Hundens sanser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
artikkelen inngår i
«serien om tamhunden»
Myndelgosml.svg
Dobermannhuendin.jpg
Dobermann
Andre artikler om hunder
Generelle artikler
Artikler om brukshundtyper
Artikler om hundegrupper
Artikler om hunderaser
Artikler om hundesport
Artikler om hundeforeninger
Artikler om hundeskoler
Lister over hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Hundens sanser består av syn, hørsel, lukt, smak og følelse, noe som er på linje med sansene hos mennesket. Det er imidlertid stor forskjell i kapasiteten for den enkelte sans mellom hund og menneske.

Sanseorganene[rediger | rediger kilde]

Sanseorganene er organer som omsetter sanseinntrykk fra omverdenen til impulser som via nervebaner ledes til f.eks. muskler, kjertler eller bevissthetssenteret i hjernen. Sanseorganene er bygd opp av sanseceller, celler som er mottagelige for fysiske eller kjemiske påvirkninger, som lukt, lyd, lys, smak, temperatur, trykk osv.

Sansene[rediger | rediger kilde]

Synssansen[rediger | rediger kilde]

Synssansen hos hunder har gjennom årene vært livlig diskutert, men det er nå allment akseptert at hunder både har fargesyn og bedre nattsyn enn mennesket. Fargesynet er imidlertid dårligere utviklet enn hos mennesker, og man vet fortsatt ikke særlig mye om fargesynet hos hunder. Hunder har imidlertid kun to typer tapceller, i motsetning til mennesket som har tre. Man kan derfor tenke seg at hundens fargesyn kan minne om en fargeblinds (rød-grønn) fargesyn. Nattsynet er derimot bedre, fordi synscellene (tapetum lucidum) som sitter i netthinnen hos hunder på en bedre måte konsentrer (projiserer) innkommende lys. Derfor «gløder» hundens øyne når de blir belyst i møket.

Hunder oppfatter lett bevegelse på avstand, men har problemer med å skille ut faste objekter på samme avstand. Dette fenomenet adapteres av alle mynder, og i en viss grad også pariahhunder og podencoer og noen få spisshunder og individuelle hunderaser.

Den visuelle vinkelen varierer mellom ulike raser og hundegrupper, som regel etter hvilke formål rasen opprinnelig ble avlet for. Gjeterhunder trenger for eksempel et så bredt synsfelt som mulig, slik at de kan se bevegelser i ytterkantene av synsfeltet. Derfor er gjerne øynene hos gjeterhunder plassert ut på sidene av hodet. Jakthunder trenger et mer konsentrert syn og har derfor som oftest et smalere synsfelt. Derfor er øynene som regel plassert på den framre delen av hodet.

Et nytt forsøk viser også at snutelengden kan ha en viss sammenheng med synet hos hunder, om enn ikke direkte. I forsøket ble det avdekket at hunder med lange snuter har et bedre breddesyn en hunder med korte snuter. Dette ga seg blant annet utslag i raskere reaksjonstid i en del tilfeller, eksempelvs i jaktsammenheng. Hunder med korte snuter hadde imidlertid bedre nærsyn og var flinkere til å fokusere blikket på bestemte ting, eksempelvis ei leke. Forsøkene er fortsatt på et tidlig stadium og bare deler av det har blitt publisert.[1]

Hørselssansen[rediger | rediger kilde]

Hørselssansen hos hunder er langt bedre utviklet enn hos mennesket. Man regner med at hunder hører omtrent dobbelt så godt. Dessuten kan hunder oppfatte frekvenser som ligger omkring 2,5 ganger høyere (40-50 kilohertz) enn det mennesket kan oppfatte (ca. 18 kilohertz). Hunder kan således høre det vi kaller ultralyd.

Man antar at forskjellige raser og hundergrupper kan ha forskjellig hørsel. Man regner således med at hunder med stående spisse ører har bedre hørsel enn hunder med hengende ører. Best hørsel har nok de ville canidene, som ulv, prærieulv, dingo og lignende. Dernest regner man med at mange pariahhunder også har en svært godt utviklet hørsel, men også mange vanlige hunderaser har en høyt utviklet hørselssans. Trolig er det slik at hunder med hengende ører opprinnelig ikke har hatt det samme behovet for å bruke dette sanseapparatet i samme grad, og derfor har ørebrusken kanskje myknet med tiden, med den fordel at ørene slik både gir mindre luftmotstand (mynder) og bedre beskyttelse mot støv og smuss når hunden løper.

Luktesansen[rediger | rediger kilde]

Luktesansen, som må kunne hevdes å være hundens viktigste sans, er særdeles godt utviklet hos hunder, selv om det finnes tildels store forskjeller mellom ulike raser og hundegrupper. Sammenlignet med mennesket er luktesansen hos hunder omkring en million ganger bedre. Hunden har i gjennomsnitt førti ganger så mange hjerneceller involvert ved utskilling av duftstoffer enn mennesket. Hos hunder utgjør i gjennomsnitt lukteorganet en flate som tilsvarer ca. 150 cm² (60-200 cm², avhengig av rase). Til sammenligning har mennesket kun 2-3 cm² å rutte med. Antallet luktceller hos hunder er ca. 70-220 millioner (avhengig av rase), mot menneskets 5-20 millioner.

Hunder bruker luktesansen til mange flere oppgaver enn vi mennesker gjør. Den er viktig ved jakt, for å finne, for å gjenkjenne, for å kommunisere, og for smaken hos hunder.

Hundens evne til å oppfatte dufter er avhengig av duftstoffenes kjemiske sammensetning, fuktighetsgrad og molekylvekt. Tunge vannløslige molekyler oppfattes best. Foruten ville canider, som ulv, prærieulv og dingo m.fl., har også pariahhunder og støvere som regel en fantastisk god luktesans, men også en rekke andre hundegrupper og enkeltraser har fremragende luktesans.

Smakssansen[rediger | rediger kilde]

Smakssansen hos hunder er dårlig utviklet sammenlignet med menneskets, men hunder bruker i langt større grad luktesansen til å forsterke smaksinntrykkene. En hund som ikke liker lukten av noe, eksempelvis mat den blir servert, vil aldri frivillig smake på det. Om den derimot liker lukten vil den smake på maten, og bare i ytterste fall spytte den ut igjen. Dette er årsaken til at hunder aldri går lei en bestemt type mat, og derfor kan spise den samme maten hele livet ut. Det er faktisk å anbefale, forutsatt at kostholdet er fullverdig. Dvs. at maten inneholder alle de næringsstoffer og vitaminer hunden trenger.

Sammenlignet med mennesket har hunder ca. tolv ganger færre sensoriske smaksceller i alt. Når det gjelder antallet smaksløker har mennesket omkring 9000 stykker, mens hunden kun har omkring 1700 smaksløker.

Følelsessansen[rediger | rediger kilde]

Følelsessansen hos hunder er viktig for flere ting. Varme, berøring og smerte kjennes gjennom huden, i form av et tett nettverk av nerver som er ansluttet til ryggmargen og hjernen. Disse nervene er uregelmessig spredt utover hele kroppen.

Hunder oppfatter hete og kulde ulikt. Kulde oppfattes mer intensivt enn hete, og leder til en refleksmessig reaksjon som kan få pelshårene på kroppen til å reise seg. Hunder skjelver også refleksmessig for å unngå underkjøling og for å holde muskulaturen varm og rede. Slik skjelving blir ofte misforstått som frykt. Hete fører til økt respirasjon, slik at overskuddsvarme (svette) kan avdunste som damp fra hundens tunge. Når hunden peser, som man ofte sier, kvitter den seg altså med overskuddsvarme. Det betyr altså at den ikke nødvendigvis er sliten.

Hunder har også følighet i hårrøttene, men alle hårstrå er ikke like følsomme. Mest følsomme er de såkalte værhårene, lange hårstrå som sitter på sidene fremst på snutepartiet, men også hårene i øyenbrynene og på kinnene er svært følsomme.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]