Isfall

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Brevandring ved isfall på Supphellebreen.

Et isfall eller brefall er en del av noen isbreer som strømmer raskt og har en kaotisk overflate med mange bresprekker. Isfall oppstår der flaten under isbreen blir brattere og/eller smalere, eller der breer møter hverandre, og bevegelsen fører til at isen sprekker opp.[1][2] Der isfall skyldes brattere terreng, vil bresprekkene gjerne gå på tvers av fallretningen.[1]

Ordene isfall og brefall er analogier til fossefall, et fenomen som ligner, men som har langt høyere fart.

Isfall blir ofte brukt til isklatring.

Bevegelse og formasjon[rediger | rediger kilde]

De fleste isbreene flyter med en fart på noen få hundre meter i året eller mindre. I et isfall kan farten være i kilometer per år.[3] I en slik rask strøm blir ikke isen deformert plastisk, men i stedet blir det dannet brudd i isen i form av bresprekker. Sprekker som krysser hverandre danner issøyler eller pinakler. Disse prosessene er stort sett umerkelige, men en pinakkel kan brått kollapse eller velte uten advarsel. Dette er en stor risiko for fjellklatrere som klatrer i et isfall.[2]

Nedenfor isfallet kan undersiden av breen blir flatere og/eller bredere, og isstrømmen går saktere igjen. Bresprekkene kan smelte sammen og forsvinne, og overflaten blir mye jevnere og lettere å krysse.[2]

Størrelse[rediger | rediger kilde]

Det 730 m høye isfallet (i midten) i Rooseveltbreen på Mount Baker i Washington, USA.
Et isfall gir is til Lambertbreen i Antarktis.

Høyden til isfall varierer mye. Isfallet på Rooseveltbreen på nordsiden av Mount Baker (Kaskadefjellene i USA), er rundt 730 meter høy (bildet til høyre). Isklippene på venstresiden av isfallet og over steinane som dekker isen er 20 til 40 meter høge. Isfall er typiske for fjellbreer og oppstår når isen strømmer fra en høyere platå til en lavere dal.

Mye større isfall finner man i utløp fra kontinental innlandsis. Isfallet som gir is til Lambertbreen i Antarktis (bildet til venstre) er 7 km bredt og 14 km langt, selv om høydeforskjellen bare er 400 meter.

Isfall og isskred[rediger | rediger kilde]

Til tross for navnet sitt, betyr ikke isfall at is er i fritt fall, slik som i et isskred der is (fra for eksempel en hengebre) faller ned en fjellside i løpet av sekunder eller minutter. Isfall beveger seg over lang tid, men denne bevegelsen kan likevel gjøre isen ustabil og issøyler kan lett kollapse.[3] Dette gjør isfall til vanskelige og ofte farlige områder å ferdes i, og ustabile isfall unngås ofte når man ferdes på breer. Noen ganger er dog isfall den enkleste eller eneste veien opp en fjellside, slik som Khumbuisfallet på vei opp Mount Everest.[3]

Selv om kalving (kollaps) av is er vanlig i isfall, omtales det ikke som isskred. Områder med isfall kan dog være utgangspunktet for isskred når fallende isblokker fører til en kjedereaksjon eller dominoeffekt, eller når ustabile isfall blir rammet av jordskjelv.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Karen A. Lemke. «Illustrated Glossary of Alpine Glacial Landforms: Icefalls». University of Wisconsin-Stevens Point. Arkivert fra originalen 26. desember 2016. Besøkt 26. desember 2016. 
  2. ^ a b c Lincoln Hall (2008). Dead Lucky: Life After Death on Mount Everest. Penguin. ISBN 9781440630910. 
  3. ^ a b c Austin Post, Edward R. LaChapelle (2000). Glacier Ice. University of Toronto Press. s. 18. ISBN 9780802083753. 
  4. ^ David McClung, Peter A. Schaerer (2006). «Ice avalanches». The Avalanche Handbook. The Mountaineers Books. s. 103–104. ISBN 9780898868098.