Løsdriftfjøs

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Moderne løsdriftsfjøs beregnet for melkeproduksjon.

Løsdriftfjøs er en type fjøs hvor dyrene kan bevege seg fritt mellom forbrett og liggeavdeling, og hvor antall liggebåser er likt eller større enn antall dyr i fjøset. I Norge er disse fjøsene aktuelle for drift av melkekyr. Antall plasser ved forbrettet er oftest mindre enn antall dyr. Ofte kombineres fjøsene med løsninger hvor dyrene også kan bevege seg ut og inn av fjøset som de selv vil. Alle nye melkefjøs i Norge må bygges som lausdriftfjøs. Etter 2024 skal alt storfe være oppstallet i løsdrift, med unntak for økologiske bruk med en liten besetning.

Fordeler og ulemper i forhold til konvensjonell drift[rediger | rediger kilde]

Fra liggebåsavdelingen i løsdriftfjøs med plass til ca. 120 melkekyr

De store fordelene med lausdriftfjøs i forhold til konvensjonelle båsfjøs er dyrevelferd og arbeidskravet for gardbruker.

Kyrne kan på mer naturlig vis bestemme litt av dagen sin selv, sosialisere og gjøre ting. Man fjerner så å si stereotypiene man ofte kan se i båsfjøs, fordi dyrene får rikelig med stimuli. Er de sultne kan de gå til fôrbrettet eller prøve lykken hos kraftfôrautomaten, vil de ligge litt kan de gå i båsen, kjenner de melkespreng kan de prøve å komme seg til melkeroboten og om de bare klør litt kan de finne noe å gnu seg på eller bruke den elektriske vaskebørsten.

Det er altså også mulighet til et langt mindre arbeidskrav i lausdriftfjøs. Når man bygger lausdriftfjøs, kan man i effekt bestemme mor mye man vil jobbe med hvilke løsninger man velger å installere. Løsninger med mindre arbeidskrav koster generelt mer, så man må veie av mellom arbeidsvilje og vilje til å ha stort lån. Se avsnitt om melking, fôring og renhold.

En stor ulempe med den nye driftsformen er den sterkt reduserte kontakten mellom menneske og dyr som følger av automatisering. Dette fører til at dyrene blir villere, og vil være mer redde og uhåndterlige når de skal ut på beite på sommeren. Enkelte gårdbrukere løser dette problemet med ganske enkelt å gå å skrubbe og vaske dyrene med børste av og til for å gjøre dem vant med kontakten. Å unngå melkerobot er også et viktig poeng for å unngå dette.

Melking[rediger | rediger kilde]

Det fins to hovedløsninger for melking i lausdriftfjøs – melkegrav og melkerobot.

Melkegrav er et system mer likt den konvensjonelle melkingen. Her føres dyr inn på et melkeområde, på et platå over et nedsenket gulv. På dette nedsunkne området står bonden og vasker juret og plasserer melkeagregatet fra en god arbeidsstilling. Det fins flere typer melkegraver, som f.eks. fiskebensstall, tandemstall eller parallellstall. I svært store fjøs kan det også være melkekarusell. Melkegraver har større arealkrav og større arbeidskrav for bonden, men koster langt mindre i innkjøp og er langt sikrere i tilfelle strømbrudd, samt at det fins færre deler og dermed mindre som kan gå i stykker.

Melkeroboter er høyteknologiske maskiner for melking, som er under kontinuerlig utvikling. Den har system for vask av jur, system for utskilling av råmelk og den plasserer selv melkeagregat og finner spenene med laserbasert avmåling av juret. I robotfjøs går kyrne gjennom et ganske så totalt automatisert system, der kyrne kan bli melket opp til 4 ganger daglig mot de 2 gangene som er vanlig konvensjonelt – noe som fører til høgere melkeytelse hos dyra. En melkerobot krever svært lite areal, og gjør det mulig å drive melking 24 timer i døgnet. Samtidig er det veldig lite arbeid for gårdbrukeren. Problemet med melkerobot, foruten den skyhøye prisen på over millionen, er at gården blir sårbar ovenfor varige strømbrudd. Et annet problem er at den fysiske kontakten mellom menneske og dyr minskes ytterligere.

Fôring[rediger | rediger kilde]

Det fins mange løsninger for fôring i lausdriftfjøs. For grovfôr er ikke løsningene så forskjellig fra konvensjonell fôring, mens for kraftfôr benyttes kraftfôrautomater.

Grovfôr[rediger | rediger kilde]

Kreativiteten kan i stor grad sette grensene for fôringsløsningene. Vanlige løsninger er rundballebasert fôring med bobcat, god gammeldags fôrutlegger, rivere på loftet med siloer og vinsjer og en rekke mer eller mindre automatiske løsninger basert på traller som henger på en skinnegang over fôrbrettet.

Et eksempel på en særdeles dyr og automatisert løsning er en stor tralle som henger på skinner som går langs hele fôrbrettet. Denne fylles opp med inntil 4 rundballer, og kjører av seg selv ut grovfôr med bestemte intervaller. Alt gårdbrukeren trenger å gjøre er å fylle på rundballer om morgenen, så gjør maskinen resten av jobben.

Kraftfôr[rediger | rediger kilde]

Kraftfôr skjer med kraftforautomater, vanligvis èn eller to i hver fjøs. Disse identifiserer kua og rasjonerer kraftfôret til den etter hva bonden har bestemt, eventuelt fordeler det utover dagen.

Renhold[rediger | rediger kilde]