Jørgen Øvergaard
| Jørgen Øvergaard | |||
|---|---|---|---|
| Født | 21. juni 1881 Nes | ||
| Død | 2. juni 1953 (71 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Advokat | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Jørgen Øvergaard (født 21. juni 1881 i Nes i Vest-Agder, død 2. juni 1953 i Oslo) var en norsk jurist og advokat.
Liv
[rediger | rediger kilde]Han var sønn av gårdbruker Ole Aanesen Øvergaard og Siri Jørgensdatter. Etter middelskoleeksamen i 1895 tok han eksamen fra telegrafskolen i Kristiania og i 1900 og var deretter telegrafassistent i noen år. Samtidig var han elev ved St. Hanshaugen gymnas og tok examen artium i 1904. Fra 1906 til 1909 var han ansatt som assistent og sekretær i Arbeidsdepartementet. Han studerte samtidig jus ved universitetet og ble cand. jur. i 1909. Deretter reiste han til utlandet (Tyskland, Frankrike og England) for å fortsette studiene med et stipend. Han fikk den juridiske doktorgraden i 1914 for en avhandling om livsforsikringskrav.
I 1916 gikk han i kompaniskap med Finn Erichsen som overrettssakfører. Han ble høyesterettsadvokat i 1922, og drev fra 1928 egen praksis. I 1939 søkte han på professoratet som var ledig etter Ragnar Knophs død, men Per Augdahl ble foretrukket. Senere deltok han i konkurransen om Jon Skeies professorat, men nådde ikke opp.
Fra 1916 var Øvergaard sekretær sekretær i den offentlige Trustkommisjonen, som avga innstilling i 1921. Han var formann i Blokade- og boikottkomiteen av 1931. Denne avga innstilling allerede året etter.
Øvergaard skrev flere rettsvitenskapelige avhandlinger i Tidsskrift for rettsvitenskap, og han utga bøkene Det straffbare bedrageri (1941), Norsk erstatningsrett (1942, 2. utgave 1951) og Lagrettens oppgave etter norsk straffeprosessrett (1942).
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Kaare Haukaas: «Øvergaard, Jørgen», i Norsk biografisk leksikon. Oslo: Aschehoug. 1983. ISBN 8203110703.