Kognitiv dissonans

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Begrepet kognitiv dissonans («erkjennelsesmessig uoverensstemmelse») ble presentert i 1957 av Leon Festinger. Kognitiv dissonans defineres ofte som en spenningstilstand som oppstår når to kognitive elementer er i konflikt med hverandre. Kognitive elementer referer her til kunnskap en person har om seg selv, sin atferd og sine omgivelser. Festingers teori om kognitiv dissonans omhandler i hovedsak inkonsistens mellom atferd og holdninger.

Menneskers behov for å være konsistente[rediger | rediger kilde]

Mennesker har et stort behov for å være konsistente. På denne måten vil menneskers holdninger, meninger og atferd som regel være i samsvar, men det finnes alltid unntak. For eksempel en person som vet at røyking ikke er bra for helsen men likevel fortsetter å røyke opplever inkonsistens eller dissonans mellom holdninger og atferd. Personen vil i imidlertid sjelden akseptere denne dissonansen, og vil gjøre forsøk på å rettferdiggjøre sin atferd. For eksempel kan personen si til seg selv at han er så glad i røyk at det er verdt det, eller minimalisere sjansene for at han selv kommer til å oppleve de helseskadelige konsekvensene røyking kan medføre. Men i noen tilfeller vil ikke rettferdiggjøringen være nok til å skape konsistens, og inkonsistens vil vedvare. Under slike forhold vil man oppleve psykologisk ubehag.

Festingers hypoteser om kognitiv dissonans[rediger | rediger kilde]

  1. Dissonans skaper psykologisk ubehag som vil motivere personen til å redusere dissonansen og oppnå konsistens.
  2. Når en person opplever dissonans vil han aktivt prøve å unngå situasjoner og informasjon som er sannsynlig til å øke dissonansen.

Reduksjon av dissonans[rediger | rediger kilde]

Ordtaket «Høyt henger de og sure er de» (på engelsk sour grapes) fra Esops fabel Reven og druene er uttrykk for rasjonalisering ved kognitiv dissonans; da reven ikke får tak i de søte druene (i norske oversettelser rognebær), rettferdiggjør den et forgjeves forsøk med å bortforklare interessen og skylde på andre grunner enn utilgjengeligheten. Moralen er at en ringeakter det en ikke kan oppnå, og at «skuffelsens druer alltid er sure».

Dissonans oppfører seg på samme måte som drifter. Tilstedeværelsen av dissonans skaper en spenningstilstand som motiverer atferd som kan redusere eller eliminere dissonansen. Motivasjonsintensiteten er imidlertid avhengig av størrelsen til dissonansen, jo større dissonansen er, desto større vil motivasjonen være til å redusere den. Det finnes ulike måter en kan redusere dissonans på; en kan endre atferd, endre kognisjon eller utsette seg selv for ny informasjon og nye meninger. Festinger argumenterte imidlertid for at den vanligste måten dette skjer på er gjennom endring av holdninger. På denne måten kan kognitiv dissonans bidra til holdningsendring.

Dette illustreres blant annet i det berømte eksperimentet utført av Leon Festinger og hans student J. Merrill Carlsmith i 1959. I dette eksperimentet ble forsøkspersonene bedt om å utføre to meningsløse og kjedelige oppgaver. Etter forsøkspersonene var ferdige med oppgavene, ble de fortalt at studien dreide seg om hvordan forventninger påvirker prestasjoner. Deretter ble deltakerne spurt om de kunne fortelle de nye forsøkspersonene som stod utenfor (som egentlig var forskerens medarbeidere) at oppgavene de nå skulle gjøre var spennende. Videre ble deltakerne fortalt at de egentlig pleide å ha en assistent til å fortelle de nye deltakerne dette, men at han dessverre ikke kunne være der i dag. Som takk for at de deltok på eksperimentet fikk deltakerne penger. Halvparten av forsøkspersonene fikk 1$ og resten fikk 20$. I etterkant av studien ble deltakerne intervjuet om hva de synes om forsøket. 1$-gruppen fant eksperimentet mindre kjedelig enn 20$-gruppen. De som hadde fått dårlig betalt, hadde endret sine holdninger slik at de stemte overens med deres handlinger. Årsaken til dette er at de ikke kunne rettferdiggjøre løgnen de hadde fortalt med at det hadde fått godt betalt, slik deltakerne som hadde fått 20$ kunne. Deltakerne som fikk dårlig betalt ville derfor oppleve mer dissonans og dermed være mer motiverte til å redusere den ved å endre deres holdninger til eksperimentet.

Unngåelse av dissonans[rediger | rediger kilde]

Mennesker viser sterke tendenser til å unngå en økning av eksisterende dissonans. De utsetter seg selv for kilder til informasjon som forventes å tillegge nye elementer som kan øke deres konsistens, men unngår kilder som kan øke deres dissonans. Selv om mennesker ikke opplever dissonans eksisterer det også en tendens til å unngå selve forekomsten av dissonans. Personer som ikke opplever dissonans, men frykter den, mangler blant annet motivasjon til å søke ny informasjon. For eksempel vil en person som kjøper ny bil og er redd for å oppleve dissonans, unngå å lese annonser om andre biler i etterkant av kjøpet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Helkama, Myllyniemi, Liebkind: Socialpsykologi – en introduktion (ISBN 91-47-04465-9)
  • Festinger, L. (1957) A theory of cognitive dissonance. Stanford, CA: Stanford University Press
  • Myers, D. G. (2008). Social Psychology. New York: McGraw-Hill