Diktator (romersk)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Romersk diktator)
Hopp til: navigasjon, søk
Vanlige uttrykk under Romerriket
Rmn-military-header.png Romerske kongedømme
(753 f.Kr.–510 f.Kr.)
Romerske republikk
(510 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket
(27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet Dominatet
Vestromerriket Østromerriket
Magistrat
Konsul Pretor
Kvestor Promagistrat
Aedil Tribun
Censor Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator Magister equitum
Triumvirat Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus Legatus
Dux Officium
Prefekt Vicarius
Vigintisexviri Liktor
Magister militum Imperator
Princeps senatus Keiser
Augustus Caesar
Tetrarki Ridder
Politiske institusjoner
Senatet Cursus honorum
Folkeforsamlingene Kollegialitet
Romerretten Romersk borger
Imperium Concilium Plebis

Diktator (latin: «en som dikterer» (gir ordre)[1][2]; formen er en frekventativ av dicere, «å si» med et nomen agentis (et ord som er avledet av et annet som betegner en handling), det vil si «en som sier/befaler gjentatte ganger». I den romerske republikk var en en ekstraordinær magistratstilling. Andre magistrater ble underordnet vedkommende og retten til plebeiernes tribuner til å nedlegge veto mot hans beslutninger var meget begrenset.

Diktatoren ble offisielt betegnet som Magister Populi, «herren over folket», Praetor Maximus, «den suverene pretor», og Magister Peditum, «herren over infanteriet». Diktatoren ble utnevnt i krisetider i stilling som gav ham absolutt makt i republikken, makt lik keiseren fikk i Romerriket. Forskjellen lå i at diktatoren kun hadde regjeringstid (imperium) i seks måneder. Diktatoren var unntaket av kollegialitetet (hver magistrat hadde en eller flere likestilte kollegaer med lik makt), som var en av grunnstenene i den romerske republikken. Det kunne aldri være mer enn én diktator utnevnt, og diktatoren kunne ikke bli stilt til rettslig ansvar for sine handlinger.

Imidlertid, for å forhindre diktaturet fra å true selve staten ble det også pålagt klare begrensninger på diktatorens makt: en diktator kunne bare handle innenfor hans påtenkte sfære av autoritet, og han var forpliktet til å oppgi sin posisjon straks hans utnevnte oppgave hadde blitt oppnådd, eller at maktposisjonen uansett ble avsluttet innen seks måneder. Diktatorer ble jevnlig utnevnt fra republikkens eldste perioder og fram til andre punerkrig. Posisjonen gikk da inn i bero uten innehaver for mer enn et århundre fram til det ble gjenopptatt i en betydelig endret form, først ved Sulla og deretter av Julius Cæsar. Posisjonen som diktator ble formelt avskaffet ved Cæsars død og ikke gjenopptatt under det romerske keiserriket.[3][4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «diktator», Bokmålsordboka; «person som hersker med uinnskrenket makt»
  2. ^ «dictator (n.)», Online Etymology Dictionary
  3. ^ Harper's Dictionary of Classical Antiquities, s. 509; Oxford Classical Dictionary, s. 339 («Dictator»).
  4. ^ Lintott, Andrew (1999): The Constitution of the Roman Republic, Oxford University Press, s. 109–113.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primære kilder
Sekundære kilder
  • Mommsen, Theodor (1876): Römisches Staatsrecht, Leipzig: S. Hirzel.
  • Peck, Harry Thurston, red. (1898): Harper's Dictionary of Classical Literature and Antiquities, 2. utg., New York: Harper & Brothers Publishers.
  • Robert, T.; Broughton, S. (1952): The Magistrates of the Roman Republic, American Philological Association.
  • Hammond, N.G.L.; Scullard, H.H., red. (1970): Oxford Classical Dictionary, 2. utg., Oxford: Clarendon Press.
  • Lintott, Andrew (1999): The Constitution of the Roman Republic, Oxford University Press, s. 109 ff.