Jiajing-keiseren
| Jiajing-keiseren | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 16. sep. 1507 Zhongxiang | ||
| Død | 23. jan. 1567 (59 år) Beijing | ||
| Beskjeftigelse | Hersker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | 7 oppføringer
Empress Xiaojiesu (1522–1528) (familierelasjon: seishitsu, avslutningsårsak: ektefelles død)
Empress Zhang Empress Xiaoke Empress Xiaolie Consort Duan Wang Ningpin Q8250509 | ||
| Far | Zhu Youyuan[1] | ||
| Mor | Empress Cixiaoxian[1] | ||
| Søsken | Zhu Houxi Princess Yongchun Princess Yongfu Princess Shanhua Princess Changning | ||
| Barn | 13 oppføringer
Longqing-keiseren[1]
Zhu Zaiji Zhu Zaihe Zhu Zaizhen Zhu Zailutu Prince Qihuai Zhu Zaikui Prince Junsi Princess Guishan Princess Chang'an Princess Ning'an Princess Sirou 朱素嫃 | ||
| Nasjonalitet | Ming-dynastiet[1] | ||
| Gravlagt | Ming-dynastiets graver Yongling Mausoleum (Ming dynasty) | ||
Jiajing-keiseren (kinesisk: 嘉靖, født 16. september 1507 i Zhongxiang i provinsen Hubei i Kina, død 31. januar 1567 i Beijing) var den 11te av Ming-dynastiets keisere, og han hersket over Kina mellom 1521 og 1567. Han var født Zhu Houcong 朱厚熜, og var Zhengde-keiserens fetter. Hans posthume navn var 欽天履道英毅聖神宣文廣武洪仁大孝肅皇帝, Qintian Lüdao Yingyi Shengshen Xuanwen Guangwu Hongren Daxiao Su, tempelnavn: 明世宗, Ming Shizong.
Jiajing-keiseren har gått inn i den historiske bevissthet som en grusom og hensynsløs hersker. Han var en ivrig daoist og forsøkte å utrydde buddhismen. Etter et attentat mot ham i 1542 ble han mer interessert i å fordype seg i daoismen enn i å styre landet. Han lot også flere av sine undersåtter forfølge, blant annet den frittalende embetsmannen Hai Rui.
Regjeringstid
[rediger | rediger kilde]Da Jiajing-keiseren besteg tronen utrensket han med enkekeiserinnens og storsekretærens hjelp storsekretariatet for de evnukker som hadde misbrukt sin makt under Zhengde-keiseren. Bare hos overevnukken ble det beslaglagt 70 kister gull og 2.200 kister sølv og tilbakeført til det keiserlige skattkammer. Som tro daoist underkastet han seg daoismens leveregler og fulgte ledetråden «handling ved ikkehandling». Det innebar at han trakk seg tilbake fra regjeringsaffærer, men utnevnte dyktige ministre og storsekretærer som regjerte på hans vegne.
Jiajing-tidens lengde gav Kina stabilitet, men keiserens passivitet medførte at det ble rom for ny korrupsjon blant embetsstanden. Store skattereformer fant sted, som en reform vedrørende arbeidstjenesten, og innebar at man kunne kun betale plikttjenestefritak og skatt med mynter. Finansreformene styrket rikets økonomi, som dermed kunne komme seg raskt etter jordskjelvet i Shaanxi i 1556, og etter at Den gule flod som følge av skjelvet gikk over sine bredder og forårsaket 830.000 menneskers død.
Men likevel klarte ikke Jiajing-regjeringen å løse rikets ytre problemer. I nord lyktes det Altan Khan å gjenforene de mongolske stammene og gjøre innfall i Kina. I 1542 plyndret hans tropper en måneds tid i grenseområdene, tok 200.000 kinesere til gisler og stjal en million kister med handelsvarer, og likeledes mange hester. Tusenvis av hus ble brent. I 1550 rykket mongolene helt frem til Beijings porter, men sterke kinesiske styrker der avverget faren og klarte med en del besvær å trenge mongolene tilbake til steppelandet.
I sørøst kunne de japanske sjørøvere (wokou) og andre pirater gjøre nærmest hva de ville langs kystene. Det førte til stor smugling ved hjelp av kinesiske mellommenn og piratene til Japan, der kinesiske varer var svært etterspurte. Regjeringen klarte ikke å kontrollere kystene. Som reaksjon forordnet keiseren i 1525 at alle djunker med mer enn tre master skulle ødelegges, i 1550 bestemte han i Hai jin-dekretet like godt at all utenrikshandel skulle opphøre. Men disse direktivene ble så godt som helt ignorert, slik at smuglingen til Japan fortsatte. I 1555 trengte til og med en gruppe på bare 70 japanske pirater seg helt opp til Nanjing og plyndret uforstyrret i regionen i to og en halv måned. I 1560 gikk 6.000 japanere i land i Fujian og utplyndret hele provinsen. Det var først Jiajing-keiserens etterfølger, Longqing-keiseren, som klarte å ta tak i disse problemene på en effektiv måte, og han legaliserte igjen utenrikshandelen.
Som den eneste av keiserne i Ming-tiden var Jiajing en varm tilhenger av daoismen, noe som blant annet gav seg utslag i hans uavlatelige søken etter et livseliksir. Han brukte voldsomme beløp på byggingen av daoistiske templer i Beijing, utstyrt med spesielt inventar ment for fremstilling av eliksirer av perler, ambra og gull. Bare for gjennomføringen av én spesiell daoistisk seremoni, som varte i over tolv timer, ble det brukt tusener av unser av gull. Tekster ble forfattet med gullstøv som skriverne samlet opp med sine skrivepensler. Keiseren søkte stadig vekk kontakt med åndeverdenen, skjenket stor oppmerksomhet til omener, og forsøkte samtidig å undertrykke buddhismen. Til og med buddhisttempelet i Den forbudte by lot han fjerne i 1536. Dessuten forbød han bruken av bilder i konfucianske templer.
Jiajing-keiserens 45 års regjeringstid var den nest lengste i Ming-dynastiet, og endte muligvis med en overdose kvikksølv (som kan ha vært ingrediens i et eliksir han mente ville forlenge hans liv).
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Frederick W. Mote: Imperial China 900–1800. Harvard, Cambridge 2003, ISBN 0-674-44515-5
- Ann Paludan: Chronicle of the Chinese Emperors. Thames & Hudson, London 1998, ISBN 0-500-05090-2
- Denis Twitchett, Frederick W. Mote: The Cambridge History of China. Bind 7. The Ming Dynasty 1368–1644. Del 1. University Press, Cambridge 1988, ISBN 0-521-24332-7