Karl von Miltitz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Karl von Miltitz
Fødtca. 1490[1][2]Rediger på Wikidata
RabenauRediger på Wikidata
Død1529[1][2]Rediger på Wikidata
HanauRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Diplomat, geistlig, teologRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata

Karl von Miltitz (eller Miltiz) (født ca. 1490 i Rabenau ved Dresden i Sachsen (Tyskland), død 20. november 1529 ved Gross-Steinheim am Main) var en pavelig kammerjunker og pavelig utsending til Sachsen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Karl von Miltitz var sønn av Sigismund von Miltiz, Landvogt av Meissen, og var av saksisk lavadel.[trenger referanse] Etter ikke alt for grundige studier i Köln 1508–1510 og Bologna (1510-?) kom han rundt 1513/1514 til Roma.[trenger referanse]

Pavelig utsending til Sachsen (1518-1519)[rediger | rediger kilde]

I midten av november 1518 gav pave Leo X ham i oppdrag å reise til Sachsens kurfyrst Fredrik den vise for å overbringe ham den gyldne rose, en høy pavelig utmerkelse som bestod av en rose laget av rent gull og med fargelagte rosenblader. Kurfyrsten hadde i tre år latt Roma forstå at denne gaven ville være en kjærkommen æresbevisning.[trenger referanse] Da Miltitz kom til Sachsen overleverte han rosen og noen nye avlatsprivilegier, og gav seg til å forhandle med kurfyrsten på slottet Altenburg om utlevering av Martin Luther (28. desember 1518), som var kommet i fokus på grunn av sine angrep på avlatshandelen. Fredrik ønsket ikke å utlevere Luther.

Blant andre ting han utrettet ved sitt Sachsen-besøk at hertug Georg fikk oppfylt sitt ønske om et jordlass fra den tyske kirkegård Campo Santo i Roma bragt til gravfeltet i Annaberg i Sachsen. Dette var jord som opprinnelig var blitt bragt fra Jerusalem til Roma. Det var i forbindelse med dette at Miltitz møtte Luther for første gang. I januar 1519 førte Miltitz på eget initiativ samtaler med Luther i Annaberg for å nå frem til en slags bileggelse av konflikten mellom ham og kirken. Han fikk utvirket at så henge Luthers motstandrere holdt munn, skulle også Luther tie.[trenger referanse] Dessuten ville Miltitz prøve å ordne det slik at paven utpekte den lærde tysk erkebiskop Richard av Trier til å ta seg av saken. Luther lovet til og med å skrive et ydmykt brev til paven.[trenger referanse]

Opplegget fungerte ikke i lengden: Luther tiet riktignok en stund, men den romerske kurie holdt ikke "sin" del av avtalen (faktisk hadde ikke Miltitz handlet med ryggdekning i kurien).[trenger referanse] Og Johannes Eck hadde allerede i desember 1518 offentliggjort noen teser mot Luther, og det presset på.[trenger referanse] Sommeren 1519 kom det til disputasen i Leipzig mellom Luther og Eck.

Miltitz' senere samtaler med Luther, i Liebenwerda (oktober 1519) og i Lichtenburg ved Wittenberg (også i oktober) førte ikke til noe.

Når Miltitz var i stand til å opptre så egenmektig som formidler mellom Luther og Roma, skyldtes det at den romerske læreprosessen mot Luther stod stille etter keiser Maximilians død.[trenger referanse] Kurien tolererte hans virksomhet i høyden frem til keiservalget juli 1519, da Maximilians etterfølger ble valgt.

Miltitz engasjerte seg nokså uheldig i forhold til Johann Tetzel, og kom med skarpe anklager mot ham tidlig i 1519.[trenger referanse] Selv om Tetzel nok kan ha stått for en teologi hva gjelder avlatens virkninger som var tvilsom sett fra andre katolske teologers synsvinkel, var nok anklagene som bl.a. Miltitz målbar vedrørende Tetzels personlige moral temmelig urettferdige.[trenger referanse]

Miltitz' innflytelse under den såkalte Miltitziade (dvs. hans virke i Luther-saken) var stort sett nokså ubetydelig, men i perioden etter kardinal Cajetans samtale med Luther i Augsburg høsten 1518, var han de facto den eneste formidler mellom den romerske kurie og Sachsen.[trenger referanse]

Domkannik (1523- )[rediger | rediger kilde]

Etter et kort opphold i Roma vendte Miltitz tilbake til Tyskland i 1522. Fra 1523 levde han som domherre i domkapitlene i Mainz og i Meissen (Meißen), men aktet knapt på å oppfylle sine forpliktelser som kannik (f.eks. residensplikten).[trenger referanse]

Moderne historikere er nokså samstemte i vurderingen av Miltitz' person: "pratsom viktigmaker"(geschwätziger Wichtigtuer, iflg. Iserloh), av "krypende vesen" (Creutzberg), "et mønstereksempel på en prebendejeger" (Lau).[trenger referanse]

I 1529 druknet han i elven Main, muligens i beruset tilstand,[trenger referanse] ved Steinheim.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  2. ^ a b opac.vatlib.it, Karl von Miltitz, 495/195112

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Heinrich Theodor Flathe: «Miltitz, Karl von». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 21, Duncker & Humblot, Leipzig 1885, s. 759 f.
  • Heribert Smolinsky: «Miltitz, Karl von.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 17, Duncker & Humblot, Berlin 1994, ISBN 3-428-00198-2, s. 533 f. (digitalisering).
  • Johann Karl Seidemann: Karl von Miltitz, Kanonikus zu Meissen, Trier, Mainz, päbstlicher Kammerherr und Nuncius apostolicus : eine chronologische Untersuchung zu besserem Verständnisse der Quellen. J. Naumann, Dresden 1844. (online)
  • Heinrich August Creutzberg: Die jugend des päpstlichen nuntius Karl von Miltitz und sein aufenthalt in Rom. Inauguraldissertation, Bonn. Freiburg im Breisgau 1907.
  • Heinrich August Creutzberg: Karl von Miltitz 1490-1529 : sein Leben und seine geschichtliche Bedeutung. Herder, Freiburg im Breisgau 1907.
  • Patricius Schlager: Karl von Miltiz. In: The Catholic Encyclopedia. Robert Appleton Company, New York 1911 (volume 10).
  • Miltitz. In: Dictionnaire de théologie catholique. Letouzey et Ané, Paris 1928 (fascicule LXXXVI).
  • Hans-Günter Leder: Ausgleich mit dem Papst? Luthers Haltung in den Verhandlungen mit Miltitz 1520. Calwer Verlag, Stuttgart 1969.
  • Annick Sibué: Luther et la réforme protestante. Eyrolles, Paris 2011, S. 76-77.