Johannes Weiß

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Johannes weiß.jpg

Johannes Weiß (født 13. desember 1863 i Kiel, død 24. august 1914 i Heidelberg) var en evangelisk-luthersk teolog. Weiß var elev og svigersønn av Albrecht Ritschl og professor ved universitetene i Göttingen, Marburg og Heidelberg. Han var en av de mest betydningsfulle forskere innenfor den religionshistoriske skole som dominerte i den teologiske forskningen i begynnelsen av 1900-tallet.

Biografi[rediger | rediger kilde]

I 1888 habiliterte han seg som privatdosent i Göttingen, hvor han i 1890 ble ekstraordinær professor; i 1895 kom han som ordentlig professor til Marburg, og fra 1908 til sin død virket han som professor i nytestamentlig eksegese i Heidelberg.

I teologisk henseende tilhørte Weiß den liberale retning, og han var en av de første som skarpt betonte betydningen av det eschatologiske moment i Jesu forkynnelse (Die Predigt Jesu vom Reiche Gottes 1892, 2. opplag 1900).[trenger referanse]

For evangelieforskningen fikk hans analyse av Markusevangeliet (Das älteste Evangelium, 1903) stor betydning, og hans kommentar til 1. korinterbrev vitner om grundig kjennskap til hele den hellenistiske profanlitteratur.[trenger referanse]

For utbredelse av det liberale bibelsyn i videre kretser virket han med stor iver blant annet ved utgivelse av den såkalte Gegenwartsbibel (Die Schriften des Neuen Testaments neu übersetzt und für die Gegenwart erklärt, 1906 ff.), som 1917—18 utkom i 3. opplag.

Likeledes skjedde så ved det stort anlagte verk Das Urchristentum (1917), som imidlertid døden hindret ham i å fullende. Av hans øvrige populære skrifter kan nevnes Christus, die Anfänge des Dogmas (1909), Paulus und Jesus (1909) og Jesus von Nazareth, Mythus oder Geschichte (1910).

Kilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]