Hopp til innhold

Jørgen Øvergaard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jørgen Øvergaard
Født21. juni 1881Rediger på Wikidata
Nes
Død2. juni 1953Rediger på Wikidata (71 år)
Oslo
BeskjeftigelseAdvokat Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge

Jørgen Øvergaard (født 21. juni 1881 i Nes i Vest-Agder, død 2. juni 1953 i Oslo) var en norsk jurist og advokat.

Han var sønn av gårdbruker Ole Aanesen Øvergaard og Siri Jørgensdatter. Etter middelskoleeksamen i 1895 tok han eksamen fra telegrafskolen i Kristiania og i 1900 og var deretter telegrafassistent i noen år. Samtidig var han elev ved St. Hanshaugen gymnas og tok examen artium i 1904. Fra 1906 til 1909 var han ansatt som assistent og sekretær i Arbeidsdepartementet. Han studerte samtidig jus ved universitetet og ble cand. jur. i 1909. Deretter reiste han til utlandet (Tyskland, Frankrike og England) for å fortsette studiene med et stipend. Han fikk den juridiske doktorgraden i 1914 for en avhandling om livsforsikringskrav.

I 1916 gikk han i kompaniskap med Finn Erichsen som overrettssakfører. Han ble høyesterettsadvokat i 1922, og drev fra 1928 egen praksis. I 1939 søkte han på professoratet som var ledig etter Ragnar Knophs død, men Per Augdahl ble foretrukket. Senere deltok han i konkurransen om Jon Skeies professorat, men nådde ikke opp.

Fra 1916 var Øvergaard sekretær sekretær i den offentlige Trustkommisjonen, som avga innstilling i 1921. Han var formann i Blokade- og boikottkomiteen av 1931. Denne avga innstilling allerede året etter.

Øvergaard skrev flere rettsvitenskapelige avhandlinger i Tidsskrift for rettsvitenskap, og han utga bøkene Det straffbare bedrageri (1941), Norsk erstatningsrett (1942, 2. utgave 1951) og Lagrettens oppgave etter norsk straffeprosessrett (1942).

Litteratur

[rediger | rediger kilde]