Henrik Lundh

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Henrik Lundh
Henrik Julius Lundh.jpg
FødtHenrik Julius Lundh
16. april 1894[1][2]
Død12. februar 1985[1] (90 år)
Gravlagt Vestre gravlund
Utdannet ved Universitetet i Oslo
Beskjeftigelse Jurist
Nasjonalitet Norge

Henrik Julius Lundh (født 16. april 1894 i Kristiania, død 12. februar 1985 i Oslo[3]) var en norsk jurist. Han tok juridisk embetseksamen i 1916. Mens han studerte, var han journalist. Han ble dr. juris. i 1929avhandlingen Navneplikt og navnerett.

Lundh arbeidet i Justisdepartementet fra 1919, etter at han hadde vært dommerfullmektig. Han var først sekretær, men i 1930 ble han byråsjef. Han var lønnsdirektør i Finansdepartementet fra 1936. Under krigen kom han seg til England og ble ekspedisjonssjef i Justisdepartementet i London-regjeringen 1942-1945. Da krigen var slutt, ble han Statens personaldirektør, en stilling han hadde til han ble riksmeglingsmann (1. april 1948 til 1. april 1954). Han ble byfogd og notarius publicus i Oslo i 1953.

Lundh er kjent som navnelovens far. Han ga ut Navneloven med kommentarer i 1924. Den var også emnet for hans doktoravhandling. Fra 1931 til 1940 var han sensor ved juridisk embetseksamen og foreleste over forvaltningsrett.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Publikasjoner av Henrik Lundh i BIBSYS
  • Forelesninger over forvaltningsrett – 1947
  • Offentlige tjenestetvister – En norsk "tjenestemannsdomstol" – 1930
  • Navneplikt og navnerett Doktoravhandling 1928
  • Navneloven av 9. febr. 1923 / Med innledn. og kommentar av Henrik Lundh.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b https://www.begravdeioslo.no/maler/grav/grave_id/129864
  2. ^ https://digitalarkivet.arkivverket.no/nn-no/ft/person/pf01037045225475
  3. ^ «Henrik Lundh». Aftenposten (Morgen utg.): 15. 28. februar 1985.