Innvandringen til Indre Troms

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Innvandringen til Indre Troms er den eneste organiserte befolking (landnåm) av «ubebodd» land i Norge. Bakgrunnen var den største naturkatastrofen i historisk tid i Norge, Storofsen, som i hovedsak rammet i øvre deler av Gudbrandsdalen og ØsterdalenØstlandet i 1789. Etter flommens herjingen lå mange gårdsbruk øde, og ettersom mange hadde mistet både hus og jord, ble det et kjærkomment tilbud å flytte til udyrket land i Tromsø amt.

Fogden i Senjen og Tromsø fogderi, Jens Holmboe, kontaktet umiddelbart Kongen i København og ba om økonomiske midler til å hjelpe den flomrammede befolkningen. Da arbeidet tok tid, brukte Holmboe hele sin personlige formue for å hjelpe befolkningen med å bosette seg i Bardu og Målselv. Han søkte også råd hos sin fetter, Bernt Anker, som straks sendte sin mest erfarne skogsinspektør for å bistå Holmboe med råd.[trenger referanse]

I 1789 lyktes det å få en stor mengde bønder fra Østerdalen og Gudbrandsdalen til å bosette seg i indre Troms. Så mange flyttet at talemålet i Bardu, Målselv og Øverbygd fremdeles preges av østlandsdialekt. Den samlede innflyttingen til det nordligste stiftet i løpet av 1700-tallet er beregnet til 18 000–19 000.[trenger referanse]

Bardu kirke fra 1829 ble bygget etter mønster av Tynset kirke.[1] Størstedelen av befolkningen i Bardu på den tiden hadde bakgrunn fra Tynset og Alvdal, og beholdt kontakten sørover.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Braseth, Leif (1991). Utvandringen til Bardu. Kulturstyret i Alvdal. 
  2. ^ Eggen, Øystein (1950). Bardu bygdebok. Bardu bygdeboknemnd. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]