Forhistorisk religion

Forhistorisk religion refererer til de hypoteser som angår det religiøse livet og oppfatningene til folk i forhistoriske tider.

Det uforklarlige

Det er svært lite vi vet om forhistorisk religioner. Vi antar at mennesker som levde i steinalderen forsøkte å forklare det uforklarlige med en skjult åndverden med dyrånder og fugleånder, og på troen om forfedrene. Steinaldersamfunn i dag som er blitt studert av antropologer har avdekket kompliserte trossystemer hvor gode og farlige ånder eksisterer og som blir behandlet med ofringer av ulik slag. Trær, stein, og andre naturlige trekk har åndelige betydning. Denne typen av trossystem kalles animisme. Naturlige elementer som vind, ild og vann kan også ha hatt betydningsfull posisjon i trossystemet.

Forståelsens problem

De arkeologiske studier av forhistoriske religioner har vært preget av skiftende teoridannelser innenfor antropologi og sammenlignende religionshistorie. For arkeologer er det konkrete funn som må settes opp mot disse teoriene. Ved arkeologiske funn står arkeologien overfor tolkningsproblemer og problemet med å trekke konklusjoner som ikke nødvendigvis er riktige selv om de er åpenbare. Eksempelvis er ikke avdekking av våpen og skjelettrester i en steinaldergrav nødvendigvis konkrete spor av en dødskult, og forteller heller ikke noe om de ritualer som fortidens mennesker knyttet til slike gjenstander. I studiet av forhistorisk religion må man være forsiktig med å trekke bestemte og konkrete konklusjoner.

Neolittisk religion

Neolittiske religion viser til de hypoteser som vedrørende den neolittiske perioden, eller bondesteinalderen som tiden også har blitt kalt. De tidligste tekstkildene kommer fra bronsealderen, den perioden som etterfulgte den neolittiske epoken. Alle utsagn om trossystemer fra neolittiske samfunn hviler derfor utelukkende på arkeologi.

Arkeologen Marija Gimbutas har især fremmet synet som beskriver et matriarkalsk «gammeleuropisk» sett av samfunn dominert av gudinnedyrkelse. Spesielt har hun fremmet en fuglegudinne og en binnegudinne. Gimbutas betrakter bronsealderens minoiske sivilisasjon som en hjemlig fortsettelse av det neolittiske Europa med labyrinter og oksedyrkelse som fortsettende symboler på matriarkalsk makt. Gimbutas’ syn er blitt populære i dagens feminisme og har blitt synkretisert inn i nyhedenske religioner som Wicca, men Gimbutas' spekulasjoner er svært omdiskuterte og blitt avvist av blant annet antropologisk forskning som en form for feministisk ønsketenkning.

Små kvinnefigurer skåret ut i stein hvor de kvinnelige attributter er ekstremt fremhevet på bekostning av enten hode eller ansiktstrekk har blitt sett på som en fruktbarhetsdyrkelse, men også som mulige spor av matriarkalsk dyrkelse eller samfunnsstruktur. Tolkningen av kvinnefigurene er fortsatt debattert.

Bronsealderens religion

Den tidlige bronsealderens urindoeuropeiske religion og de attesterte tidlige semittiske guder er en antatt fortsettelse av bestemte tradisjoner fra den sene neolittiske epoken. Hentydninger til bronsealderens religion i Europa vises blant annet i arkeologiske spor som solskip, hyppig tilstedeværelse av solkors, ofrede bronseøkser og senere også sigder, såkalte måneguder, koniske hodepryd av gull, himmelskiven fra Nebra, gravhauger, men også kremasjon.

Se også

Soldyrkelse - Sol
Månedyrkelse - Måne
Dyredyrkelse - animisme
Forfedrekult
Megalittisk monument
Stonehenge

Litteratur

Gimbutas, Marija (1974): The Goddesses and Gods of Old Europe
Davis, Philip G. (1998): Goddess Unmasked
Eller, Cynthia (2000): The Myth of Matriarchal Prehistory

Eksterne lenker

Den livgivende elgen, om religiøse foestillinger i Norge i steinalderen, artikkel hos Norgeshistorie.no