Gruvedrift i Longyearbyen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kullhavna på Hotellneset i drift på ukjent dato mellom 1905 og 1920.

Gruvevirksomheten i Longyearbyen drives av Store Norske Spitsbergen Kulkompani. I dag er det kun virksomhet i Gruve 7, som ligger omtrent en mil øst for byen under Gruve 7-fjellet mellom Bolterdalen og Foxdalen. Her produseres årlig ca. 80 000 tonn kull. Den siste gruva som ble drevet for hand, Gruve 3, ble stengt i 1996.

Gruve 7 er fullstendig mekanisert. Kullet brytes maskinelt og blir transportert med lastebil til byen. Om lag en tredel av årsproduksjonen leveres til energiverket i Longyearbyen, som er Norges eneste kullkraftverk. Den øvrige produksjonen eksporteres til Europa. Kullet fra Gruve 7 har egenskaper som gjør det egnet som tilsetning i ulike metallurgiske prosesser.

Tidligere ble kullet fra gruvene rundt Longyearbyen fraktet med tauebane, og det var et kryss ved Taubanesentralen hvor de ulike banene ble samlet før de gikk videre ned til havnen på Hotellneset.


Kullproduksjon i Longyearbyens gruver fra 1917 til 2001. Tall i tusen tonn.[1]

Gruve 1[rediger | rediger kilde]

Kirkegården i Longyearbyen hvor de 26 ofrene fra kullstøveksplosjonen i Gruve 1 3. januar 1920 ligger begravd, sammen med de sju gruvearbeidere som døde av spanskesyken i 1918.

Gruve 1, også omtalt som Amerikanergruva, var den første gruva i Longyearbyen og åpnet i 1906 og ble stengt i 1958. Gruva ligger ytterst i Longyeardalens nordre side. Natt til 3. januar 1920 tok en kullstøveksplosjon livet av 26 gruvearbeidere.[2] og gruva ble stengt, selv om styret mente det var økonomisk forsvarlig å gjenåpne den. Det ble imidlertid funnet mer økonomisk riktig å konsentrere arbeidet om Gruve 2 hvor kullgangen var mektigere og kvaliteten fullt på høyde med kullet i Gruve 1.

I Gruve 2 ble de geologiske forhold stadig vanskelige og driften ble innstilt i 1938. Selskapet måtte gjøre noe for å øke å øke gruveproduksjonen og besluttet å gjenoppta driften av Gruve 1. Innslagspunktet ble flyttet lenger inn i dalen og produksjonen, i det som ble omtalt som Gruve 1B, kom i gang i midten av oktober 1939. Samtidig ble den nye gruvebyen Sverdrupbyen anlagt like ved innslagspunktet.[2]

Gruve 1B ble utsatt for en gruvebrann 29. oktober 1948 og i midten av desember kunne produksjonen gjenopptas i gruva.

Driften i Gruve 1B ble etter hvert preget av stadig vanskeligere geologiske forhold og fra 1950 og frem til 1958 ble det bare drevet oppfaringsarbeid.[3] I 1958 ble gruva nedlagt av hensyn til behovet for mer rasjonell drift på bakgrunn av fallende kullpriser. Indre deler av Gruve 1B ble deretter benyttet som drikkevannsreserve for Longyearbyen frem til andre halvdel av 1960-tallet.[2]

Gruve 2[rediger | rediger kilde]

Daganlegget til det nye innslagspunktet til Gruve 2.
Daganlegget til det nye innslagspunktet til Gruve 2 sett fra Nybyen.

Arctic Coal Company hadde begynt oppfaringen av Gruve 2 i 1913, som ligger på den andre siden av Longyeardalen i forhold til Gruve 1. Oppfaringsarbeidene ble videreført av Store Norske Spitsbergen Kulkompani i 1918 og etter den store gruveulykken i Gruve 1 ble arbeidet med etableringen av Gruve 2 fremskyndet. Selve produksjonen tok til i 1921.[4]

Gruve 2 hadde i flere år en høy produksjon, men på 1930-tallet ble transportveiene lange og kullgangene så lave at det var på grensen av hva det var mulig å drive på. I 1937 ble produksjonen i det første innslagspunktet stanset og et nytt innslagspunkt ble anlagt rett overfor Nybyen, som ligger lengre inn i Longyeardalen.

Under andre verdenskrig ble Gruve 2 skutt i brann av det tyske slagskipet «Scharnhorst» som en del av Operasjon Sizilien i 1943. Gruva brant frem til 1962.[4]

Etter krigens slutt begynte arbeidet med å gjenoppta driften i Gruve 2, og i 1947 var produksjonen i gang. I januar 1952 ble gruva rammet av en gasseksplosjon, hvor seks mann omkom. Det var produksjonsstans i Gruve 2 i perioden 1960 – 1964 da Gruve 5 ble åpnet og det samtidig var fall i kullprisene. Deretter ble kullproduksjonen gjenopptatt frem til gruva ble utdrevet vinteren 1967/68.

Gruve 3[rediger | rediger kilde]

Gruve 3 ligger i fjellsiden over Svalbard lufthavn. Arbeidet med kartlegging av kullforekomstene ble påstartet i 1928, mens oppfaringen startet i 1969. Produksjonen startet opp våren 1971 og i driftsåret 1976-77 stod gruve 3 for halvparten av Store Norske Spitsbergen Kulkompanis kullproduksjon. I 1984 begynte det å brenne i Gruve 3's daganlegg og en mann mistet livet.

November 1996 var gruva utdrevet og driften ble innstilt.

Gruve 3 er en av to gruver i Longyearbyen hvor det arrangereres guidede turer.

Gruve 4[rediger | rediger kilde]

Gruve 4 ligger innerst i Longyeardalen under Longyearbreen. Oppfaringen startet i 1954 og varte frem til midten på 1960-tallet. Kullet som ble tatt ut gjennom stollsystemet i Gruve 2.

Effektiviteten i Gruve 4 var lav i hele produksjonsperioden og ble innstilt våren 1970, etter kun to års drift.

Gruve 5[rediger | rediger kilde]

Gruve 5 (også kalt Olav V's gruve) var den første gruven i Longyearbyen som ikke var anlagt i Longyeardalen. Gruve 5 ble anlagt i Endalen, ca. 10 km øst for Longyearbyen.

De forberedende arbeidene med åpningen av gruven tok til med veibygging og fremføring av kraftlinje og telefon. Veien fra kaia til gruveåpningen var ferdig og ble tatt i bruk fra høsten 1957. Samme år startet oppfaringen. Taubanen frem til gruven ble ferdig sommeren 1958, og det tyngre gruvemateriellet var på plass tidlig på vinteren samme år.

Kullproduksjonen startet høsten 1959 og varte frem til mai 1972, da gruven var utdrevet.

Gruve 6[rediger | rediger kilde]

Gruve 6 ligger i Adventdalen mellom Todalen og Bolterdalen. Oppfaringen av gruven startet i 1967 og produksjonen startet i 1969.

I 1981 ble produksjonen innstilt, uten at alt kull var tatt ut. Den resterende kullmengden er anslått til å utgjøre ca. 380 000 tonn. Kullet ligger i et område med lave mektigheter innerst i gruven.

Gruve 7[rediger | rediger kilde]

Gruve 7 ligger innerst i Adventdalen mellom Bolterdalen og Foxdalen og er den eneste gruven i Longyearbyen som fortsatt er i drift.

Undersøkelser og oppfaring gikk over flere år og produksjonen startet opp i 1976. Produksjonen ble stanset høsten 1978 og ble gjenopptatt høsten 1981 etter utbedring av gruvens belte- og transportstoll.

Gruve 7 har en årsproduksjon på 85 000 tonn, hvorav 25 000 tonn brukes i kullkraftverket i Longyearbyen, og 60 000 tonn skipes ut via Hotellneset til Tyskland.

Kullproduksjon[rediger | rediger kilde]

Oversikt over kullproduksjonen i Longyearbyens gruver fra oppstarten av Store Norske Spitsbergen Kulkompani i 1916. Alle tall i tonn og produksjonen i Sveagruvene er ikke inkludert[1]:

År Gruve 1 Gruve 1B Gruve 2 Gruve 3 Gruve 4 Gruve 5 Gruve 6 Gruve 7 Sum
1917 33 276 33 276
1918 19 698 19 698
1919 50 327 50 327
1920 20 711 5 000 25 711
1921 12 559 12 559
1922 84 126 84 126
1923 113 620 113 620
1924 152 503 152 503
1925 162 001 162 001
1926 153 522 153 522
1927 207 743 207 743
1928 207 406 207 406
1929 189 411 189 411
1930 189 864 189 864
1931 204 833 204 833
1932 241 833 241 833
1933 275 403 275 403
1934 291 856 291 856
1935 319 948 319 948
1936 302 768 302 768
1937 292 290 292 290
1938 299 394 299 394
1939 288 508 288 508
1940 291 273 291 273
1941 247 063 247 063
1942 26 342 26 342
1943
1944
1945
1946 18 908 18 908
1947 151 173 151 173
1948 279 362 279 362
1949 308 145 308 145
1950 277 319 277 319
1951 309 423 309 423
1952 410 158 410 158
1953 394 178 394 178
1954 373 441 373 441
1955 283 926 283 926
1956 350 000 350 000
1957 360 000 360 000
1958 354 000 354 000
1959 158 000 158 000
1960 306 000 306 000
1961 308 000 308 000
1962 242 000 242 000
1963 379 000 379 000
1964 388 000 388 000
1965 435 409 435 409
1966 436 303 436 303
1967 362 053 362 053
1968 372 082 372 082
1969 325 461 325 461
1970 68 238 125 859 231 965 426 062
1971 4 489 16 946 58 300 367 895 7 800 455 430
1972 10 914 52 850 342 491 17 398 423 653
1973 84 319 8 526 331 485 6 875 431 205
1974 88 407 316 153 463 405 023
1975 122 320 293 634 13 071 429 025
1976 244 306 124 453 88 932 457 691
1977 237 534 113 114 132 464 483 112
1978 191 148 108 770 109 082 409 000
1979 262 627 29 991 171 292 789
1980 183 000 6 000 1 000 190 000
1981 268 000 6 000 20 000 294 000
1982 168 000 158 000 326 000
1983 134 500 227 500 362 000
1984 143 000 175 000 318 000
1985 238 000 170 000 408 000
1986 191 000 170 000 361 000
1987 140 000 221 000 361 000
1988 132 000 108 000 240 000
1989 130 600 187 400 318 000
1990 123 000 156 000 279 000
1991 164 000 132 000 296 000
1992 151 000 171 300 322 300
1993 151 000 84 000 235 000
1994 153 000 101 800 254 800
1995 97 447 154 015 251 462
1996 64 998 144 268 209 266
1997 110 440 110 440
1998 129 093 129 093
1999 137 291 137 291
2000 58 027 58 027
2001 71 392 71 392
2002 69 379 69 379
2003 73 257 73 257
2004 62 600 62 600
2005 79 951 79 951
2006 73 492 73 492
2007 75 199 75 199
2008 68 460 68 460
2009 97 194 97 194
2010 62 932 62 932
2011 69 007 69 007
2012 64 513 64 513
2013 64 687 64 687
2014 61 462 61 462
2015 57 782 57 782
2016 104 197 104 197
2017 131 072 131 072
2018 158 448 158 448
Sum t.o.m 2001 124 011 1 034 907 7 905 014 4 066 869 85 184 3 493 843 2 367 265 4 664 414 23 741 507

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Store Norske Spitsbergen Kulkompani: Levetid og produksjon (arkivert versjon av original) Besøkt 17. mai 2014
  2. ^ a b c «Gruve 1». Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Arkivert fra originalen 11. desember 2007. Besøkt 4. desember 2007. 
  3. ^ Per Kyrre Reymert (2006). «Hvordan Longyearbyen ble til». Gruvebyen gjennom hundre år. Longyearbyen / Tromsø: Longyearbyen lokalstyre. s. 6. 
  4. ^ a b «Gruve 2». Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Arkivert fra originalen 11. desember 2007. Besøkt 4. desember 2007. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]