Guidobaldo del Monte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Guidobaldo del Monte

Guidobaldo del Monte (født 11. januar 1545 i Pesaro, død 6. januar 1607 i Mombaroccio), titulert Marki del Monte, var en italiensk matematiker, filosof og astronom.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Guidobaldo del Monte kom fra en velstående familie som stammet fra Urbino. Hans far Ranieri var en aktet soldat og forfatter av to verker om militærarkitektur (befestninger). Hen ble hedret av hertug Guidobaldo II av Urbino og gjort til marchese del Monte, en tittel som Guidobaldo arvet.

Fra 1564 studerte del Monte matematikk ved universitetet i Padova. Om noen avslutningseksamen er intet kjent, men det var da heller ikke alminnelig at velstående adelige ble underkastet noen avgangsvurdering. I Padova ble han venn med dikteren Torquato Tasso, som han muligens hadde kjent fra Urbino, der denne var oppvokst.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Del Monte tok så del i tyrkerkrigene i Ungarn. De kom offisielt til en avslutning i 1568.

Deretter befattet han med stusier innen matematikk, mekanikk, astronomi og optikk. Omkring år 1588 inspiserte han på oppdrag av Ferdinando I de’ Medici, storhertugen av Toscana, festningsverkene der.

I 1590 trakk han seg tilbake til sitt slott og viet seg der helt og holdent sin forskning.

Forskning[rediger | rediger kilde]

Guidobaldo del Monte var mangeårig venn og finansiell begunstiger av Galileo Galilei; han spilte en viktig rolle for sistnevntes kallelse til Pisa og Padova og korresponderte med ham. Han var også venn av Federico Commandino, som han hadde studert matematikk under i Urbino, og med Bernardino Baldi, som omtrent samme tid hadde studert under Commandino.

Hans første verk Mechanicorum liber (1577) gikk den gang det kom ut som det viktigste verk av sitt slag siuden antikken. Han gikk inn til at man vendte tilbake til Archimedes' prinsipper og gikk inn for matematisk strenhet. Guidobaldi sjelnet strengt mellom dynamikk og statikk, en atskillelse som først ble overvunnet med Galilei. Boken hadde imidlertid en innflytelse på Galilei, selv om den stod fast ved Jordanus Nemorarius for eksempel vedrørende behandlingen av vekter på skjev flate. Han kritiserte samtidige matematikere som Tartaglia i behandlingen av mekanikk. Verket har også gode statiske analyser for eksempel om flasketrekk etter hevertlovene.

Han utførte før år 1601 et eksperiment for bestemmelsen av banene til storskuddsprosjektiler lignende de som Galilei beskrev i sine Discorsi.

Han betfattet seg med lysets brytning i vannet, men offentliggjorde ikke noe om dette i sin levetid. Del Monte var interessert i de forskjellighste maskiner, for eksempel befattet han seg med archimediske skruer for vanntransportering. Sammen med sin lærer Commandino forbedret han proporsjonalsirkelen.

Del Monte skrev to astronomiske verker: Planisphaeriorum (1579) og Problematum astronomicorum (1609).

Hans verk om perspektiver, Perspectivae libri sex (1600), gjelder som renessansens fremste verk om dette tema.