Hippolyte Carnot

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Hippolyte Carnot
Lazare Hippolyte Carnot.gif
Født6. april 1801
Saint-Omer
Død16. mars 1888 (86 år)
Paris
GravlagtPère Lachaise
Far Lazare Carnot
Søsken Nicolas Léonard Sadi Carnot
Barn Marie François Sadi Carnot, Marie-Adolphe Carnot
Beskjeftigelse Politiker, historiker
Nasjonalitet Frankrike
Språk Fransk
Medlem avAcadémie des sciences morales et politiques

Lazare Hippolyte Carnot (født 6. april 1801, død 15. mars 1888) var en fransk statsmann, sønn av Lazare Carnot.

Carnot fulgte i 1816 faren i landflyktighet]og tilbrakte syv år i Magdeburg. Han sluttet seg tidlig til saint-simonistene og var medarbeider av partiets blader, men skilte seg 1831 fra Enfantin, da denne ville grunnlegge en religiøs sekt og fremsatte læresetninger om kvinnenes stilling i samfunnet og om «kjødets frigjøring», som i Carnots øyne stod som en «organisasjon av ekteskapsbrudd».

Han tok personlig del i julirevolusjonen, men hengav seg ellers til litterære arbeider (han oversatte blant annet Wilhelm Müllers Griechenlieder 1828) og virkt for skolevesenets utvikling. 1839-48 var han medlem av Deputeretkammeret og hørte her til den utpregede opposisjon. Etter februarrevolusjonen 1848 ble han undervisningsminister inntil 5. juli 1848. Han hadde store planer til folkeskolens forbedring ved innføring av skoletvang og ubetalt undervisning.

I Nadjonalforsamlingen hørte han til de måteholdne republikanere, men ble ikke gjenvalgt i 1849 og kom først ved kompletteringsvalgene i 1850 på nytt inn i forsamlingen. Han søkte likesom de andre republikanere å gjøre motstand mot statskuppet 2. desember 1851, ble nrste år valgt til den lovgivende forsamling, men nrktet å avlegge ed til Louis Napoléon. Dette ble gjentatt i 1857, og først i 1865 bestemte han seg til dette skritt, men bare som en formsak og for å kunne fortsette opposisjonen mot keiserdømmet med større kraft. I 1869 ble Carnot vraket først for Léon Gambetta, siden for Henri Rochefort, dom begge var enda mer uforsonlige motstandere. 1871-75 hadde Carnot sete i Nasjonalforsamlingen, men tog bare liten del i forhandlingene; i 1875 ble han valgt til livsvarig senator.

Carnot har utgitt Grégoires (2 bind, 1837), Barères (4 bind, 1842-43) og sin fars memoarer (2 bind, 1861-64, ny utgave 1893) samt et skrift om Lazare Hoche (1874).

Referanser[rediger | rediger kilde]


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]