Idrettsskade

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En skadet tennisspiller.
En skadet bokser.

En idrettsskade er en skade som oppstår gjennom utøvelse av idrett. Samtidig kan det også oppstå akutte skader.

De fleste idrettskader rammer muskler, sener og leddbånd, dette kalles bløtskader. Det kan gi utøveren et opphold fra konkurranseaktivitet fra noen dager til flere måneder. Bløtdelskader deles inn i to hovedgrupper: akutte skader og belastningskader. Akutte skader som kan oppstå når man jogger eller løper kalles for støtskader og strekskader. Akutte skader utgjør fra 20 til 50 prosent av idrettskadene i Norge.

Belastingsskader oppstår vanligvis på overgangene mellom en muskel og sene, eller overgang mellom knokkel og sene. Det er mange små skader som utgjør en ordentlig skade. Disse skadene utgjør fra 50 til 80 prosent av idrettskadene, og oppstår som oftest i idretter med mye terping av samme trekk som i fotball og handball.

Belastningskader[rediger | rediger kilde]

Ved rask økning i treningsintensitet og treningsmengde, gjerne kombinert med dårlig teknikk, utstyr og oppvarming, kan det oppstå skader i sener og muskler. Ofte oppstår skaden der musklen eller senen er festet til knoklene.

Knoklene er overtrukket av en såkalt benhinne som inneholder nervesensorer som registrerer smerte, samt blodårer og bindevev. Musklene er også dekket av en bindevevshinne der hvor knokkel og og muskel møtes. Ved brå stopp av knokkelen vil muskelen og bindevevshinnen fortsette, og skape kraft mellom hinnene. Når dette skjer gjentatte ganger over kort tid, vil benhinnen bli irritert, og en betennelse kan oppstå. Ved slike betennelser vil området der betennelsen befinner seg føles som kram snø eller potetmel.

En annen vanlig skade er langdistansekne, hvor en sene (tractus iliotibialis) som er plassert utenpå kneet, ryker. Dette er som regel et resultat av stor belastning på kneet over lengre tid. Lange turer eller løp, eller ved løp i tunge nedoverbakker.

Belastningsskader kan forebygges ved å variere treningen, ha godt utstyr, jobbe med forbedring av teknikk og mykt underlag, samt å være flink med uttøyning.

Akutte skader[rediger | rediger kilde]

Akutte skader oppstår gjerne som et følge av uhell eller ekstreme påkjenninger i forbindelse med fysisk aktivitet. De vanligste akutte skader er brudd og forstuelse.

Behandling av akutte skader følger gjerne «RICE-prinsippet»:

  • R – Rest: Ved fysiske anstrengelser øker blodomløpet, sørg derfor for at den skadde hviler mest mulig.
  • I – Ice: Å putte is på skadestedet har først og fremst en smertelindrende effekt, men vil senke blodtilstrømningen med over 50 % etter en halvtime
  • C – Compression: Kompresjon på skadested hindrer opp til 95 % av blødningen, og fungerer bedre enn is med tanke på å stoppe blødning.
  • E – Elevation: Hev skadestedet mest mulig, minimum 30 cm. Dette har også til hensikt å stoppe blodtilførselen til det skadede området.

Etter en forstuelse er det ikke noe poeng å ta det med ro over lengre tid. Gjenoppta tilpasset trening relativt fort. Dette kan for eksempel være sykling, svømming, løping i sand, balansetrening, eller bakoverløping. Det kan også være fordelaktig å tape skadestedet.

Muskel- og seneskader[rediger | rediger kilde]

Smertefulle skader som ofte oppstår etter en rask bevegelse og eller stor belastning. I verste fall kan dette føre til at muskelen eller senen blir revet av. Slikt kan til dels forebygges ved grundig oppvarming, unngåelse av unødvendig brå bevegelser, nødvendig hvile, og god uttøyning.