Giovanni Girolamo Morone

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Giovanni Girolamo Morone

Giovanni Girolamo Morone (født 25. januar 1509 i Milano i Italia, død 1. desember 1580 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble biskop av Modena i 1529 i en alder av tyve år. Utnevnelsen ble forsøkt forhindret av Ippolito II d'Este som mente at stillingen var blitt lovet ham. Han fikk hertug Alfonso av Ferrara til å innta bispestolen med makt, og konfiskerte alle dens inntektsbringende rettigheter. Paven bad imidlertid keiser Karl V om hjelp i 1531 og klarte således året etter å få Morone på plass i Modena mot at Morone betalte d'Este en årlig pensjon på 400 dukater.

Paven satte ham senere inn i diplomatiske oppdrag i Sentral-Europa for å stanse eller inndemme reformasjonen.

Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 2. juni 1542.

Sammen med kardinalene Reginald Pole og Pierpaolo Parisio ble han president for Tridentinerkonsilet i november 1542. Han deltok aktivt i kirkelig reformarbeid, og samarbeidet også nært med jesuittordenens stifter, Ignatius av Loyola. Han avgikk i 1550 som biskop av Modena, men ble to år etter biskop av Novara.

Pave Paul IV degraderte ham offentlig, og sperret han inne på Engelsborgen på grunn av mistanke om luthersk heresi i 1557. Men en granskning foretatt av kardinal Michele Ghisleri (den senere pave Pius V) førte til at han i 1559 ble frikjent og gjeninnsatt i kardinalsverdigheten. Kardinal Morone kunne da ha fått sin frihet, men han nektet å forlate fengselet inntil Paul IV offentlig innrømmet sin feilvurdering. Men paven døde kort tid etter uten å ha gjort det.

Under konklavet 1559-1560 ble han så offentlig rehabilitert. Han fikk deretter en rekke fremtredende embeder og oppgaver for Pavestolen, og ble også igjen utnevnt til biskop av Modena.


Forgjenger:
 Francesco Pisani 
Dekanus for kardinalkollegiet
Etterfølger:
 Alessandro Farnese den yngre