Flexliner

Flexliner er et dansk konsept innenfor jernbaneteknologi basert på sammenkobling og trøbbelfri gjennomgang i et sammenkoblet tog. Dette begrepet, eller navnet, var adoptert av jernbanekonseptet ABB i 1994 for hele «IC3-familien» som har et felles karakteristisk trekk, en flat gummifront med bløte og oppblåste gummismultinger. Ved dette tidspunktet startet ABB Scandia i Randers en kampanje internasjonalt sett for å vinne til seg flere kunder etter den danske statsjernbanen DSB hadde dekket sitt behov for nye tog med IC3 og IR4. Salgsargumentet lå i konseptet som muliggjør sammenkobling uansett traksjonstype og størrelsesbegrensninger, dermed ble navnet Flexliner valgt for å henvise til denne potensialiteten. I 2001 ble produksjonen nedlagt etter Bombardier Transportation oppkjøpte ABB Scandia.

Gummisnuten

Gummisnuten på IC3-toget i Frederikshavn stasjon.

Frontdøren svingt til side under sammenkobling.

Overgang mellom separate passasjervogner og deretter motorvogner hadde i lang tid vært en utfordring for designerne og konstruktørene som ikke alltid klart å produsere fram trøbbelfrie og funksjonelle løsninger uansett hvor lovende disse var i begynnelsen. Det var alltid komplikasjoner når man vil ha en lukket og beskyttet overgang som tillatt fri passasje fra vogn til vogn.

Idet IC/3 prosjektet startet i 1980-årene, var det fremdeles ferjeforbindelse over Storebælt mellom Sjælland og Fyn så et tog må deles for å kunne ta den samme ferje som hadde begrensede lengderom. Det var dermed nødvendig å dele og koble sammen et tog med så lite tidsforbruk som mulig. Dessuten ønsket man at et tog fra København skal kunne deles underveis mot forskjellige destinasjoner, når det splittes inn i separate motorvognsett med hver sitt endemål. I begynnelsen hadde prosjektgruppen som utarbeidet designet bak IC/3 studert bruk av gummivulster og sammenleggbare overgang med skjulte overgangsbelger. I 1977 ble en ny togtype for Intercity-trafikk innført av den nederlandske statsjernbanen, betegnet ICM med sin egne overgangsløsning kalt «doorloopkop», et sammenleggbart konsept med svingskyvedør på fronten som åpnet seg for å føre ut en overgangsbelg. De opprinnelige utkastene på IC/3 hadde førerkupler med førerkabin som kan svinges opp for å åpne en gjennomgang mot gavldøren med overgangsbelgen.

Men i juni 1984 kom arkitektursjef Jens Nielsen fram med en ny ide om å bruke hele fronten som overgang, så man kan ha rommelige passasje mellom togsettene. Sentralt i denne ideen ligger «smultringer» av bløte gummi som er dels oppblåst med lav overtrykk. Når den ene enden føres mot den andre, vil den ene ha noe lavere trykk så gummibelgen kan «suge seg fast» med den andre gummibelgen.

Dermed vil man ha en effektiv og lufttett sammenkobling som kunne motstå all slags lekkasje fra utsiden. Ideen vist seg praktisk etter det var gjennomført en rekke test og prøvebygging med ulike materialer som glassfiber, skumgummi og teflon. Disse testene avslørte også at luftmotstanden ikke vil hemme toget altfor sterkt i 180 km/t med en flat front. Dette skyldes frontdesignet som skaper en turbulens som en «plog» foran toget. Det betyr også at ulike typer om disse har sammenlignbare sammenkoblingssystemer som kan «adoptere» hverandre trøbbelfritt, kunne kobles sammen uansett om disse er dieseldrevet eller elektriskdrevet. Dermed oppsto et ganske fleksibelt konsept hvor et enslig motorvognsett kan mangedoble seg ved å koble seg med andre motorvognsett med stor tilpasningsevne. En praktisk grense er fem motorvognsett i et tog.

Ved gjennomgang fra motorvognsett til motorvognsett kan man svinge frontdøren med førerbordet inn i venstre side i førerrommet med den utvendige siden dekket av en foldevegg. Avskjermningen av overgangen er også så effektiv at gavldører ikke var nødvendig, ettersom gummifrontene «suget seg fast» i hverandre når den dels uttømte fronten fylles på nytt med luft.

IC3-familien

Det aller første medlem av familien var en prøvevogn for prøveinnbygging og prøving av komponenter, «minus 1-vognen» i montasjehallen i Ascan-Scandias fabrikk i Randers. Den utgjorde en viktig testplattform gjennom hele produksjonsperioden fram til 2001. Det ble levert 92 IC3-togsett og 44 IR4-togsett til DSB i Danmark, 13 IC2 regionaltogsett til danske privatbaner, 20 Y2-togsett til svenske jernbaneselskaper og 41 PRA I/II togsett til den israelske statsjernbanen ISR.

Navn	Antall	Operatør	opplysninger
IC3	92	DSB	Levert i syv serier og en enslig vogn, Claus Deleuran som nr. 92 i 1998.
IR4	44	DSB	Levert i syv serier i 1992–1997.
IC2	13	Privatbanene på Sjælland og Lolland	Levert til Lollandsbanen (4 stk.), Gribskovbanen (3 stk.), Frederiksværksbanen (3 stk.) og Odsherred Jernbane (3 stk.) i 1997.
Y2	7	Blekinge Kustbanor	De første seks var levert med Deutz CP motor som hos DSB, men det syvende fikk Deutz LC motor.
Y2	5	Kristianstad Länstrafik
Y2	5	Östgötatrafiken/Kälmar Läns Trafik	Utstyrt med vannkjølte Cummins NTAA 855 R7 motor.
Y2	1	Blekinge Länstrafik	Utstyrt med vannkjølte Cummins NTAA 855 R7 motor.
Y2	2	Kristianstad Länstrafik	Utstyrt med Deutz BF8L 513 LC som hos DSB.
PRA I	10	ISR	Utstyrt likedan IC3.
PRA II	31	ISR	Ombygd for lokale forhold, samme maskinutstyr som DSB IC3.
PRA III	9	ISR	Opprinnelige svenske Y2 kjøpt i 2003.

Flexliner frontsystem i andre tog

Det kjente «Øresundstoget» er ikke i IC3-familien til tross for at togtypen utvikles med dansk assistanse til den svenske Adtranz Kalmar. Kan ikke sammenkobles med disse av IC3. 111 togsett av type X31K/ET og X32K var levert siden 2000 av Bombardier Transportation

Den belgiske statsjernbanen SNCB ønsket samme kapasitet som IC3, men på «egne» elektriske trevogntogsett og kjøpt 240 frontsystemer fra Danmark i 1993. 120 togsett av type AM 96 ble deretter utstyrt med disse gummisnutene. 50 AM 96 togsett kan krysse den belgisk-franske grensen som dobbeltsystem-tog fra 3kV likestrøm i Belgia til 25 kV vekselstrøm i Frankrike. 70 AM 96 kan bare operere innenfor sitt lands system.

I Spania inngikk den spanske fabrikken CAF en avtale med Adtranz Randers om lisensproduksjon av tovogns IC3, men med egne komponentutvikling så disse regionale motortogsettene av serie 594 er mer spansk enn dansk. 23 tovogns togsett var bygd i 1996 til 2001 med frontsystemene fra Danmark. Siden 2008 ble gummisnutene skiftet ut med en fast skrående front. Serie 594 ble essensielt i dieselmotorvognutviklingen hos CAF som monterte krengningsutstyr og VGA system på 594-1 og 594-2. Nyere dieselmotorvognsett med både krengningssystem og VGA system som Serie 598, Serie 599 og elektriske togsett Serie 449 har sine aner i Serie 594.

Navn	Antall	Operatør	opplysninger
X32	7	Skånetrafiken	Opprinnelig for fjerntrafikk i Sverige, ombygd til X32K. Senere medregnet i X31-flåten.
X31	75	Skånetrafiken, Blekingetrafiken, Hallandstrafiken	Betegnes også som X31K
X31	2	SJ	Av samme type som de andre
ET	34	DSB	Likedan utstyrt som X31K.
AM 96	50	SNCB	Nr. 441–490 kan opereres med både 3 kV likestrøm og 25 kV vekselstrøm for trafikk inn i Frankrike.
AM 96	70	SNCB	Nr. 501–570 kun opereres innenfor Belgia i 3 kV likestrøm.
RENFE Serie 594-0	13	RENFE
RENFE Serie 594-1	8	RENFE
RENFE Serie 591-2	2	RENFE

Mislykkede IC3 eksportforsøk

Det var en rekke forsøk hos ABB/Adtranz om å vinne til seg eksportordrer til andre land i 1990-årene, det meste minneverdige var Amtraks interesse i IC3 i 1995–1997, som blant annet så leasing av to Flexliner-tog gjennom den israelske ISR for to års demonstrasjonsturer flere steder i USA. Det var høstet en lang rekke ulike erfaringer som skulle produsere en ny IC3-variant utformet etter de amerikanske kravene og spesifikasjoner, men ordrepotensialet hadde krympet i mellomtiden. Dermed ble all arbeid på en amerikansk IC3 oppgitt.

Iran likedan meldt sin interesse for IC3 som med sitt dieselmaskineri og luftkondisjonering kunne brukes på den iranske jernbanen. Adtranz Randers hadde skaffet seg viktig erfaring om hvordan å tilpasse IC3 for varmere klima gjennom den israelske eksportordren og kunne dermed tilfredsstille de iranske kravene. Tross en stor salgsinnsats skulle ordren til Iran bare løper ut i sanden, muligens skyldes dette politiske årsaker.

I Tyskland var privatbanen Tegernsee-Bahn interessant i IC3 i begynnelsen på 1990-årene, men det ble ikke noe av dette. Det samme kunne sies om Thailand hvor det også var gjort en viktig innsats for å vinne til seg ordrer.

Kansellerte prosjekter

Modell av IO/4 med fast front. Adtranz tilbød to varianter, den ene med gummisnute, den andre med fast front under konkurransen om IC4-kontrakten i året 2000.

Det er en lang rekke ulike prosjekter som ikke så dagens lys i forbindelse med IC3-konseptet. Noen av disse endte som privatbanenes IC2. Man hadde opprinnelig tenkt seg en dobbeltdekkervogn som mellomvogn for to IC3-togsetter som luksuriøs panoramavogn, denne ideen var hentet fram på nytt under diskusjonene om muligheten om å oppgradere IC3-toget i 2010-årene. Da et regionaltogssystem skulle utbygges i forbindelse med den planlagte åpningen av Øresundsbroen, konkurrerte danskene og svenskene innenfor Adtranz om hvem som skulle ta kontrakten på den nye togtypen. Danskene i 1997 vant i begynnelsen, men ble så utmanøvrert av svenskene som dermed stukket av med prisen. Resultatet ble en togstamme som forbli enestående som en gjøkunge mellom de to landenes jernbanesystem.

Det siste prosjektet som kunne ha reddet Adtranz Randers og revitaliserte Flexliner-konseptet var presentert i 1999 som respons på forespørsel fra DSB om en ny generasjon dieselmotorvognsett så IC3 flåten kunne flyttes til regionaltrafikken. Det nye fjerntoget som vil erstatte IC3 i det neste århundret, skulle være et firevogns togsett med samme designkonstruksjon. Prosjektet som het IO/4 kappet med AnsaldoBreda om den viktige ordren helt til det siste. Men Adtranz-konsernet hadde innledet samtaler med Bombardier om å selge hele jernbanedivisjonen, dette skapte juridiske forviklinger fordi sistnevnt var med i konkurransen. Dessuten var det gjort et feilgrep, da man valgt å gi et nytt tilbud etter tilbudsfristen hadde utløpt. Dette var i strid med EU-utbudsreglene.

Dermed kunne AnsaldoBreda skrev kontrakt med DSB i desember 2000. Det var begynnelsen på en alvorlig sak omkring leveringsvanskeligheter, dårlig driftsstabilitet og dårlig kvalitetssjekk, som av observatører bedømmes som den verste jernbaneskandale i dansk historie. Leveringen kunne ikke avbrytes fordi det ikke fantes alternativer som kunne tilfredsstille danske særkrav uten å bli for kostbart, fordi Bombardier Transportation hadde i 2001 nedlagt produksjonen i fabrikken i Randers.

Litteratur

• Benny Knudsen. IC3 - Det sidste danske togdesign utgitt av Bane bøger 2016 ISBN 978-87-91 434-46-4