Grenseboerbevis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Grenseboerbevis, omslagsside.
Grenseboerbevis, innside.

Grenseboerbevis er en type statlig legitimasjonskort, et dokument for å kontrollere persontrafikk i grenseområder. I Norge kjennes to typer grenseboerbevis; den mest kjente type ble innført under tysk okkupasjon under den andre verdenskrig, og var i bruk over hele landet. I 2010 inngikk norske og russiske myndigheter en avtale om grenseboerbevis for innbyggere i grensesonen mellom Norge og Russland.

Under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Alle voksne personer (aldersgrense 15 år) bosatt i norske grenseområder måtte under andre verdenskrig ha et grenseboerbevis. Grenseboerbeviset var et slags pass for intern bruk i Norge; det var bevis på hvem du var og at du hadde lov til å oppholde deg i det området du ble kontrollert. I første omgang ble grenseboerbeviset innført for å kontrollere grensen mot Sverige. Deretter ble det behov for å kontrollere illegal båttrafikk mellom Norge og De britiske øyer.

Brettet for vanlig bruk var størrelsen på grenseboerbeviset (ca.): H=14,5 cm x B=10,5 cm.

På forsiden var trykket:

Sitat Innehaveren av dette bevis skal alltid bære det på seg og på oppfordring forevise det for alle norske og tyske kontrollorganer. Sitat

Grenseområde var vidt definert og omfattet også kysten. Det var to soner. I juni 1940 ble sone øst opprettet, som var områdene nær riksgrensen fra Grong i nord til Halden i syd. Fra oktober 1940 ble grensesone vest opprettet; dette omfattet kommunene Sarpsborg, Fredrikstad, Moss og Jeløy i Østfold, og videre langs sjøen vestover. 1. januar 1944 ble sonene betydelig utvidet. I praksis var det bare noen få kommuner - langt fra kyst og riksgrense - hvor befolkningen var fritatt for å ha grenseboerbevis. Dette gjaldt for eksempel Vinje i Telemark.

Grenseboerbeviset var utstyrt med fotografi av innehaveren, samt innehaverens signatur, og med opplysning om yrke, fødselsdato og fødested. På kortet var det anmerket hvilke(t) politidistrikt(er) innehaveren hadde rett til å ferdes i. Det hadde tekst på norsk og tysk. Den tyske betegnelsen på beviset var «Grenzzonen-Bescheinigung».

Grenseboerbevis ble utstedt av politimesteren eller lensmannen på hjemstedet.

Skulle man bevege seg til et politidistrikt som ikke var anført i kortet, måtte man ha en «passerseddel».

Hjemmefronten utstyrte, i den grad det var nødvendig, sine folk med falske grenseboerbevis.

Grensen Norge - Russland[rediger | rediger kilde]

Siden 2012 har bosatte i Sør-Varanger og i Russland nær den norske grensen kunnet søke om grenseboerbevis. Det gir rett å passere den norsk-russiske grensen uten ytterligere visum.[1]

Personer som har vært fastboende i minst tre år i områder som ligger mindre enn 30 km fra riksgrensen kan søke om grenseboerbevis. Avtalen gjelder om lag 9000 personer bosatt i Sør-Varanger, og 45000 på russisk side av grensen. Innehaverne kan oppholde seg inntil 15 dager i grenseområdet i den andre staten. Søkeren behøver ikke være russisk eller norsk borger. Grenseboerbeviset gir ikke rett til å arbeide i Norge.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]