Hungersnøden i Bengal (1943)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ofre for hungersnøden i Bengal i 1943

Hungersnøden i Bengal fant sted i 1943 i Bengal, som i dag er den uavhengige Bangladesh og den indiske delstaten Vest-Bengal. Det er anslått at minst tre millioner mennesker døde fra sult, feilernæring og relaterte sykdommer under hungersnøden. Nobelprisvinner i økonomi, Amartya Sen, har i et banebrytende verk vist at katastrofen ikke skjedde på grunn av matmangel, men fordi den maten som fantes ikke ble tilfredsstillende distribuert.

Mulige årsaker[rediger | rediger kilde]

Storbritannia hadde fått et sviende nederlag mot Japan i Slaget om Singapore i 1942, den japanske offensiven fortsatte og Burma ble okkupert samme år. I mellomkrigstiden var Burma verdens største riseksportør, britene hadde oppmuntret burmesiske småbrukere til å produsere ris. I 1940 kom 15 % av Indias risforbruk fra Burma; denne andelen var større i Bengalen grunnet områdets geografiske nærhet til Burma.

Det virker imidlertid lite sannsynlig at denne importen kan ha vært større enn 20 % enn Bengals samlede forbruk og derfor kan ikke dette bortfallet alene forklare katastrofen; selv om det bidro til at reservene ble mindre. Storbritannia fryktet en japansk invasjon av britisk India gjennom Bengalen og tiltak ble truffet for å samle matlagre for britiske soldater og hindre tilgang til forsyninger for japanerne i tilfelle invasjon.

I området ved Chittagong, nær den burmesiske grensen, gjennomførte britene en «brent jord» taktikk; samtidig ble store mengder ris eksportert til Midtøsten til de britiske troppene der. Det ble og eksportert ris til Ceylon som hadde vært sterkt avhengig av burmesisk ris før krigen og hvor hovedkvarteret for britene i Sørøstasia befant seg. Den 16. oktober 1942 ble hele østkysten av Bengalen og Orissa rammet av en orkan. Jordbruksområder så langt som 40 miles inn i landet ble oversvømmet og ødela rishøsten i disse områdene. Dette betydde at bøndene måtte leve på de små reservene de hadde og såkornet som skulle blitt plantet vinteren 1942-43 ble brukt opp innen sommerværet kom i mai 1943.

Samtidig har Amartya Sen vist klart at det ikke var noen gjennomgående mangel på ris i Bengalen i 1943; tilgangen var faktisk større enn i 1941 da det ikke var noen hungersnød. Dette bidro til en treg respons fra myndighetene til katastrofen, det hadde ikke vært noen alvorlig avlingssvikt og hungersnød var derfor uventet.

Grunnlaget for katastrofen argumenterer Sen, lå i rykter om mangel på ris som forårsaket hamstring og en økning i risprisene grunnet krigen (prisen på ris hadde doblet seg året før), det gjorde kjøp av ris til en god investering. Mens landeiende bønder som dyrket ris, og arbeidere i krigsrelatert industri og virksomhet fikk nyte godt av økte lønner var det andre grupper som kom dårlig ut. Dagarbeidere på landsbygden, fiskere, og andre grupper fikk verdien av sine lønner redusert med opptil to tredeler siden 1940. Det var altså slik at selv om Bengalen hadde nok ris og andre kornsorter til å dekke befolkningens behov, så var millioner av mennesker på kort tid blitt så fattige at de ikke kunne kjøpe tilgjengelig mat.

Manglende reaksjon[rediger | rediger kilde]

Myndighetene i India reagerte tregt på hungerskatastrofen, det var flere grunner for det. Den pågående krigen og trusselen mot India la et ekstra press på administrasjonen og den lot vær å iverksette «the famine code» (loven om hungersnød, som ville sikret et minimum av nødhjelp i Bengal). Det var også korrupsjon og inkompetanse i provinsadministrasjonen i Bengal, og nødhjelpstiltak som vanligvis ble gjennomført i fredstid ble derfor ikke innført.

Etterhvert som situasjonen kom ut av kontroll forsøkte den britiske militære sjefen i Sørøstasia, Lord Mountbatten og visekongen, Lord Wavell å få den britiske regjeringens oppmerksomhet for nødhjelp til de hungersrammede områdene. Krigskabinettet og Leo Amery, minister for India, var imidlertid likegyldig; den indiske selvstendighetsbevegelsens kamp spilte og inn. Hva statsminister Winston Churchill visste og gjorde i forbindelse med hungerskatastrofen er tildels omstridt, noe særlig engasjement er imidlertid vanskelig å spore. I det store og det hele feilet administrasjonen i vurderingen av katastrofen, den forsto ikke at grunnlaget var problemet med synkende kjøpekraft hos de fattigste.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Bhatia, B.M. (1985) Famines in India: A study in Some Aspects of the Economic History of India with Special Reference to Food Problem, Delhi: Konark Publishers Pvt. Ltd.
  • Padmanabhan, S.Y. The Great Bengal Famine. Annual Review of Phytopathology, 11:11-24, 1973
  • Sen, Amartya. Poverty and Famines: An Essay on Entitlement and Deprivation, 1981, Oxford University Press. ISBN 0-19-828463-2
  • Tauger, M. 2003. Entitlement, Shortage and the 1943 Bengal Famine: Another Look. The Journal of Peasant Studies 31:45 – 72

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]