åpner for at opprørerne kan ha bevart sin selvstendighet i en utbryterstat i løpet av Labarnas regjeringstid, og at det var Hattusili som til slutt påførte dem deres endelige nederlag. Dersom dette skulle stemme, så gir det også en god forklaring på hvorfor Hattusili viet så stor plass til Sanahuittas opprør og nederlag i sitt testamente.[49]

Hvilket av disse tre scenariene som stemmer med virkeligheten – eller om noen av dem gjør det – er umulig å si med den kunnskapen man har i dag, og forblir derfor et åpent spørsmål.

Labarna som konge[rediger | rediger kilde]

Rikets omfang[rediger | rediger kilde]

Kartet viser byene som trolig var del av det hettittiske kongedømmet ved Labarnas tronbestigelse.
Det hettittiske riket etter Labarnas ekspansjon vestover. De erobrede byene er markert med grønt.

Omfanget av riket som Labarna overtok etter Hattusilis bestefar er ukjent, og kan bare omtrentelig anslås ut fra de tilgjengelige kildene. Det virker imidlertid sannsynlig at det inkluderte byene Hurma, Kussara[50] og Hattusa,[51] samtidig som Zalpa-teksten antyder at også Zalpa på svartehavskysten i alle fall tidvis var under hettittisk kontroll. Dermed dannes det et bilde av et rike som strakte seg langs en akse fra områdene helt sør i det sentrale Anatolia, gjennom regionen rundt den store bøygen til Kizilirmak-elven, og deretter nordover mot Kizilirmaks utløp i Svartehavet. Som nevnt ovenfor er det usikkert om Labarna lyktes i å reintegrere Sanahuitta i sitt rike etter opprøret som fant sted der, eller om byen bestod som en selvstendig utbryterstat helt fram til Hattusilis regjeringstid.

Ekspansjon[rediger | rediger kilde]

Labarnas bedrifter som konge er først og fremst kjent fra Telipinu-proklamasjonen, hvor det understrekes at han opprinnelig hersket over et rike av relativt begrenset utstrekning, men snart satte i gang en serie erobringer som gjorde det til en stormakt. Listen over byene han erobret omfatter Hupisna, Tuwanuwa, Nenassa, Landa, Zallara, Purushanda og Lusna, som alle lå vest-sørvest for de hettittiske kjerneområdene, i den delen av Anatolia som i hellenistisk tid ble kalt Kappadokia og Lykaonia. Hupisna og Tuwanuwa har blitt identifisert med de senere kappadokiske byene Cybistra og Tyana,[52] mens Lusna sannsynligvis tilsvarer det klassiske Lystra i Lyakonia, hvor trolig også Zallara var lokalisert.[53] Nenassa, som i den assyriske koloniperioden på 1800- og 1700-tallet f.Kr. hadde vært et eget kongedømme, lå på sin side nær Kizilirmaks sørlige bredd et stykke vest for Kanesj.[54]

Den store juvelen blant Labarnas erobringer må imidlertid ha vært Purushanda, som i flere århundrer hadde vært senteret for en av de mektigste statsdannelsene i Anatolia, og hvis herskere hadde vært alene om å bruke tittelen «storkonge» inntil de omsider ble overskygget av Anittas storrike.[55] Lokaliseringen av Purushanda er fremdeles svært omdiskutert, og det finnes i dag to hovedkandidater for stedet der byen en gang lå: Acemhöyuk, som er ligger ved den sørøstlige bredden av saltvannsjøen Tuz, og Karahöyuk like utenfor dagens Konya.[56] Uavhengig av hvilket alternativ som måtte vise seg å stemme, så er sannsynligheten stor for at Purushanda utgjorde den fremste hindringen for hettittenes ambisjon om å spre sin makt vestover. Byens fall var i så fall et avgjørende øyeblikk i den tidlige hettittiske ekspansjonsfasen, ettersom dette åpnet opp en hel region som hettittene tildligere ikke hadde hatt tilgang til.[57]

Enkelte hettittologer tror at Labarnas erobringer kan ha vært av enda større omfang enn det som skisseres av Telipinu-proklamasjonen, og mener at det er sannsynlig at Labarna også erobret Kilikia. Bakgrunnen for denne hypotesen er at Labarnas etterfølger Hattusili I skal ha invadert Syria helt i begynnelsen av sitt styre, noe som knapt ville vært mulig dersom ikke De kilikiske portene gjennom Taurusfjellene og den kilikiske kystsletten ut mot Middelhavet allerede var i hettittiske hender.[58] Hvorfor en slik erobring i så fall ble utelatt fra Telipinus tekst er uvisst, men formuleringen om at Labarna gjorde sine erobringer til «havets grensesteiner» kan være en indirekte referanse til Kilikia, som tross alt er det anatoliske platåets nærmeste og lettest tilgjengelige utløp mot Middelhavet.

Arvespørsmålet[rediger | rediger kilde]

Til tross for at Labarna hadde egne sønner som ble utnevnt til guvernører i byene han erobret, så overtok ingen av disse tronen etter faren. I stedet var det brorsønnen til Labarnas dronning Tawananna, Hattusili I, som etter hvert arvet den hettittiske kronen fra onkelen. Årsaken til dette er ikke kjent; én mulighet er at ingen av Labarnas sønner overlevde ham, men samtidig er det mulig å tolke senere kilder dithen at to fremstående stormenn fra Hattusilis regjeringstid, Pimpira av Nenassa og Ammuna av Sugziya, kan identifiseres som sønner av Labarna.[59] Hvis dette er riktig, så betyr det at de overlevde sin kongelige far, men likevel ble tilsidesatt til fordel for Hattusili i arverekkefølgen.

En mulig forklaring på dette problemet er den tidligere nevnte hypotesen om et scenario der Labarna og opprørsregimet i Sanahuitta sluttet en overenkomst for å få slutt på borgerkrigen mellom de to faksjonene. Det er først og fremst forholdene rundt Hattusilis herkomst som har gitt liv til en denne teorien: det faktum at Hattusili konsekvent unngår å nevne sin biologiske far ved navn, tyder på at faren var blant kongssønnene som hadde tatt del i opprøret mot Labarna og derved hadde mistet sin legitimitet innad i kongefamilien. Når det i tillegg er sannsynlig at Hattusilis navnløse far er identisk med opprørslederen Papahdilmah,[24] så fremtvinges spørsmålet om hvorfor Labarna utpekte sønnen til sin fremste fiende som sin egen etterfølger. Et politisk kompromiss der Labarna ble anerkjent som konge mot at Papahdilmahs sønn ble utnevnt som arving fremstår her som en plausibel forklaring på problemstillingen,[47] selv om det må understrekes at dette er en hypotese som ikke kan understøttes av konkrete beviser.

Zalpa-kampanjen og tronskifte[rediger | rediger kilde]

Uavhengig av motivasjonen som lå bak utnevnelsen av Hattusili som tronarving, så kan det se ut som om Labarna lot nevøen få en medherskerrolle mens han selv fremdeles var i live. Dette er i alle fall bildet som tegnes av Zalpa-teksten, dersom man godtar denne som en historisk kilde og aksepterer tolkningen som identifiserer «den gamle kongen» med Labarna og «kongen» med Hattusili.[60]

Zalpa-teksten forteller om hvordan «kongen» og «den gamle kongen» - henholdsvis Hattusili og Labarna - i fellesskap slo ned et opprør i området rundt Zalpa på Svartehavskysten. Opprøret ble ledet av Happi, en hettittisk adelsmann av ukjent opphav som formodentlig forsøkte å løsrive Zalpa fra den hettittiske sentralmakten. Hattusili beseiret opprørsstyrken på slagmarken, men Happi og hans menn flyktet fra nederlaget og klarte å søke tilflukt bake Zalpas bymurer. Hattusili startet da en beleiring av Zalpa, og krevde at innbyggerne måtte utlevere Happi og en mann kalt Labarna, som var hans medsammensvorne. De kringsatte opprørerne nektet imidlertid å overgi seg, og da beleiringen dro ut i tid, vendte Hattusili tilbake til Hattusa, mens Labarna ble igjen i nord for å fullføre kampanjen. Beleiringen endte til slutt med Zalpas fall, slik at Labarna kunne eliminere Happis opprørere og igjen sikre hettittenes herredømme i regionen rundt Kizilirmak-elvens utløp i Svartehavet.

Hattusilis aktive rolle i Zalpa-kampanjen tyder på at denne episoden utspilte seg relativt sent i Labarnas regjeringstid, slik at Labarnas død og Hattusilis offisielle tronovertagelse trolig fant sted bare få år senere. Selve tronskiftet ser ut til å ha skjedd uten større politiske forstyrrelser, til tross for den ukonvensjonelle ordningen der Labarna lot sin hustrus nevø gå foran sine egne sønner i arverekkefølgen; kanskje dette hadde sammenheng med at Hattusili ser ut til å ha etablert seg selv som en effektiv leder og hærfører i partnerskap med Labarna mens onkelen fremdeles var i live.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Til tross for usikkerhet rundt store deler av Labarnas liv og karriere, så er det likevel klart at han spilte en sentral rolle i hettittenes tidlige historie, i det hans avgjørende seier over rivalen Purushanda og den påfølgende ekspansjonen vestover ser ut til å ha sikret hettittenes dominans over det anatoliske platået. Dermed la han også grunnlaget for storverkene som skulle utøves innen femti år etter hans død: nemlig hettittenes seier over den syriske stormakten Aleppo og den påfølgende marsjen over 800 km langs Eufrat for å innta og plyndre Babylon,[61] en begivenhet som gjorde slutt på Hammurabis amorittiske dynasti og banet vei for kassittenes herredømme i Babylonia.

Senere generasjoners hettitter visste å hedre Labarna for hans bedrifter, noe som går klart frem av hans prominente plass på korsseglet og hans status i Telipinu-proklamasjonen som hettittenes første store erobrekonge. Enda mer påfallende er bruken av «Labarna» som en av hovedtitlene båret av senere hettittiske konger, en praksis som ble speilet av tittelen «Tawananna» for den regjerende kongens dronning. Man finner en konsekvent bruk av disse titlene gjennom størsteparten av senere hettittisk historie, helt ned til rikets endelige sammenbrudd rundt 1200 f.Kr.,[23] noe som vitner om at den originale Labarna og hans dronning Tawananna må ha hatt en helt spesiell status i hettittisk historiografi. Opprinnelsen til denne tittelbruken er ikke kjent, men kan være relatert til Hattusili I, som muligens tok navnet Labarna (II) etter onkelen da han besteg tronen etter den første Labarnas død.[46]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Forlanini 2010, s. 122
  2. ^ Michel 2014, s. 125–126
  3. ^ Bryce 2005, s. 13-14
  4. ^ Michel 2014, s. 125
  5. ^ Bryce 2005, s. 15
  6. ^ Bryce 2005, s. 35-40
  7. ^ Veenhof & Eidem 2008, s. 143–145
  8. ^ Forlanini 2010, s. 121, fotnote 28
  9. ^ Bryce 2005, s. 61-62
  10. ^ Kulakoglu 2014, s. 86-87
  11. ^ Forlanini 2007, s. 274 og Forlanini 2010, s. 122
  12. ^ Forlanini 2007, s. 279
  13. ^ Bryce 2005, s. 64
  14. ^ Telipinu-proklamasjonen §§ 1-4, I 2-12, gjengitt i Bryce 2005, s. 64
  15. ^ Bryce 2005, s. 65
  16. ^ Knapp 2015, s. 74, fotnote 3. Det var først og fremst publiseringen av korsseglet i 1993 (se neste avsnitt) som førte til den endelige avkreftelsen av teorien om at Labarna og Hattusili var samme person.
  17. ^ Bryce 2005, s. 406–408
  18. ^ Dinçol et al. 1993, s. 93 og 96
  19. ^ Dinçol et al. 1993, s. 96
  20. ^ Dinçol et al. 1993, s. 105–106
  21. ^ Dinçol et al. 1993, s. 104
  22. ^ Dinçol et al. 1993, s. 96 og 105
  23. ^ a b c Soysal 2005, s. 189–190
  24. ^ a b Forlanini 2010, s. 116
  25. ^ Bryce 2005, s. 63
  26. ^ Bryce 2005, s. 66
  27. ^ Beal og Forlanini, for eksempel, tar det for gitt at Testamentet refererer til den samme Labarna som senere ble konge. Se Beal 2003, s. 13-15 og Forlanini 2010, s. 116
  28. ^ Bryce 1981, s. 10-13; Beal 2003, s. 15; Forlanini 2010, s. 116–117 og s. 119
  29. ^ Stipich 2012, s. 700
  30. ^ Beal 2003, s. 21
  31. ^ Stipich 2012, s. 707–710
  32. ^ Se Beal 2003 og Forlanini 2010
  33. ^ Beal 2003, s. 22-24; men se Gilan 2007, s. 316–317 for et alternativt forslag som støtter oppfatningen av at «kongen» må identifiseres med Hattusili I, men som ikke er enig i at «den gamle kongen» er identisk med Labarna I
  34. ^ Soysal 2005, s. 190
  35. ^ Goedegebuure 2013
  36. ^ Forlanini 2010, s. 121
  37. ^ Barjamovic plasserer Hurma sørøst for Kanesj, mens Forlanini tror byen lå rett øst for Kanesh. Se Barjamovic 2011, s. 180 og 186, og Forlanini 2007, s. 279–280.
  38. ^ Forlanini 2007, s. 273–274
  39. ^ Forlanini 2010, s. 121–123
  40. ^ Forlanini 2010, s. 121–122
  41. ^ Forlanini 2010, s. 123
  42. ^ Beal 2003, s. 14-15
  43. ^ Barjamovic 2011, s. 288
  44. ^ Yigit 2008, s. 832
  45. ^ Forlanini 2010, s. 116–117
  46. ^ a b Beal 2003, s. 25
  47. ^ a b Beal 2003, s. 25-26
  48. ^ Yigit 2008, s. 831
  49. ^ Bryce 1981, s. 14-15
  50. ^ Hattusili kaller seg selv «mannen fra Kussara» i sitt testamente, noe som tyder på at han hadde en spesiell forbindelse til denne byen, som må ha vært del av det tidligste hettittiske riket. Se Bryce 2005, s. 68
  51. ^ Gjenoppbyggingen av Hattusa etter at Anitta ødela byen rundt 1729 f.Kr. har tradisjonelt blitt tilskrevet Hattusili, men nyere arkeologiske undersøkelser viser at byen ble bygd opp igjen lenge før Hattusilis regjeringstid. Se Beal 2003, s. 25
  52. ^ Maner 2014, s. 314 og Bryce 2009, s. 726–727
  53. ^ Bryce 2009, s. 427 og 784
  54. ^ Barjamovic 2011, s. 329 og Bryce 2009, s. 503
  55. ^ Barjamovic 2011, s. 378
  56. ^ Bryce 2009 s. 567
  57. ^ Forlanini 2007, s. 272
  58. ^ Forlanini 2007, s. 273 og 275–276
  59. ^ Forlanini 2010, s. 118, fotnote 22
  60. ^ For Zalpa-teksten som en historisk fremstilling med Labarna og Hattusili i hovedrollene, se Beal 2003, s. 21-24. For andre fortolkninger, se Stipich 2012, s. 700 og 707–710 og Gilan 2007, s. 316–317
  61. ^ Giusfredi 2016, s. 3

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barjamovic, Gojko. A Historical Geography of Anatolia in the Assyrian Colony Period. Museum Tusculanum Press, 2011. ISBN 978-8-763-53645-5
  • Beal, Richard H. The Predecessors of Hattusili I in Hoffner, H., Beckman, G., Beal, R. and McMahon, J. (eds.): Hittite Studies in Honor of Harry A. Hoffner Jr on the Occasion of his 65th Birthday. Eisenbrauns, 2003. ISBN 978-1-57-506079-8
  • Bryce, Trevor. Hattušili I and the Problems of the Royal Succession in the Hittite Kingdom. Anatolian Studies, Vol. 31 (1981).
  • Bryce, Trevor. The Kingdom of the Hittites - New Edition. Oxford University Press, 2005. ISBN 978-0-19-927908-1.
  • Dinçol, Ali M.; Dinçol, Belkis; Hawkins, J. David; Wilhelm, Gernot. The 'Cruciform Seal' from Boğazköy-Hattusa. Istanbuler Mitteilungen, Vol. 43 (1993).
  • Forlanini, Massimo. The Offering List of KBo 4.13 (I 17'-48') to the Local Gods of the Kingdom, known as «Sacrifice List», and the History of the Formation of the Early Hittite State and Its Initial Growing beyond Central Anatolia in Studi micenei ed egeo-anatolici (SMEA) 49: VI Congresso Internazionale di Ittitologia: Roma, 5-9 settembre 2005. Instituto di Studi sulle Civiltà dell'Egeo e del Vicino Oriente, 2007.
  • Forlanini, Massimo. An Attempt at Reconstructing the Branches of the Hittite Royal Family of the Early Kingdom Period in Cohen, Gilan and Miller (eds.): Pax Hethitica. Studies on the Hittites and their Neighbours in Honor of Itamar Singer. Harrassowitz Verlag, 2010. ISBN 978-3-447-06119-3.
  • Gilan, Amir. How Many Princes Can the Land Bear? - Some Thoughts on the Zalpa Text (CTH 3) in Studi micenei ed egeo-anatolici (SMEA) 49: VI Congresso Internazionale di Ittitologia: Roma, 5-9 settembre 2005. Instituto di Studi sulle Civiltà dell'Egeo e del Vicino Oriente, 2007.
  • Giusfredi, Federico. Hittite Empire in MacKenzie, John M. (ed.), The Encyclopedia of Empire. John Wiley & Sons, 2016. DOI: 10.1002/9781118455074.wbeoe265
  • Goedegebuure, Petra. Entry on «Labarna» in The Encyclopedia of Ancient History. Blackwell Publishing Ltd, 2013.
  • Knapp, Andrew. Royal Apologetic in the Ancient Near East. SBL Press, 2015. ISBN 978-0-884-14075-7
  • Kulakoglu, Fikri. Kanesh after the Assyrian Colony Period: Current Research at Kültepe and the Question of the End of the Bronze Age Settlement in Atici, Barjamovic, Fairbarin, Kulakoglu: Current Research at Kultepe-Kanesh: An Interdisciplinary and Integrative Approach to Trade Networks, Internationalism, and Identity. ISD LLC, 2014.
  • Maner, Çiğdem. Preliminary Report on the First Season of the Konya-Ereğli (Keyar1) Survey 2013. Anatolia Antiqua XXII (2014).
  • Michel, Cécile. Central Anatolia in the Nineteenth and Eighteenth Centuries BC in Cancik-Kirschbaum, Brisch and Eidem (eds.): Constituent, Confederate, and Conquered Space in Upper Mesopotamia. The Emergence of the Mittani State. De Gruyter, 2014.
  • Soysal, Oğuz. On the Origin of the Royal Titel Tabarna/Labarna. Anatolica XXXI (2005).
  • Stipich, Béla. Einige Bemerkungen zur Historizität des Zalpa-Textes in Wilhelm, Gernot (ed.): Organization, Representation, and Symbols of Power in the Ancient Near East. Eisenbrauns, 2012.
  • Veenhof, Klaas R., and Eidem, Jesper. Annäherungen 5: Mesopotamia - The Old Assyrian Period. Academic Press Fribourg and Vandenhoeck & Ruprecht Göttingen, 2008. ISBN 978-3-7278-1623-9.
  • Wilhelmi, Lisa. Materiality and Presence of the Anitta Text in Original and Secondary Context in Balke, Thomas E. and Tsouparopoulou, Christina (eds.): Volume 13 of Materiale Textkulturen. Materiality of Writing in Early Mesopotamia. Walter de Gruyter GmbH & Co KG, 2016. ISBN 978-3-11-045963-0.
  • Yiğit, Turgut. Sanahuitta and Some Observations on the Early Period of the Hittite Kingdom in Studi micenei ed egeo-anatolici (SMEA) 50/2: VI Congresso Internazionale di Ittitologia: Roma, 5-9 settembre 2005. Istituto di Studi sulle Civiltà dell'Egeo e del Vicino Oriente, 2008.