Héctor Rubén Aguer
| Héctor Rubén Aguer | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 24. mai 1943 (80 år)Buenos Aires | ||
| Beskjeftigelse | Universitetslærer, katolsk prest (1972–), katolsk biskop (1992–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Argentina | ||
| Medlem av | Pontificia Academia Sancti Thomae Aquinatis[1] Academia Nacional de Ciencias Morales y Políticas[2] | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Héctor Rubén Aguer (født 24. mai 1943 i Buenos Aires i Argentina) er en argentinsk katolsk geistlig og erkebiskop emeritus av La Plata.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Héctor Aguer studerte filosofi og humaniora ved presteseminaret i Buenos Aires (1964-1968), hebraisk ved Institutt for bibelstudier ved Instituto de Cultura Religiosa Superior (1965-1967) og teologi ved Det pavelige katolske universitet i Argentina - Pontificia Universidad Católica Argentina (1968-1972).
Prest[rediger | rediger kilde]
Den 25. november 1972 ble han ordinert til prest for erkebispedømmet Buenos Aires. Etter pastoralt arbeid var han professor i moralteologi ved Det pavelige katolske universitet i Argentina fra 1979 til 1992.
Hjelpebiskop i Buenos Aires[rediger | rediger kilde]
Den 26. februar 1992 utnevnte pave Johannes Paul II ham til titulærbiskop av Lamdia og hjelpebiskop i erkebispedømmet Buenos Aires. Kardinal Antonio Quarracino, erkebiskop av Buenos Aires, bispeviet ham den 4. april 1992; Medkonsekratorer var Horacio Alberto Bózzoli, erkebiskop av Tucumán, og José Manuel Lorenzo, biskop av San Miguel.
Koadjutor, så erkebiskop, av La Plata[rediger | rediger kilde]
Den 26. juni 1998 ble han utnevnt til koadjutorerkebiskop av La Plata. Med Carlos Walter Galán Barrys fratreden den 12. juni 2000, etterfulgte han ham som erkebiskop av La Plata.
I 2010 ble erkebiskop Aguer nevnt som en mulig etterfølger etter kardinal Jorge Bergoglio som president for den argentinske bispekonferansen(CEA) i 2011, selv om andre avfeide slike muligheter fordi Aguer var en som ble motarbeidet i konferansen.3 Til slutt, Aguer var han valgt til president for den bispelige kommisjonen for katolsk utdanning, mens erkebiskop José María Arancedo ble utnevnt til president for den argentinske bispekonferansen for perioden 2011-2014.4
I anledning fremleggelsen av forslag til reformer av Código Civil de la República Argentina, gav Aguer uttrykk for denne kritikk:
- Teksten fastslår at «den menneskelige persons eksistens begynner med unnfangelsen i kvinnens kropp eller implantasjonen i henne av embryoet dannet ved hjelp av assisterte menneskelige reproduksjonsteknikker».
- Legg merke til forskjellen, uforsvarlig fra et vitenskapelig synspunkt, mellom personen som ble unnfanget i livmoren og den som begynner sin livsviktige reise i et laboratorium. Dette er bare gjenkjent som en person fra dets implantasjon i wbn kvinnes livmor. Diskrimineringen er urettferdig, fordi omstendighetene som menneskelivet oppsto i, er rent tilfeldig og endrer ikke det unnfangede levevesens natur, hvis personlige karakter er ubestridelig.
- Ved å unndra seg den rettslige beskyttelse som tilsvarer et personlig levevesen, ønsker de å la veien være åpen for legalisering av nedfrysing og eventuell kassering av embryoer; dermed blir disse uskyldige og forsvarsløse menneskene overgitt til mulige forsøk på å gjøre noe mot deres liv.[3]
Han var direktør for den pavelige kommisjon for Latin-Amerika på vegne av Den hellige stol, samt medlem av den pavelige kommisjon for kirkens kulturarv og medlem av Det internasjonale katekeserådet.
Den 2. juni 2018 aksepterte pave Frans hans aldersbetingede avskjedssøknad.[4]
Senere engasjement[rediger | rediger kilde]
I 2021 erklærte han at restriksjonene i vatikandokumentet Traditionis custodias utslettet det som var oppnådd under pave Frans' forgjengere, og etablerte vilkårlige grenser og hindringer for det som da var etablert i pakt med intensjonen om en intrakirkelig økumenikk og respekt for presters og troendes frihet, og markerte et «beklagelig skritt tilbake». Videre er han ikke sikker på at alle biskoper kan garantere sjenerøs autorisasjon av bruken av de liturgiske bøker som var i kraft i 1962, idet mange biskoper ikke er «Traditionis custodes» (tradisjonsvoktere), men «men 'traditionis ignari' (ignorante), 'obliviosi' (glemske), og til og med 'traditionis evertores' (tradisjonsødeleggende)».[5]
Publikasjoner[rediger | rediger kilde]
- Sobre la educación católica en el momento actual. Buenos Aires, Ed. Serviam, 1998, 40 pág.
- Textos y contextos. Buenos Aires, Ed. Corcel, 1999, 256 pág.
- Espíritu y fuego. Lima, Vida y Espiritualidad, 2001, 253 pág.
- "Infirmitas Christi". La debilidad de Cristo en el comentario agustiniano de los Salmos. Teología XV (1978), 101-146.
- La interpretación agustiniana del Salterio. Estudios Teológicos y Filosóficos X (1979), 175-194.
- Del amor y la amistad. Teología XVII (1980), 28-42.
- La conservación de la fe: ortodoxia y martirio. En el volumen colectivo "La conservación del patrimonio material y espiritual de la Nación". Buenos Aires, OIKOS, 1982, pág. 279-292.
- Fundamentos sapienciales de la ecología. Sapientia XXXVIII (1983), 139-146.
- Oikos y téjne en la perspectiva clásica y cristiana. En "Tecnología alternativa y medio ambiente". Buenos Aires, OIKOS, 1983, pág. 137-148.
- La verdad del alma. Una lectura de la cuestión 10 "De Veritate". Teología XXI (1984), 101-115.
- Razón y pecado. Tres cuestiones sobre el conocimiento moral. Teología XXIII (1986), 37-54.
- "Sólo Dios se entraña en el espíritu". Uso tomista de un teologúmeno. Teología XXVII (1990), 19-31.
- La rispota del uomo di oggi al problema del dolore. En el volumen colectivo "Croce e nuova evangelizzazione". Roma, Edizioni CVS, 1994, pág. 41-52.
- Parresía de la fe, audacia de la razón. Revista Eclesiástica Platense CII (1999), 305-316.
- Los documentos del Concilio Plenario de América Latina. Análisis teológico, jurídico y pastoral. En "Los últimos cien años de la evangelización en América Latina". Ciudad del Vaticano, Libreria Editrice Vaticana, 2000, pág. 235-254.
- El fenómeno de la globalización. Orientaciones para un discernimiento pastoral. Revista Eclesiástica Platense CIV (2001), 331-336.
- El Santo Sacrificio de la Misa. Revista Eclesiástica Platense CIV (2001), 729-736.
- Lo sagrado y su ámbito. Revista Eclesiástica Platense CV (2002), 61-69.
- Artículos publicados en "Revista Criterio", "Gladius", "La Prensa", "La Nación" y en otras revistas y periódicos.
- Colabora habitualmente en "El Día" de La Plata
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Alessandro Mattei (1744-1820) *1767
- Kardinal Pietro Francesco Galleffi (1770-1837) *1819
- Kardinal Giacomo Filippo Fransoni (1775-1856) *1822
- Kardinal Carlo Sacconi (1808-1889) *1851
- Kardinal Edward Henry Howard of Norfolk (1829-1892) *1872
- Kardinal Mariano Rampolla del Tindaro (1843-1913) *1887
- Kardinal Antonio Vico (1847-1829) *1898
- Erkebiskop Filippo Cortesi (1876-1947) *1921
- Erkebiskop Zenobio Lorenzo Guilland (1890-1962) *1935
- Biskop Anunciado Serafini (1898-1963) *1935
- Kardinal Antonio Quarracino (1923-1998) *1962
- Erkebiskop Héctor Rubén Aguer (1943- ) *1992[6]
Biografi[rediger | rediger kilde]
Hans liv og virke er skuldret i boken «El último cruzado. Monseñor Aguer. Intimidades e intrigas de la Iglesia argentina» (Editorial Planeta ISBN 978-950-49-6289-2) skrevet av jourtnalistene Pablo Morosi og Andres Lavaselli og publisert i 2018.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ www.past.va[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.ancmyp.org.ar[Hentet fra Wikidata]
- ^ El texto establece "la existencia de la persona humana comienza con la concepción en el cuerpo de la mujer o la implantación en ella del embrión formado mediante técnicas de reproducción humana asistida". Nótese la diferencia, injustificable desde el punto de vista científico, entre la persona concebida en el seno materno y aquella que inicia su trayecto vital en un laboratorio; ésta solo es reconocida como persona a partir de su implantación en el útero de una mujer. La discriminación es injusta, porque la circunstancia en que se ha originado esa vida humana es puramente accidental y no cambia la naturaleza del ser concebido, cuyo carácter personal es innegable. Al eludir la tutela jurídica que corresponde a un ser personal, se quiere dejar abierto el camino a la legalización del congelamiento y el eventual descarte de embriones; se abandona así a esos seres humanos inocentes e indefensos a la posible comisión de cualquier atentado contra su vida. [1] El nuevo Código Civil, Héctor Aguer, i Diario El Día (Opinión), 17. mai de 2012, lest 7. september 2012
- ^ Rinuncia dell’Arcivescovo di La Plata (Argentina) e nomina del successore, Presseamt des Heiligen Stuhls, Tägliches Bulletin 2. juni 2018
- ^ Walter Sanchez Silva: Retired archbishop calls Pope Francis’ Traditional Latin Mass restrictions ‘a regrettable step backwards’, The Catholic World Report, 26. august 2021
- ^ aguer, lest 2. juli 2023