Irina Antonova

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Irina Antonova
Irina Antonova 03-06-2014.jpg
FødtИрина Александровна Антонова
20. mars 1922[1]Rediger på Wikidata
MoskvaRediger på Wikidata
Død30. november 2020[2]Rediger på Wikidata (98 år)
MoskvaRediger på Wikidata
Gravlagt NovodevitsjijkirkegårdenRediger på Wikidata
Ektefelle Yevsey RotenbergRediger på Wikidata
Utdannet ved Philological Faculty of Moscow State University (–1945)Rediger på Wikidata
Doktorgrads-
veileder
Mikhail Alpatov, Boris WipperRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Kunsthistoriker, museumsdirektør (19612013)[3]Rediger på Wikidata
Embete MuseumsdirektørRediger på Wikidata
Nasjonalitet Sovjetunionen, RusslandRediger på Wikidata
Medlem av Q4330221Rediger på Wikidata
Utmerkelser
27 oppføringer
Kommandør av Æreslegionen, kommandør av Ordre des Arts et des Lettres, Oktoberrevolusjonsordenen, 1. klasse av Fedrelandets fortjenstorden, 2. klasse av Fedrelandets fortjenstorden, 3. klasse av Fedrelandets fortjenstorden, 4. klasse av Orden for tjeneste for fedrelandet, Arbeidets røde fanes orden, Ordenen folkenes vennskap, Medaljen for forsvaret av Moskva, Arbeidets veteran, Jubileumsmedaljen i anledning av 60-året for seieren i Den store fedrelandskrigen 1941–1945, Jubileumsmedaljen i anledning av 50-året for seieren i Den store fedrelandskrigen 1941–1945, Jubileumsmedaljen i anledning av 65-året for seieren i Den store fedrelandskrigen 1941–1945, Medalje ved Moskvas 850-årsjubileum, Medaljen for tappert arbeid under Den store fedrelandskrigen 1914–1945, Fortjenstfull kunstner i Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk, Gullmedalje Lev Nikolaïev, Decoration "For Beneficence", Medaljen til minne om 100-årsdagen for Vladimir Iljitsj Lenin, Jubileumsmedaljen i anledning av 30-året for seieren i den store fedrelandskrigen 1941–1945, Jubileumsmedaljen i anledning av 40-året for seieren i Den store fedrelandskrigen 1941–1945, Jubileumsmedaljen i anledning av 70-året for seieren i den store fedrelandskrigen 1941–1945, Medaljen til minne om Moskvas 800-årsjubileum, Republikken Italias fortjenstorden, Den oppadstigende sols orden, Den russiske føderasjons statsprisRediger på Wikidata

Irina Aleksandrovna Antonova (russisk: Ирина Александровна Антонова, født 20. mars 1922 i Moskva i Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk, død 30. november 2020 i Moskva) var en russisk kunsthistoriker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Irina Antonova studerte ved Lomonossov-universitetet i Moskva under Boris Wipper og tok avslutningseksamen i 1945. Under krigen ble hun dessuten utdannet til sykepleierske og arbeidet på et sykehus.

Pusjkinmuseet[rediger | rediger kilde]

Deretter begynte hun å arbeide i Pusjkinmuseet. Hun fikk være med på å pakke ut og katalogisere kunst som var tatt som bytte i Tyskland; blant annet Priamosskatten (også kalt «det trojanaske gull») og maleriene fra Gemäldegalerie Alte Meister i Dresden.[4] De sistnevnte ble restaurert og gitt tilbake til Dresden den 3. juni 1956.

Hun var direktør for Pusjkinmuseet i Moskva i 52 år, fra 1961 til 2013. Det var Nikita Khrusjtsjov som utnevnte henne. Som direktør startet hun i 1981 musikkfestivalen Svjatoslav Richter's December Nights, som ble et årvisst evenement.

Irina Antonova hemmeligholdt i lengre tid at endel «trofékunst» fra den russiske okkupasjon av deler av Tyskland etter andre verdenskrig faktisk eksisterte, og befant seg i hennes museum. Det dreide seg da blant annet om «Det trojanske gull». Hun reagerte med raseri da dette ble gjort kjent ved slutten av 1980-årene og tidlig i 1990-årene. Hun avviste at kulturskattene burde tilbakeføres, og sa i den sammenheng at slike krav nå var foreldede.[5] I en fjernsyndsdokumentar på de tyskspråklige kanaler 3sat og ZDF med tittelen Die verlorenen Schätze der Museumsinsel svarte Irina Antonova på spørsmål om hvorfor hun hadde tiet så lenge om byttekunsdepotet, at: «Dere journalister har da ikke spurt meg om dette en eneste gang!»[6] Til tross for sin rigide holdning til tilbakeføring av kulturskattene, gjorde hun imidlertid mange av artefaktene tilgjengelige ved å stille dem ut.

Hun tok initiv til de internasjonale vandreutstillingene «Moscou-Paris», «Moskva-Berlin» og «Russland og Italia», likeså egne utstillinger om Amedeo Modigliani, om J.M.W. Turner og om Pablo Picasso og en rekke an andre store kunstneres verk før hun trakk seg tilbake. Hun var også den som planla den viktige Aleksander Solsjenitsyn-utstillingen som ble vist på Pusjkinmuseet fra desember 2013 til februar 2014.

Den 1. juli 2013 overlot hun direktørembedet til Marina Losjak, og overtok en nyopprettet stilling som president for Pusjkinmuseet.[7]

Hun var ved sin avgang i 91 års alder den eldste og den lengst fungerende direktør i verden så langt for noe større kunstmuseum.[8]

Antonova ble hedret med Den russiske føderasjons statspris og med Ordre des Arts et des Lettres.[9]

Irina Antonova døde av COVID-19 på et sykehus i Moskva i en alder av 98 år den 30. november 2020.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ RKDartists, RKD kunstner-ID 441060, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ meduza.io
  3. ^ www.tagesspiegel.de, besøkt 2. desember 2020
  4. ^ Konstantin Akinscha, Grigori Koslow: Beutekunst. Auf Schatzsuche in russischen Geheimdepots. Deutscher Taschenbuch Verlag, München 1995. s. 333
  5. ^ Intervju med Martin Roth 30. august 2007 i Deutschlandradio, sist hørt 17. mars 2007 på dradio.de
  6. ^ Besprechung der Dokumentation auf welt.de, Abruf am 17. März 2008
  7. ^ Meldung über die Ernennung Irina Antonowas zur Präsidentin des Puschkin-Museums (russisk)
  8. ^ Times, The Moscow (20. mars 2020). «On This Day in 1922 Irina Antonova Was Born» (engelsk). Besøkt 1. desember 2020. 
  9. ^ Miriam Elder (2. juli 2013). «Doyenne of Russia's art world ousted from Pushkin Museum at 91». The Guardian. London. 
  10. ^ «Умерла бывший директор Пушкинского музея Ирина Антонова» (Russian). BBC. 1. desember 2020.