Guido von Usedom (admiral)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Guido von Usedom
Admiral v Usedom.jpg
Født2. oktober 1854
Død24. februar 1925 (70 år)
Beskjeftigelse Tyske marineoffiser
Nasjonalitet Tyskland
Utmerkelse Pour le Mérite

Guido von Usedom (født den 2. desember 1854 i Quanditten i Østpreussen i Tyskland, død den 24. februar 1925 i Schwerin) var en tysk sjømilitær som gjorde aktiv krigstjeneste i Kina og i Tyrkia.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Guido von Usedom stammet fra den pommerke adelsslekt Usedom og var sønn av løytnanten Kuno von Usedom (1804–1855).

Karriere[rediger | rediger kilde]

Han inntrådte som offiser i den tyske keiserlige flåte i 1874 og ble etterhvert forfremmet til Kapitän zur See. I en periode var han adjutant til prins Heinrich av Preussen.

Bokseropprøret i Kina

Han markerte seg som sjef på den til Kina utsendte krysseren «Hertha» under Bokseropprøret. Han ble der kommandende for den tyske landstigningskorps på 500 mann som i spissen for de allierte makters troppekontingenter, under overkommando av den britiske admiral Edward Hobart Seymour rykket fram fra Tanggu ved kysten langs jernbanelinjen mot Beijing. Han var også Seymours stabssjef. Under tilbaketoget fra Langfang mot Tianjin den 22. juni 1900 stormet arsenalet ved Xikou. Seymours ordre the Germans to the front er blitt berømt.

I 1904 ble von Usedom marineinspeksjonssjef, i 1905 konteradmiral, i 1906 verftsjef i Kiel og i 1908 viseadmiral. I 1910 fikk han avskje og ble samtidig forfremmet til admiral.

Første verdenskrig
Det britiske «HMS Irresistible» forlates etter å ha gått på ren mine ved Gallipoli 18. mars 1915.

Under første verdenskrigs første år inntrådte han på nytt i aktiv tjeneste. I august 1914 ble han leder for den tyske spesialkommando for Tyrkia og sendt til Konstantinopel. Han ble snart admiral i den tyrkiske flåte og ledet med kraft og dyktighet overkommandien over Tyrkias land- og sjøstridskrefter i kampene på Gallipolihalvøya.

Den 26. november 1918 gikk han i pensjon for godt.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dermot Bradley (utg.), Hans H. Hildebrand, Ernest Henriot: Deutschlands Admirale 1849–1945. Die militärischen Werdegänge der See-, Ingenieur-, Sanitäts-, Waffen- und Verwaltungsoffiziere im Admiralsrang. Band 3: P–Z. Biblio Verlag. Osnabrück 1990. ISBN 3-7648-1700-3. S. 473–475.
  • Hans H. Hildebrand, Albert Röhr, Hans-Otto Steinmetz: Die deutschen Kriegsschiffe. Band 3. 1. Auflage. Herford 1981. ISBN 3-7822-0211-2.