Grenseboerbevis
![](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/b/b1/Grenseboerbevis_C-B-2.jpg/250px-Grenseboerbevis_C-B-2.jpg)
![](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/b/b6/Grenseboerbevis-P-G.jpg/250px-Grenseboerbevis-P-G.jpg)
Grenseboerbevis er en type statlig legitimasjonskort, et dokument for å kontrollere persontrafikk i grenseområder. I Norge kjennes to typer grenseboerbevis; den mest kjente type ble innført under tysk okkupasjon under den andre verdenskrig, og var i bruk over hele landet. I 2010 inngikk norske og russiske myndigheter en avtale om grenseboerbevis for innbyggere i grensesonen mellom Norge og Russland.
Under andre verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Alle voksne personer (aldersgrense 15 år) bosatt i norske grenseområder måtte under andre verdenskrig ha et grenseboerbevis. Grenseboerbeviset var et slags pass for intern bruk i Norge; det var bevis på hvem du var og at du hadde lov til å oppholde deg i det området du ble kontrollert. I første omgang ble grenseboerbeviset innført for å kontrollere grensen mot Sverige. Deretter ble det behov for å kontrollere illegal båttrafikk mellom Norge og De britiske øyer.
Brettet for vanlig bruk var størrelsen på grenseboerbeviset (ca.): H=14,5 cm x B=10,5 cm.
På forsiden var trykket:
Innehaveren av dette bevis skal alltid bære det på seg og på oppfordring forevise det for alle norske og tyske kontrollorganer.
![]()
Grenseområde var vidt definert og omfattet også kysten. Det var to soner. I juni 1940 ble sone øst opprettet, som var områdene nær riksgrensen fra Grong i nord til Halden i syd. Fra oktober 1940 ble grensesone vest opprettet; dette omfattet kommunene Sarpsborg, Fredrikstad, Moss og Jeløy i Østfold, og videre langs sjøen vestover. 1. januar 1944 ble sonene betydelig utvidet. I praksis var det bare noen få kommuner - langt fra kyst og riksgrense - hvor befolkningen var fritatt for å ha grenseboerbevis. Dette gjaldt for eksempel Vinje i Telemark.
Grenseboerbeviset var utstyrt med fotografi av innehaveren, samt innehaverens signatur, og med opplysning om yrke, fødselsdato og fødested. På kortet var det anmerket hvilke(t) politidistrikt(er) innehaveren hadde rett til å ferdes i. Det hadde tekst på norsk og tysk. Den tyske betegnelsen på beviset var «Grenzzonen-Bescheinigung».
Grenseboerbevis ble utstedt av politimesteren eller lensmannen på hjemstedet.
Skulle man bevege seg til et politidistrikt som ikke var anført i kortet, måtte man ha en «passerseddel».
Hjemmefronten utstyrte, i den grad det var nødvendig, sine folk med falske grenseboerbevis.
Grensen Norge - Russland
[rediger | rediger kilde]Siden 2012 har bosatte i Sør-Varanger og i Russland nær den norske grensen kunnet søke om grenseboerbevis. Det gir rett å passere den norsk-russiske grensen uten ytterligere visum.[1]
Personer som har vært fastboende i minst tre år i områder som ligger mindre enn 30 km fra riksgrensen kan søke om grenseboerbevis. Avtalen gjelder om lag 9000 personer bosatt i Sør-Varanger, og 45000 på russisk side av grensen. Innehaverne kan oppholde seg inntil 15 dager i grenseområdet i den andre staten. Søkeren behøver ikke være russisk eller norsk borger. Grenseboerbeviset gir ikke rett til å arbeide i Norge.