Gaius Flaminius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Gaius Flaminius
Sylvestre Ducar decapite Flaminius (Trasimene).jpg
Født 265 f.Kr.
Død 217 f.Kr.
Slaget ved Trasimene
Barn Gaius Flaminius
Yrke Politiker, militærperson
Nasjonalitet Romerriket

Gaius Flaminius Nepos var en konsul og statsmann i den romerske republikk i det 3. århundre f.Kr. Han var den mest populære lederen som utfordret autoriteten til det romerske senatet før Gracchus-brødrene et århundre senere.

I tiden etter den første punerkrigen var Flaminius, en novus homo, lederen for en reformbevegelse som forsøkte å reorganisere statlig jord i Italia. Som tribun for plebeierne i 232 f.Kr. satte han en folkeavstemning i gang som delte landet sør for Ariminum, som hadde blitt erobret fra gallerne ti år tidligere, og gav dem til fattige familier som hadde mistet sine gårder i løpet av krigen. Senatet motsatte seg dette og han konsulterte seg ikke med dem, i motsetning til grunnloven og tradisjonen.

Flaminius var guvernør i Sicilia i 227. I mellomtiden førte reorganiseringen av landet til et fornyet angrep på romersk territorium fra gallerne som romerne til slutt beseiret i slaget ved Telamon i 224. Året etter ble Flaminius valgt til konsul for første gang. Sammen med Marcus Vlaudius Marcellus tvang han gallerne til å underlegge seg Roma og opprettet provinsen Gallia Cisalpina.

Flaminius ble magister equitum under Fabius Maximus i 221 og valgt til censor året etter. I sin periode bygget han Via Flaminia fra Roma til Ariminium, etablerte kolonier ved Cremona og Placentia, reorganiserte centuriate-forsamlingen for å gi de fattige klassene mer stemmemakt og bygget Circus FlaminiusMarsmarken. Han var den eneste senatoren i 218 som støttet Lex Claudia som forbød senatorer fra å delta i oversjøisk handel.

Under Hannibals invasjon av Italia i 217 ble han gjenvalgt til konsul sammen med Gnaeus Servilius. Flaminius satte sammen nye legioner og marsjerte nordover for å møte Hannibal, men ble tatt i bakholdsangrep ved innsjøen Trasimene. Hæren ble ødelagt og Flaminius drept. Hans støttespillere i senatet begynte å miste makten til mer aristokratiske fraksjoner, og romerne fryktet at Hannibal ville beleire byen. Senatet utnevnte Fabius Maximus til diktator.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • K. Jacobs, Gaius Flaminius (1938) (på nederlandsk)