Ismail al-Mansur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Shiite Calligraphy symbolising Ali as Tiger of God.svg

Ismail al-Mansur, eller Abu Tahir Ismail al-Mansur Billah ( arabisk: المنصور بالله الفاطمي; født 913 i Raqqada i Ifriqiya, død 19. mars 953), var den tredje kalif av fatimidekalifatet i Ifriqiya (regjeringstid 946-953).

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ismāʿīl ble født i 913 i Raqqada omlag ti kilometer sørvest for Kairouan og etterfulgte sin far Abū l-Qāṣim al-Qā'im (934-946) i 946. Hans oppvekst i Nord-Afrika, under en periode med opprør og kamper.

Det fatimidiske rike var i dyp krise grunnet Abū Yazīds kharijittiske opprør (943-947). Men da samholdet blant opprørerne begynte å briste, klarte Ismāʿīl å slå ned opprøret med hjelp av ziridene, et berberfolk.

Kalif[rediger | rediger kilde]

Først etter at de hadde tatt til fange Abū Yazīd (أبو يزيد مخلد بن كيداد, Abū Yazīd Maḫlad b. Kaidād) den 15. august 947, og etter at han fire dager etterpå døde av sine sår fra det avgjørende slaget, gav Ismail seg til kjenne som imam og kalif. Han tok tronnavnet al-Mansūr bi-nasr Allāh («seierherren ved Guds vilje»).[1]

Etter sin seier bygde han seg en ny residens og palassby i al-Manṣūriyyah like sørøst for Kairouan; navnet er til minne om seieren. Byen ble etter inspirasjon fra Bagdad bygget som ern rundby, med det viktigste palass i midten. Da fatimidene senere bygde Kairo, benyttet de al-Mansuriyyah som modell. Byen av omkranset av en mur rundt sine mange forseggjorte palasser omgitt av hager, kunstige dammer og vannkanaler. Denne byen var en kort tid senter for den mektige stat som omfattet det meste av Nord-Afrika fra Atlanterhavet i vest til Libya i øst, og snart også av Sicilia.

Al-Manṣūr arbeidet med å reorganisere fatimidestaten frem til sin død. Det var Al-Mansur som gav støtet til den ismailittiske rettsskole ved at han utnevnte den som skulle bli skoleretningens stifter an-Nuʿmān, først til kadi i Tripoli og senere til overdommer i riket.

Han gjenopptok kampen mot umayyadene i Córdoba-kalifatet i Marokko - som den gang omfattet deler av Spania, og gjenerobret Sicilia hvorfra man gjenopptok raid inn i Italia. Herredømmet over Sicilia ble styrket ved installasjonen av kalbidene (som emirer (den første emiren var Hassan al-Kalbi, derav navnet). Kalbidene skulle klare å holde seg ved makten, om enn etterhvert med stort besvær, på Sicilia til ut i første halvsel av 1000-tallet.

Al-Manṣūr døde etter en alvorlig sykdom den 19. mars 953 og overlot sitt rike til sin sønn al-Mu‘izz (regj. 953-975).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jfr. Halm: Das Reich des Mahdi. 1991, a. 286.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ulrich Haarmann: Geschichte der Arabischen Welt. C.H. Beck, München 2001, ISBN 3-406-47486-1.
  • Heinz Halm: Das Reich des Mahdi. Der Aufstieg der Fatimiden (875–973). C.H. Beck, München 1991, ISBN 3-406-35497-1.
  • Stephan Ronart, Nandy Ronart: Lexikon der Arabischen Welt. Ein historisch-politisches Nachschlagewerk. Artemis Verlag, Zürich 1972, ISBN 3-406-35497-1.