Ford Flivver
| Ford Flivver | |||
|---|---|---|---|
 Ford Flivver-replika | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Småfly | ||
| Produsent | Stout Metal Airplane Division of the Ford Motor Company | ||
| Designet av | Otto Koppen | ||
| Introdusert | 1927 | ||
| Status | Pensjonert | ||
| Antall produsert | 5 | ||
Ford Flivver var et en-seters fly introdusert av Henry Ford som «Luftens T-Ford». Kallenavnet «Flivver» kom fra T-Forden som hadde dette som et av flere kallenavn. Etter et fatalt havari med en prototype i havet utenfor Melbourne, Florida, USA, ble produksjonsplanene stoppet.
Utvikling[rediger | rediger kilde]
Etter T-Forden, som en «hvermanns bil» ble Ford Flivver konstruert og introdusert til å være et masseprodusert «hvermanns fly» [1] Idéen ble først foreslått av William Bushnell Stout, leder for Fords flydivisjon. Ford kjøpte denne i 1926. Både Stout og William Benson Mayo, leder av Fords flydivisjon ville ikke ha noe å gjøre med flyet og det ble bygget i en nærliggende museumsbygning ved Fords Laboratorier.[2]
Det en-seters flyet ble konstruert etter Fords instruksjoner det skulle kunne «få plass i hans kontor» og det skulle kunne selges for under 500 dollar[3] Det første eksempelplaret ble vist i 1926 under Ford Reliability National Air Tour.[4] Pressen og publikum strømmet til for å se «Fords flyvende bil», et en-seters fly som hadde svært lite til felles med den populære T-Forden. Komikeren Will Rogers poserte på bilder i flyet (selv om han aldri fløy det).[5] En New York Evening spaltist skrev følgende dikt som viste forventningen om fremtidens fly, ;Ford Flivver
- Jeg drømte at jeg var en engel
- Og med engler opp jeg steg
- Men jeg reiste rett og slett til
- Himmelen i en Ford.[6]
Konstruksjon[rediger | rediger kilde]
Skroget ble bygget av sveisede stålrør og trukket med stoff. Vingen var bygget med spanter av tre. Også vingen ble kledd med stoff. Det styrbare halehjulet var det eneste hjulet med brems. Eksosen ble ledet gjennom et manifold tatt fra T-Forden. Understellet av stål var festet til vingen med gummistøtdempere. Konstruktøren, Otto Koppen, fortsatte med å konstruere Helio Courier.[7]
Operativ historie[rediger | rediger kilde]
Ford avduket Flivver på sin 63-årsdag, 30. juli 1926. Fords testpilot var Harry J. Brooks, en ung nyansatt ingeniør, utdannet ved MIT og en av Fords favoritter. Brooks fløy Flivver regelmessig fra sitt hjem hvor han hadde Flivver i sin garasje og fløy til sitt arbeid på Ford Laboratoriet, og senere brukte han den andre Flivver prototypen til å flytte om på Fords eiendommer. Han fløy en gang flyet i et kappløp mot Gar Wood i Miss America-V som kjørte på Detroit-elven under en konkurranse om Harmsworth-troféet.[8]
I et forsøk på å trekke på hans popularitet, ble Charles Lindbergh invitert til å fly Flivver på et besøk Ford airport den 11. august 1927 og han ble den eneste andre piloten til å fly Flivver prototyper.[9] Han beskrev senere Flivver som «et av de verste fly han noen gang hadde fløyet».[10][N 2]
En tredje prototype med «lange vinger» [11] ble bygget for å vinne et langdistanse-løp for lette fly i 440 kg "C" - klassen.[N 3] Et løp som gikk fra Ford airport i Dearborn i Michigan til Miami, Florida. Et første forsøk 24. januar 1928 ble bevitnet av Henry Ford som hadde reist til Asheville, North Carolina. Et annet forsøk med den andre prototypen ble sett av Edsel Ford da det startet fra Detroit 21. februar 1928, men det landet 320 km før mål i Titusville, Florida, da propellen var bltt bøyd, men likevel der hadde fløyet 1 564 km og satt ny rekord.[12]
I løpet natten i Titusville reparerte Brooks flyet ved hjelp av propellen fra et annet fly som hadde nødlandet. Han hadde også lagt tannpirkere i ventilasjonshullene på tanklokket for å hindre at fuktig luft skulle trenge inn og danne kondens over natten. Den 25. februar tok Brooks av for å fullføre reisen. Han sirklet ut over Atlanterhavet da hans motor sluttet å fungere og han gikk ned i Melbourne, Florida. Vraket av Ford Flivver ble trukket opp av vannet, men piloten ble aldri funnet. Undersøkelse av vraket avdekket at tannpirkerne hadde tettet tanklokkets ventilasjonshull, og forårsaket motorstopp [13]
Etter at Brooks hadde omkommet var Henry Ford nedbrutt over tapet av sin venn, og utviklingen av småflyet ble stoppet under Ford-merket. I 1931 ble en ny «Air Flivver» eller «Himmelbil» markedsført av Fords Stout divisjon.[14] Ford gikk tilbake til lette fly i 1936 med to-seters modell. Protypen havarerte under prøveflyging og ble ikke produsert.
Utstilte fly[rediger | rediger kilde]
Den gjenværende Flivver er utstilt i Henry Ford-Museet. I 1991 donerte Experimental Aircraft Association fra Midland, Michigan en kopi til EAA Air Venture Museum. Kopien var bygget i 1989 etter en nøye inspeksjon av den opprinnelige prototype og etter råd fra Otto C. Koppen, den opprinnelige konstruktør, selv om det ble drevet av en to-sylindret Franklin motor.[8] En annen kopi er utstilt på Florida Air Museum.[15]
Spesifikasjoner (Ford Modell 2A Flivver)[rediger | rediger kilde]
- Mål og vekt
- Crew = 1
- Lengde = 4, 72 m
- Vingespenn = 6,63 m
- Vinge =!Gottingen 387
- Tomvekt = 227 kg
- Motor: 1 × Anzani stjernemotoro, 36 Hk
- Ytelse
- Toppfart =145 Km/t
- Minste fart Stall speed = 48 Km/t
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ "Entrepreneurs: The Planes; 1926 Ford Flivver." Arkivert 4. august 2012 hos Wayback Machine.
- ^ Ford 1997, pp. 168–169.
- ^ Trex, Ethan.
- ^ Pauley, Robert F. "The Ford Flivver."
- ^ Davis and Wagner 2002, p. 49.
- ^ Corn 2002, p. 95.
- ^ Peterson, Norm.
- ^ a b "Ford-EAA Flivver Chapter 159– 268."
- ^ Pauley 2009, p. 60.
- ^ Taylor, James.
- ^ "Ford, Ford-Stout."
- ^ "Ford Flivvers Forever."
- ^ «"The Ford Flivver."». Arkivert fra originalen 27. januar 2013. Besøkt 11. november 2016.
- ^ "Air Flivver ready to fly, weighs only 1000 lbs."
- ^ "Aircraft N3218, 1994 Florida Aviation Historical Society Ford Flivver, C/N: FAHS-2." airport-data.com.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Corn, Joseph J. The Winged Gospel: America's Romance with Aviation. Baltimore, Maryland: The Johns Hopkins University Press, 2002. ISBN 978-0-80186-962-4.
- Davis, Michael W. R. and James K. Wagner. Ford Dynasty: A Photographic History. Mount Pleasant, South Carolina: Arcadia Publishing, 2002. ISBN 978-0-7385-2039-1.
- Ford, Richardson Bryan. Beyond the Model T: The Other Ventures of Henry Ford (Great Lakes Books Publication). Detroit: Wayne State University Press, 1997. ISBN 978-0-81432-682-4.
- O'Callaghan, Timothy J. The Aviation Legacy of Henry & Edsel Ford (Michigan). Livonia, Michigan: First Page Publications, 2001. ISBN 978-1-92862-301-4.
- Pauley, Robert F. Michigan Aircraft Manufacturers (Images of Aviation). Mount Pleasant, South Carolina: Arcadia Publishing, 2009. ISBN 978-0-73855-218-7.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Ford Flivver i luften, video https://m.youtube.com/watch?v=J2rAFY-IZas
- Luftens T-Ford http://www.thetruthaboutcars.com/2014/07/henry-fords-flying-flivver-the-model-t-of-the-air/
- Fords flyvende flause https://web.archive.org/web/20161116020954/http://www.rokemneedlearts.com/carsindepth/wordpressblog/?p=14866