Hohmann-bane

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En Hohmann-bane er en av de mest brennstoffbesparende, men samtidig også den langsomste «reiseruten» for et romfartøy som skal ferdes mellom to (omtrent) sirkelformede omløpsbaner rundt det samme sentrale himmellegemet. Denne banen er oppkalt etter den tyske vitenskapsmannen Walter Hohmann som offentliggjorde en avhandling om emnet i 1925. I sovjetisk litteratur ses denne banen ofte omtalt som Hohmann-Vetsjinkin-bane fordi matematikeren V.P. Vetsjinkin beskrev den samme type banen i en rekke offentlige foredrag om interplanetariske reiser som han holdt i årene 1921–25.

Prinsippet i en Hohmann-bane[rediger | rediger kilde]

Diagram over en Hohmann-bane. Merk at planetene er vist i de posisjonene de har ved to forskjellige tidspunkter; avgangs- og ankomsttidspunkter.

En Hohmann-bane er akkurat halvparten av den ellipseformede omløpsbanen som akkurat tangerer de to sirkelrunde omløpsbanene. På skissen til høyre ses to planeter, 1 og 3, som kretser rundt den samme stjernen i midten; Hohmann-banen fører vekk fra den innerste planeten ved 1 og følger halvdelen av den gule ellipsen inntil den møter den ytterste planeten ved 3. Samme ellipsekurve kan brukes til reiser fra planeten ved 3 og tilbake til planeten ved 1.

Ved romreiser mellom to planeter må avreisetidspunktet velges slik at romfartøyet og destinasjonsplaneten ankommer det felles møtepunktet (omtrent) samtidig – avreisen må derfor foretas når de to planetene står i en bestemt innbyrdes posisjon i solsystemet. Dette skjer med regelmessige mellomrom; for reiser fra jorden til Mars inntreffer disse «gunstige tidspunktene» omtrent hver 25. måned.

Hohmann-banen er velegnet til for eksempel romferder fra jorden til en av de andre små steinplanetene i jordens nærhet. Flyvninger til de andre planetene lengre ute i solsystemet vil ta for lang tid med en Hohmann-bane (strømforsyning og andre systemer ombord har en begrenset «levetid», selv i ubemannede romfartøyer), så til slike romferder bruker man en hurtigere, men mer brennstoffkrevende «rute» og/eller benytter tyngdekraften fra store planeter som Jupiter til å få ekstra hastighet underveis.

Hohmann-banen er nesten alltid den mest brennstofføkonomiske måten å ferdes mellom to omløpsbaner rundt det samme sentrale himmellegeme, men for reiser mellom omløpsbaner, hvis store halvakser har et innbyrdes forhold på 12:1 eller mer, kan en såkalt bielliptisk overføringsbane i visse tilfeller vise seg mindre brennstoffkrevende enn den tilsvarende Hohmann-banen.