Hopp til innhold

Harald Hårdrådes plass (Oslo)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Harald Hårdrådes plass
Basisdata
LandNorge
KommuneOslo kommune

Kart
Harald Hårdrådes plass
59°54′27″N 10°46′22″Ø

Harald Hardrådes plass, sett fra Klostergata
Bautasteinen til minne om kong Harald Hardråde har et bronserelieff av Lars Utne. Minnesteinen ble avduket i 1905.
«Harald Haardraades Bautas Afsløring Oslo 26 Oktober 1905»

Harald Hårdrådes plass ligger som en utvidelse av Schweigaards gate nordøst i Gamlebyen i Oslo. Tomten til plassen ble gitt kommunen av overrettssakfører G. Henriksen, på betingelse at det skulle settes opp en bautastein av kong Harald Hårdråde – som en på det tidspunktet antok anla Oslo i ca. 1050, utfra Snorres beskrivelser. Plassen ble i sitt opprinnelige uttrykk opparbeidet samtidig med Schweigaards gate i 1879 og oppkalt i 1886 etter kong Harald Hårdråde. Granittbautaen av kongen med et bronserelieff av Lars Utne ble avduket i 1905. Bautaen har følgende inskripsjon:

HARALD SIGURDSÖN HAARDRAADE
NORGES KONGE  OSLOS GRUNDLÆGGER
1015   1066

Rundt bautaen sto opprinnelig 15 granittblokker som «runestener». Disse ble erstattet med et grøntanlegg en gang før 1955.[1]

I 1992 ble plassen igjen gitt en ny utforming i forbindelse med anlegging av Schweigaards gate som miljøgate. Dagens utforming skiller seg vesentlig fra den opprinnelige. Plassen er i dag mer en sving i veien rundt et lite torg enn en plass i egentlig forstand.

Harald Hårdrådes plass er foreviget i litteraturen gjennom visa Tanta til Beate med tekst og melodi av Lillebjørn Nilsen:

Tanta til Beate hun bor i ei gate i Gamleby'n.
Og med hatt og fjær er hun et vakkert syn!
På vei ned Schweigaardsgate for å gå og mate duene
mellom røyk og gass på Harald Hårdrådes plass.
Og når posen er tømt og duene rømt så går hun hjem igjen.
Og finner fram sin gamle grammofon.
Den sveiver hun opp og svinger sin kropp til tonene.
Og syns at: -Jazzen gikk i dass etter Django Reinhardt!-

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Aslaug Hjalmo: «Bykunst». I: Byminner, 4/1955, ss. 17-18.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]