Jean M. Auel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Jean Marie Auel (pikenavn Untinen, født 18. februar 1936 i Chicago, Illinois, USA) er en amerikansk forfatter, kjent for sine bøker om steinalder- og Cro-Magnon-jenta Ayla som vokser opp blant neandertalere. Bokserien kalles for Jordens barn (Earth's children), men blir ofte omtalt etter den første boken, Hulebjørnens klan. Serien er rekke historiske romaner med handling fra forhistoriske Europa. Bøkene har solgt 34 millioner eksemplarer verden over i mange oversettelser, også på norsk med mer enn 400 000 eksemplarer. Den første boken i serien ble film i 1986, Hulebjørnens klan, med Daryl Hannah som Ayla, men i motsetning til boken var filmen ingen stor suksess.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Forfatteren Jean Marie Auel (etternavnet uttales som det engelske ordet for ugle, «owl»[1]) ble født i Chicago, Illinois i 1936 som det andre av fem barn til Neil Solomon Untinen, en husmaler, og Martha Wirtanen. Begge foreldrene var av finsk opprinnelse. Auel er gift med Ray Bernard Auel, og har fem barn med ham og de bor i Portland, Oregon.

Auel har vært et medlem av Mensa siden 1964.[2] Hun gikk på Portland State University og University of Portland. Mens hun studerte arbeidet hun som kontorassistent (19651966), som designer av kretskort (19661973), som teknisk skribent (19731974), og som kredittleder hos elektronikkfirmaet Tektronix (19741976). Hun fikk sin MBA i 1976 og har siden mottatt æresdiplom fra University of Maine og Mount Vernon College for Women.

I 1977 begynte Auel et omfattende søk i biblioteker om istid for hennes første bok. Hun deltok på et såkalt overlevelseskurs for å lære å bygge en ishule og primitive metoder for å gjøre opp ild, garve lær, og slå biter av stein til et steinredskap av en ekspert i urfolkenes kunnskaper, Jim Riggs. Auel har siden beskrevet Riggs som «den type person som du kan plassere naken i den enden av villmarken og han ville komme ut av den andre enden, mett, kledd og beskyttet».

Da Hulebjørnens klan kom ut fikk den etter hvert tallrike populærlitterære priser, blant annet fra de amerikanske bokhandlere for beste debut.[3]

Etter suksessen med hennes første bok var Auel i stand til å reise til forhistoriske utgravninger og møte mange eksperter som hun tidligere hadde brevvekslet med. Hennes egne undersøkelser har ført henne over Europa fra Frankrike til Ukraina. Hun har utviklet et nært vennskap med dr. Jean Clottes fra Frankrike som var blant annet ansvarlig for utforskningen av Cosquer-grotten som ble oppdaget i 1985 og Chauvet-grotten som ble oppdaget i 1994.[4][5] Med hennes store inntekter fra romanene har Auel selv bidratt til fianseringen av en rekke arkeologiske prosjekter.

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Jean Auels bøker har fått ros for deres antropologiske pålitelighet og etnobiologiske ekthet, men arkeologisk undersøkelser har antydet at en del av de forhistoriske detaljene i bokserien er unøyaktige, anakronistisk og fiktive, og at spesifikasjonene av de forhistoriske milepælene er noen ganger både vilkårlige og selvmotsigende, og de skjedde egentlig over et langt tidspenn på flere tusen år. Eksempelvis har forskjellene mellom neandertalere og Cro-Magnon-menneskene blitt overdrevet og undervurdert. I realiteten har nyere forskning vist at neandertalere var i stand til et vokalt språk og derfor ikke avheng av tegnspråk som portrettert i boken, men dette ble ikke bekreftet før i 1983, noen år etter at den første boken kom ut.

En mer litterær kritikk har pekt på problemene ved at romanens historiske steinaldersamfunn blir portrettert med moderne øyne. Bøkene projiserer vår tids problemer og temaer inn i en tid vi vet alt for lite om. Forfatteren har skapt «en kultur som er meget lik det amerikanske samfunnet som Auel så rundt seg med en sunn tilsetning av høyviktoriansk kultur blandet inn. (...) Hun benytter denne kulturen som en maske for å kritisere hvordan amerikanere på slutten av 1970-tallet så på religion, sex og familie.».[6] Som sådan er steinalderpiken Ayla en moderne feminist med et frilynt seksualliv som neppe har eksistert i den historiske virkeligheten, heller ikke de naturlige og hemmelige prevensjonsmidlene hun tar for å kunne være seksuell aktiv uten å bli belastet med barn. Boken er en lettlest og underholdende skildring om en ung og oppfinnsom kvinne, og bokens fiktive miljø introduserer en del elementer og problemstillinger fra steinalderen, men den er ikke en presis fortelling om livet i forhistorisk tid.[7] Det bør merkes at den samme kritikken blir rettet mot de fleste historiske romaner.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Jean Auel FAQ – brought to you by ECfans.com and The AuelPage!
  2. ^ «They're Accomplished, They're Famous, and They're MENSANS» (Juli 2004). Mensa Bulletin (476): side 27. American Mensa. ISSN 0025-9543.
  3. ^ Jean M. Auel: Author Q&A
  4. ^ Jean M. Auel: «Video Interviews»
  5. ^ «An Evening With Jean Auel»
  6. ^ Michael Rex: The Clan of the Cave Bear (Criticism)
  7. ^ Forskning.no: http://www.forskning.no/artikler/2002/mai/1020429439.38 Hulebjørnens klan – steinalderromaner som inngangsport til arkeologi?

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Bøker på norsk og originalutgivelse og dato i parentes

  • 1985: Hulebjørnens klan (The Clan of the Cave Bear, 1980)
  • 1986: Hestenes dal (The Valley of Horses, 1982)
  • 1987: Mammutjegerne (The Mammoth Hunters, 1985)
  • 1990: Steppevandringen (The Plains of Passage, 1990)
  • 2002: Klippehulens folk (The Shelters of Stone, 2002)
  • 2011: De hellige hulers land (The Land of Painted Caves, 2011)