Freden i Novgorod

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Freden i Novgorod var en fredsavtale som ble inngått 2. april 1557, og som avsluttet den store russiske krig mellom Sverige under Gustav Vasa og Russland under Ivan den grusomme. Vilkåret var at våpenhvilen mellom landene skulle gjelde i 40 år og at en regulering av grensedragningen mellom landene, basert på Nöteborgstraktaten, skulle gjennomføres.

Fredsavtalen innebar at status quo ble gjennomrettet mellom landene. Grensereguleringen ble aldri gjennomført og forholdet mellom Sverige og Russland fortsatte å være spent.

En tidligere fredsavtale ble inngått i Novgorod i 1497.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Siden Nöteborgstraktaten i 1323 hadde det forekommet konflikter mellom Sverige og Russland. Årsaken var at begge landene hadde interesse av å beskatte befolkningen i områdene ved grensen. Storfyrsten av Moskva, Vasilij III, ønsket å løse grensespørsmålet fredelig, men på det vilkår at grensen ble justert i overensstemmelse med Nöteborgstraktaten. Etter russiske trusler om krig ble en fredsavtale for 60 år inngått i 1510. Men problemer med å komme overens oppstod når det skulle bestemmes hvor grensen skulle dras.

I 1524 ble fredsavtalen fra 1510 bekreftet ved et møte i Novgorod. De fortsatte forhandlingene i 1525 ble langvarige og vanskelige og preget av gjensidige anklager om grenseovertredelser. Dessuten ansåg Vasilij III at Gustav Vasa stod lavere i rang og skulle derfor forhandle med fyrsten i Novgorod, Ivan Obolenski. I mai 1527 ble en avtale om våpenhvile inngått, til tross for at det fortsatt rådet ulike oppfatninger om hvor grensen skulle gå og det ble besluttet å forhandle om grensedragningen ved en seinere anledning.

Etter Vasilij IIIs død i 1533 skulle fredsavtalen fra 1510 stadfestes og den nye storfyrsten Ivan IV krevde at grensen skulle dras etter Nöteborgstraktaten, noe som var negativt for Sverige. Gustav Vasa lot meddele at originalavtalen var forsvunnet og at grensen derfor skulle faststilles i forhold til den nåværende bebyggelsegrense. I 1535 ble en fredsavtale for 60 år godkjent og et møte om grensekorrigering skulle avholdes i 1538.

Forhandlingene fortsatte de kommende årene og svenskene gjorde alt de kunne for å forsinke grensegranskningen. Russerne fant etter mye leting sitt eksemplar av Nöteborgstraktaten og overleverte en kopi til svenskene, som var irriterende da de ikke lenger kunne skylde på at den gamle avtalen hadde forsvunnet. Ved grensemøtet i 1538 uteble de svenske representantene og grensedragningen ble igjen skjøvet ut i tid. Ettersom ingen enighet om grensen ble nådd, førte dette til flere konflikter med herjinger og plyndinger i i grenseområdet.

I 1544 ble situasjonen kritisk og det oppstod reelle trusler om krig mellom Sverige og Russland, som ble drevet fram av den finske adelen. Gustav Vasa stilte seg imidlertid ikke bak krigsplanene. Et planlagte grensemøte i 1547 ble forskjøvet til 1550.

I 1554 hadde grensetvisten atter igjen blitt så alvorlig at krig så ut til å være uunngåelige. Begge sider mobiliserte tropper og i begynnelsen av 1555 brøt en åpen krig ut.[1]

Forhandlinger[rediger | rediger kilde]

Flera forsøk på fredsforhandlinger var gjort under 1556, men misslyktes. Ingen av partene ville gi seg og en gang oppstod formelle problem da Ivan IV i egenskap av tsar anså seg å være høyere i rang enn Gustav Vasa og derfor ville la Novgorods fyrste Michail Glinskij ta seg av forhandlingene. Gustav Vasa ville ikke nedlate seg til dette, men utpekte Viborgs militærkommandant til sin representant, noe som ikke ble godtatt av fyrsten. Gustav Vasas sønn Johan ble deretter utnevnt til forhandler, etter at han var blitt utnevnt til hertug av Finland.

Etter disse formalitetene kunne forhandlingene til slutt innledes i Moskva i slutten av februar 1557. Russernes utgangskrav var Nöteborgstraktaten fra 1323 og svenskenes at den virkelige grenselinjen skulle erkjennes som grense. Ivan IV holdt Gustav Vasa alene ansvarlig for krigen. I slutten av mars gikk imidlertid Ivan IV med på en umiddelbar fred.

Delegasjonene dro etter overenskommelsen til Novgorod der fredsavtalen tilslutt ble undertegnet 2. april.[2]

Vilkår[rediger | rediger kilde]

  • Våpenhvilen skulle gjelde i 40 år, d.v.s. fram til Marie bebudelsesdag 25. mars 1597
  • Grenseregulering skulle skje ved et møte 20. juli 1559 i Noisniemi by ved Vuoksen
  • Grensereguleringen skulle baseres på nöteborgstraktaten[3][4]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Krigstilstanden opphørte i forbindelse med fredsavtalen, men tvisten om hvor grensen mellom Sverige og Russland skulle gå hadde ikke endelig blitt løst. I løpet av de kommende to årene forberedte partene seg for det planlagte grensemøtet ved å studere grenseområdet og lage fortegnelser over grenseområdet for å vise hvilke deler som tilhørte dem. Svenskene hadde to fortegnelser: en kopi av originalavtalen og et som var utarbeidet ut ifra tidligere fortegnelser. Gustav Vasa ga i tillegg ordre til kommandant på Viborgs slott om å finne ut hvilken av fortegnelsene som var gunstigst for Sverige.

Da det så igjen var tid for grensemøtet i 1559 viste det seg at ingen av partene var villig til å avholde møtet og det ble foreslått at møtet skulle utsettes. I september 1560 døde Gustav Vasa og fredsavtalen ble fornyet etter sedvane av Erik XIV i 1561. Grensedragningen ble utsatt til juli 1572 og fredsavtalen ble bekreftet for 20 år.[3]

Det er først ved freden i Teusina i 1595 at den langvarige grensetvisten mellom Sverige og Russland til slutt ble løst.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Sundberg, Ulf (1998). Svenska krig 1521-1814. Stockholm: Hjalmarson & Högberg. s. 41. ISBN 91-89080-14-9. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kujanen, Hannu: På vakt i öster - del 2, s. 25–51. Schildts Förlags AB, Helsingfors 2004, ISBN 951-50-1456-5.
  2. ^ Kujanen s. 93–95.
  3. ^ a b Kujanen s. 95–98.
  4. ^ Sundberg, Ulf: Svenska freder och stillestånd 1249-1814, s. 201-202. Hjalmarson & Högberg Bokförlag, Stockholm 2002, ISBN 91-89080-98-X