Janet Baker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Janet Baker (født 21. august 1933 i Hatfield, South Yorkshire; England) er en engelsk mezzosopran- og altsanger.

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Gjennom foreldrenes påvirkning fikk Baker tidlig interesse for klassisk musikk. I ungdomstiden bodde hun i York, senere i Grimsby, hvor hun fikk mye oppmerksomhet på grunn av sin stemme. Fra 1953 studerte hun musikk i London med Helene Isepp og Meriel St. Clair og opptrådte som konsertsanger. 23 år gammel vant hun i 1953 Kathleen Ferrier-prisen. Studiene fortsatte hun i Salzburgs Mozarteum. Hun debuterte i 1959 ved Oxford University Opera Club som Miss Róza i The Secret. Samme år debuterte hun i Glyndebourne, og de følgende årene opptrådte hun ved alle de viktigste engelske operahusene. Scenerepertoaret omfattet store roller i barokk-operaer av Gluck, Händel og Monteverdi. Hun sang nesten hvert år ved festspillene i Edinburgh og Glyndebourne.

Janet Baker fikk et stort ry innen oratoriesjangeren; hun ble snart regnet som sin generasjons mest betydelige oratoriesangerinne.[1] Hun konsentrerte seg ikke bare om sin hjemlige engelske, men framfor alt om det franske og tyske repertoaret for sang med klaverakkompagnement – ofte ledsaget av for eksempel Martin Isepp og Gerald Moore. Dessuten sang hun lieder med orkesterledsagelse: "Nuits d'été" av Berlioz, "Sea Pictures" av Edward Elgar, samt "Kindertotenlieder" og "Rückert-Lieder" av Gustav Mahler hører til hennes mest interessante bidrag, og har i dag status som referanseopptak.

Som oratorium- og konsertsangerinne opptrådte hun over hele verden, men holdt seg strengt til de britiske øyer når det gjaldt operaproduksjon. Selv om hun var sin tids mest etterspurte sangerinne, tok hun på denne måten full kontroll over sitt kunstneriske og private liv og beskyttet seg framfor alt mot tidlig slitasje. Hennes siste år på operascenen ble dokumentert i filmen Full Circle; det ble avsluttet i september 1982 med en forestilling av Glucks Orfeo ed Euridice. Hun fortsatte imidlertid sin konsertkarrieren.

Dronning Elisabeth II av England utnevnte henne i 1976 til Dame Commander av Order of the British Empire.

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

«Kunstnerens alt, som stadig sammenlignes med den store Kathleen Ferrier, utmerker seg like mye gjennom sin tonefylde som sin mønstergyldige fortolkningskunst.»[2][1]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Kutsch, K. J./Riemens, L.: Großes Sängerlexikon. Første bind: A-L, Bern/Stuttgart 1987, sp. 140-141
  • Schmierer, E. (red.): Lexikon der Oper, Laaber 2002, S. 153

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Kutsch, K. J./Riemens, L.: Großes Sängerlexikon. Erster Band: A-L, Bern/Stuttgart 1987, sp. 140-141
  2. ^ „Die Altstimme der Künstlerin, die immer wieder mit der großen Kathleen Ferrier verglichen worden ist, zeichnet sich durch ihre Tonfülle ebenso aus wie durch ihre musterhafte Interpretationskunst“