Gjentatt straffeforfølgning

Gjentatt straffeforfølgning (latin ne bis in idem) eller dobbeltstraff betegner at en straffesak blir tatt opp på ny etter at den først er blitt endelig avgjort. I norsk rett kan en straffesak ikke reises på ny hvis den er avgjort ved rettskraftig dom. Etter Den europeiske menneskerettskonvensjons syvende tilleggsprotokoll artikkel 4 må en sak avvises hvis den tidligere er endelig avgjort. Også FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 inneholder et slikt forbud. Disse konvensjonene er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven av 1999. Unntak fra prinsippet gjøres der det foreligger grunnlag for gjenåpning (tidligere kalt gjenopptakelse) (nye bevis av vesentlig betydning eller lignende).

Vilkår

Etter Den europeiske menneskerettskonvensjon skal en straffesak mot en borger (eller et foretak) avvises hvis en sak om det samme forhold mot det samme rettssubjekt tidligere er endelig avgjort i en straffesak i den samme stat. Begrepene «straff» og "straffesak" må tolkes i lys av reglene i Menneskerettskonvensjonen slik de er fortolket av Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Det er ikke avgjørende om det nasjonale rettssystem har definert saken som en straffesak eller reaksjonen som straff. Man kan altså tenke seg at et forvaltningsvedtak avskjærer påtalemyndigheten fra å reise straffesak for det samme forholdet, eller at en avgjørelse i straffesak hindrer forvaltningen i å treffe et vedtak som rammer borgeren.

I praksis er det viktig å merke seg at det ikke er tilstrekkelig for avvisning at sakene omhandler «straff» i konvensjonens forstand. I mange saker blir hovedproblemet om andre vilkår (endelig avgjort, samme forhold osv) er oppfylt.

I Norge har Høyesterett truffet avgjørelse i mange saker om dette spørsmålet, flere ganger i plenum, og problemstillingene må anses som juridisk kompliserte.

Det er avgjørende om den nye saken dreier seg om "samme forhold" som den første. I mange saker har både Høyesterett og EMD lagt til grunn at samme faktiske handling kunne være forskjellige forhold, rettslig sett. Etter EMDs storkammerdom av 2009 i saken Zolotukjin mot Russland er det på det rene at det avgjørende er om de to sakene dreier seg om samme faktiske forhold. Høyesterett har lagt det samme til grunn i en avgjørelse i 2010. Rt. 2010 s. 72^{[død lenke]}

Sakstyper

I Norge var det spørsmål om tilleggsskatt etter ligningsloven som først ble tatt opp i rettsapparatet. I 2000 fant Høyesterett at forhøyet tilleggsskatt var straff etter EMK. I 2002 kom Høyesterett i plenum til at ileggelse av forhøyet tilleggsskatt sperret for straffesak. I 2006 fant Høyesterett i plenum at ordinær tilleggsskatt ikke sperret for straffesak. (Se nå riksadvokatens retningslinjer av 2009 om Zolotukhin-dommen, som gjør at plenumsavgjørelsen ikke lenger har samme betydning.)

Ellers har Høyesterett bl.a. vurdert saker om gebyr for trikkesniking, inndragning av gjenstander brukt til straffbare handlinger, inndragning av førerkort, konkurskarantene, prøveløslatelse fra fengsel, disiplinærreaksjoner i fengsel, utesperring fra rett til dagpenger under arbeidsledighet, tvangsplassering etter barnevernloven, gebyr for unnlatt levering av regnskap, tap av rett til å fiske og tap av rett til å kjøpe råfisk.

Dommer avsagt av Norges Høyesterett

Gjentatt straffeforfølgning etter en lovovertredelse er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon (protokoll 7 artikkel 4). På fire år har Høyesterett avsagt mer enn ti slike avgjørelser; inndragning av førerkort, inndragning av gjenstander brukt til en straffbar handling, og disiplinærstraff i fengsler i form av reduserte dagpenger. Enkelte av disse avgjørelsene med strafforfølgning medfører samtidig tilleggsskatt og utestenging fra retten til dagpenger ved arbeidsløshet. Tvangsplassering etter barnevernloven § 4-24 overfor barn på grunn av alvorlig eller gjentatt kriminalitet ble i 2003 regnet som straff. (Det ble senere avgjort at slik tvangsplassering likevel ikke sperret for straffeforfølgning.)[1]

Høyesterettsdommer Jens Edvin A. Skoghøy kritiserer i lederartikkelen i Lov og Rett 2003 s. 449-50 Høyesteretts tre kjennelser 23. september 2003 om at konkurskarantene ilagt ved skjellig grunn til mistanke om straffbare forhold i forbindelse med konkursen, ikke er til hinder for senere straffesak om disse forholdene. To av disse sakene ble imidlertid brakt inn for menneskerettsdomstolen, som 1. februar 2007 fant at klagene var åpenbart ugrunnede («Manifestly ill-founded») – riktig nok bare delvis med samme begrunnelse som Høyesterett hadde brukt.

Dommer ved Den europeiske menneskerettsdomstol

Flere saker er reist mot Norge ved EMD, uten at det per juni 2010 er konstatert at Norge har brutt denne bestemmelsen overfor sine borgere.

Straffebegrepet i Tilleggsprotokoll 7 artikkel 4 sammenholdt med Menneskerettskonvensjonens artikler 6 og 7

I menneskerettskonvensjonens artikler 6 og 7 brukes også uttrykket "straff". Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) hadde inntil 2006 fastslått i sin praksis at straffebegrepene i de tre artiklene skulle tolkes på samme måte, altså slik at praksis om artiklene 6 og 7 var avgjørende for forståelsen av tilleggsprotokoll 7 artikkel 4. I 2007 avsa EMD imidlertid tre avvisningsavgjørelser i Norge der domstolen nyanserte straffebegrepet i TP 7 art 4 slik at det ikke lenger ville være fullt ut sammenfallende med begrepet etter EMK artikkel 6.

I 2008 og 2009 kom EMD imidlertid i to andre avvisningsavgjørelser til at det eldre prinsipp om sammenfall gjaldt. Vekten av de siste avgjørelsene svekkes av at EMD ikke kommenterer avgjørelsene fra 2007, men samtidig kan det diskuteres om de tre avgjørelsene fra 2007 har påvirket rettsstillingen så mye når andre dommere i EMD ikke en gang nevner dem.

I februar 2009 kom EMD i storkammersaken Zolotukhin mot Russland til at straffebegrepet i P7-4 måtte ses "i lys av" prinsippene fra EMK artikkel 6. Antakelig er koblingen til straffebegrepet i EMK artikkel 6 løst opp, men det er per juni 2010 ikke endelig avklart hvor stor forskjellen er.

Litteratur

Jon Petter Rui: Forbudet mot gjentatt straffeforfølgning, Oslo, Universitetsforlaget, 2009 ISBN 978-82-15-01283-4.

Jens Edvin A. Skoghøy: Konkurskarantene, EMK og Høyesterett, Lov og Rett 2003 s. 449-450.[2]^{[død lenke]}

Inge Lorange Backer: Dobbeltstraff og rolleforståelse, Lov og Rett 2003 s. 577-578.[3]^{[død lenke]} (Svar på Skoghøys leder vist til like ovenfor)

Jens Edvin A. Skoghøy: Menneskerettsdomstolens straffebegrep, Lov og Rett 2007 s. 193-194.[4]^{[død lenke]}

Eksterne lenker