Hopp til innhold

Hachiko: A Dog’s Tale

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hachi: A Dog's Tale
Generell informasjon
GenreDramafilm,[1] familiefilm
Utgivelsesår2009
NasjonalitetStorbritannia, USA
Lengde93 min.
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegiLasse Hallström[2][1][3][4][5] Rediger dette på Wikidata
ManusKaneto Shindō[6] Rediger dette på Wikidata
Basert på
Hachiko - A Dog's Story Rediger dette på Wikidata
Produsent(er)Richard Gere, Julie Chrystyn
MusikkJan Kaczmarek Rediger dette på Wikidata
FotoRon Fortunato Rediger dette på Wikidata
KlippKristina Boden Rediger dette på Wikidata
Foran kamera
MedvirkendeJoan Allen,[7] Cary-Hiroyuki Tagawa,[7] Sarah Roemer,[7] Jason Alexander,[7] Erick Avari,[7] Richard Gere,[7] Davenia McFadden,[7] Kevin DeCoste,[7] Robert Capron[6] Rediger dette på Wikidata
Annen informasjon
Farve/s.hvFarger
Distributør(er)
7 oppføringer
Stage 6 Films
Netflix
Vudu
Sony Pictures
Sony Pictures Releasing
Sony Pictures Motion Picture Group
Sony Pictures Home Entertainment
Premiere(r)8. juni 2009
12. november 2009 (Tyskland)[8]
Eksterne lenker
Bilde av Hachiko fra 1935

Hachiko: A Dog`s Tale er en amerikansk dramafilm fra 2009 som er basert på den sanne historien om en trofast akita-hund som heter Hachikō.

Dramafilmen er en nyinnspilling av filmen Hachi-ko fra 1987. Filmen ble regissert av Lasse Hallström, og manus er skrevet av Stephen P. Lindsey. Richard Gere og Joan Allen spiller hovedrollene. I USA ble filmen først vist under Seattle International Film Festival den 13. juni 2009. Hachi ble portrettert av tre forskjellige akita-hunder, som hver spiller forskjellige perioder i Hachis liv.

Handling[rediger | rediger kilde]

En klasse unge studenter skal gi muntlige presentasjoner om sine personlige helter foran klassen sin. Ronnie begynner å fortelle om bestefarens hund, Hachiko. Flere år tidligere ble en akita-valp sendt fra Japan til USA, men hundens bur faller ut av bagasjevognen ved en amerikansk jernbanestasjon. Den lille hvalpen blir funnet av universitetsprofessor Parker Wilson (Richard Gere). Parker blir umiddelbart betatt av hunden, og han tar den med seg hjem over natten. Hans kone Cate (Joan Allen) nekter å beholde hunden. Neste arbeidsdag forventer Parker at den rettmessige eieren av hunden har kontaktet jernbanestasjonen, men det er ingen som har tatt kontakt. Parker sniker med seg hunden på toget og tar den med til arbeidsplassen, hvor en japansk professor oversetter symbolet på halsbåndet: «Hachi» er japansk for tallet 8, noe som i Japan betyr lykke. Wilson bestemmer seg for å kalle hunden for Hachi.

Parker forsøker blant annet å kaste ball med Hachi, men hunden nekter å delta i leken. I mellomtiden får Cate en telefon fra noen som ønsker å adoptere Hachi. Etter å ha sett hvor nære venner hennes mann og Hachi er blitt, svarer Cate at Hachi allerede er adoptert. Noen år senere er Hachi og Parker fremdeles nære venner. Men Parker forstår fremdeles ikke hvorfor Hachi nekter å utføre normale ting som andre hunder gjør, som for eksempel å apportere gjenstander. Hans japanske kollega ved universitetet forteller at Hachi bare vil hente ballen hvis han har en svært spesiell grunn til å gjøre det. En tidlig morgen forlater Parker hjemmet som vanlig for å dra på arbeide, og Hachi sniker seg ut og følger ham til jernbanestasjonen. Samme ettermiddag sniker Hachi seg over gjerdet rundt hjemmet hans, og går til jernbanestasjonen og venter tålmodig på at Parker skal komme hjem med toget.

Hachi begynner å følge Parker til jernbanestasjonen hver eneste morgen. Når Parker har reist med toget til jobb går Hachi hjem, men kommer tilbake til stasjonen på ettermiddagen for å vente på toget med Parker, og han følger Parker hjem igjen. Dette fortsetter i lengre tid, inntil en morgen da Parker forsøker å dra, men Hachi bjeffer og prøver å holde Parker hjemme. Parker drar hjemmefra, men Hachi kommer etter ham til jernbanestasjonen og han har med seg en leke. Parker blir overrasket, men glad over at Hachi endelig har lyst til å apportere med ham. Bekymret for at han skal komme for sent til arbeid, reiser Parker med toget til tross for at Hachi bjeffer og prøver å holde ham igjen så godt han kan. På kontoret får Parker et krafitg hjerteinfarkt og dør med Hachis leke i hendene.

På jernbanestasjonen venter Hachi tålmodig på at toget med Parker skal komme tilbake, men det er ingen tegn til ham. Hachi venter, liggende i snøen i flere timer, inntil Parkers svigersønn Michael kommer for å ta ham med seg hjem. Neste dag returnerer Hachi til jernbanestasjonen og venter på Parker hele dagen og den påfølgende natten. Ettersom tiden går, selger Cate huset, og Hachi blir sendt for å bo sammen med datteren, svigersønnen, og deres nyfødte baby Ronnie. Men ved den første anledningen han får, stikker Hachi av fra sitt nye hjem. Først finner han veien tilbake til sitt tidligere hjem, og deretter til jernbanestasjonen, hvor han sitter på sin vanlige plass og venter på herren sin. Datteren kommer snart og tar ham med seg hjem, men hun slipper ham ut igjen neste morgen, slik at han kan dra tilbake til jernbanestasjonen og vente på herren sin. De ni påfølgende årene venter Hachi fremdeles på sin eier. På tiårsdagen for Parkers død kommer Cate for å besøke ektemannens grav. Da hun går forbi jernbanestasjonen, blir hun overrasket over å se Hachi, som er blitt gammel og svak, men som fremdeles venter trofast på Parker. Overveldet av sorg, setter Cate seg ved siden av Hachi og venter på det neste toget sammen med ham. Samme kveld forteller Cate det nå ti år gamle barnebarnet Ronnie historien om Parker og Hachi.

Senere denne kvelden returnerer Hachi, nå gammel og sliten, til den samme plassen foran jernbanestasjonen hvor han har ventet trofast på herren sin hver eneste dag i alle år. Hachi legger seg ned i snøen, og han sovner for siste gang. Samtidig som folk går ut av stasjonen i den kalde natten, husker Hachi de gledelige øyeblikkene i livet sitt som han tilbrakte sammen med sin herre. Parker kommer ut av jernbanestasjonen og roper på Hachi. Hachi løfter hodet, mens hans ånd forlater sin fysiske kropp for å hilse på sin herre. Parker hilser på Hachi i et gledelig gjensyn, og deres ånd kommer sammen for alltid. Hachi blir deretter vist liggende alene en siste gang i snøen med øynene lukket før filmkameraet svinger opp på nattehimmelen.

Filmen viser deretter barnebarnet Ronnie i klasserommet, hvor han avslutter sin fortelling om bestefaren og Hachi, og han forklarer hvorfor Hachi alltid vil være den store helten hans. Ronnies historie har tydelig beveget de andre unge elevene i klasserommet, og noen av dem klarer ikke å holde tilbake tårene. Da Ronnie går av skolebussen noe senere møter han faren sin, og det viser seg at Ronnie har sin egen akita-hund som også heter Hachi. Ronnie og Hachi går bortover de samme veiene hvor bestefaren og Hachi gikk flere turer sammen mange år tidligere. Teksten over de siste scenene gir litt informasjon om den virkelige Hachiko, som ble født i 1923. Et bilde av statuen som er reist til minne om Hachiko på togstasjonen hvor hunden i ti år ventet trofast på sin herre, er det siste bildet som vises før rulleteksten.

Rollebesetning[rediger | rediger kilde]

  • Layla / Chico / Forrest som akita Hachiko
  • Richard Gere som Professor Parker Wilson
  • Joan Allen som Cate Wilson
  • Sarah Roemer som Andy Wilson
  • Robbie Collier Sublett som Michael
  • Kevin DeCoste som Ronnie, sønnen til Michael og Andy
  • Erick Avari som Jasjeet
  • Jason Alexander som Carl Boilins, som jobber ved jernbane-stasjonen
  • Cary-Hiroyuki Tagawa som Ken Fujiyoshi. En japansk professor, og Parkers venn
  • Davenia McFadden som Mary-Ann, en bokhandel-eier
  • Tora Hallström som Heather, en av Ronnies klasse-kamerater

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]