Filmsensur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Filmsensur innebærer å kontrollere filmer som skal vises offentlig. Filmkontrollen skjer før filmene distribueres. Filmene kan godkjennes som de er, forandres eller forbys. Det kan være uønskede scener som blir klipt bort eller som på en eller annen måte blir sladdet, men også lyder, særlig banning, kan fjernes eller skjules under annen lyd. Som regel får alle filmer aldersgrenser som skal begrense hvem som har lov å se filmene. Filmer kan også forbys delvis, det vil si at de bare blir tillatt vist i spesielle sammenhenger, for eksempel i filmklubber eller på kunstutstillinger.

Omfang[rediger | rediger kilde]

De fleste land har filmsensur, enten det er staten eller filmindustrien selv som styrer kontrollorganene. Kontrollen begrunnes vanligvis med at den skal beskytte barn og unge fra skremmende inntrykk og moralsk forstyrrende påvirkning, for eksempel i form av vold eller pornografi, men i de fleste land foregår også politisk filmsensur, enten det er i kommunistiske Kina, kapitalistiske USA eller islamistiske Iran. Forventninger om myndighetenes filmsensur har i svært mange tilfeller ført til selvsensur, det vil si at filmprodusenter og regissører selv har unngått å ta opp eller skildre omstridte temaer eller å utfordre den offisielle politikken eller moralen i samfunnet.

Filmsensuren behandler i regelen alle slags filmer. Moderne teknologi som internettet og mobiltelefoni har imidlertid gjort spredningen av filmer ikke bare internasjonal, men også uoversiktlig, og filmer i nye medier er vanskelig å kontrollere. De tradisjonelle sensurinstitusjonene begrenser seg derfor ikke til bare til å vurdere film, men forsøker å behandle alle kulturuttrykk og visningsmedier, både gamle og nye.

Sensur av kinofilm i Norge[rediger | rediger kilde]

Filmer som skal vises offentlig i Norge må forhåndskontrolleres og godkjennes av Medietilsynet,[1] som er en etterfølger av Statens Filmkontroll som ble opprettet i 1913. For filmer som kun skal vises for voksne over 18 år er ikke filmsensuren obligatorisk.[2]

Statlig filmsensur i Norge ble innført med lov om offentlig forevisning av kinematografbilleder i 1913.[3] Loven trådte i kraft 1. januar 1914, men Statens filmkontroll begynte sin virksomhet allerede 1. oktober 1913 slik at filmer kunne være sensurert når kravet om filmsensur trådte i kraft.[4]

Det har vært en lang rekke kjente filmer som er blitt sensurert i Norge. Filmene har enten blitt avvist helt eller scener er blitt klippet bort. Blant de totalforbudte filmene kan nevnes Ivan den grusomme (1927), Dr. Mabuses testament (1933), Salò eller Sodomas 120 dager (1975), Halloween 2 (1981), Friday the 13th Del III (1983), Return of the Living Dead (1985), Miller's Crossing (1990), Robocop 2 (1990) og A Serbian Film (2010).

Aldersgrenser[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig var det ingen aldersgrenser, enten ble filmen tillatt (for alle) eller så ble den forbudt (for alle). Statens filmkontroll skulle ikke godkjenne filmer som filmsensorene mente ville stride mot lov, krenke ærbarhet, virke forrående eller moralsk nedbrytende.[5] Såkalt delt sensur ble innført i 1921, da det ble vedtatt en egen voksensensur (16 år).[6]

2. april 1940 vedtok Odelstinget en midlertidig lov som ville innført politisk sensur, slik at Statens filmkontroll heller ikke skulle godkjenne filmer som kunne skade rikets interesser.[7][8] Odelstingets lovvedtak skulle behandles i Lagtinget 8. april 1940, men det møtet ble avlyst da det i anledning av den utenrikspolitiske situasjon i stedet ble avholdt et møte i Stortinget (i plenum).[9]

I 1954 ble filmsensuren delt i tre:[10] barn (7 år),[11] ungdom (12 år) og voksne (16 år).

I 1969 ble det i tillegg innført aldersgrenser på 5 og 18 år.[12]

I 1987 ble det vedtatt en ny lov, lov om film og videogram,[13] som trådte i kraft 1. januar 1988.[14] Aldersgrensene etter den nye loven var 5 år, 10 år, 15 år og 18 år. For aldersgrensene på 5 og 10 år ble det innført en ledsagerregel, slik at barn under 5 kunne se filmer med 5-årsgrense og barn mellom 5 og 10 år kunne se filmer med 10-årsgrense hvis de var i lag med foreldre.

I 1994 ble aldersgrensene endret til alle, 7 år, 11 år, 15 år og 18 år.[15] Kun 18-årsgrensen var absolutt. For aldersgrensene på 7, 11 og 15 gjaldt det en ledsagerregel.

Statens filmkontroll og Videogramregisteret ble slått sammen til Statens filmtilsyn i 1993. I dag utføres filmsensuren av Medietilsynet, som ble dannet i 2005.

Grunnloven § 100 om ytringsfrihet ble endret 30. september 2004. Som en følge av grunnlovsendringen la Filmtilsynet om praksis slik at det ikke lenger var obligatorisk med forhåndskontroll av film i Norge hvis filmen ikke skulle vises for barn under 18 år.[16]

Som følge av en lovendring i 2006 kunne ikke Medietilsynet sette 18-årsgrense.[17]

1. juli 2015 trådte lov om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram («bildeprogramloven») i kraft. Den sier at Medietilsynet skal vurdere kinofilmer og sette aldersgrense basert på skadelighetskriterier. De gjeldende aldersgrensene er:[18]

  • A Tillatt for alle
  • 6 år Tillatt for alle barn sammen med voksne
  • 9 år Barn ned til 6 år sammen med voksne
  • 12 år Barn ned til 9 år sammen med voksne
  • 15 år Unge ned til 12 år sammen med voksne
  • 18 år Absolutt aldersgrense. Ingen personer under 18 år har adgang

Med voksen menes i denne oversikten foreldre eller annen myndig person i foreldres sted.

1. januar 2023 oppheves den statlige forhåndskontrollen av kinofilm. I stedet skal aldersgrensene fastsettes av filmens distributør.[19]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bildeprogramloven av 2015 § 5.
  2. ^ Bildeprogramloven § 5 andre ledd jf. Grunnloven § 100 fjerde ledd.
  3. ^ Lov 25. juli 1913 nr. 4. Kunngjøringen av det opprinnelige lovvedtaket i Norsk lovtidend 1913, Besl. O. nr. 90 (1913).
  4. ^ Loven § 12, Beate Jacobsen: Film- og videogramrett (1994) side 58.
  5. ^ Loven § 8 som vedtatt i 1913.
  6. ^ Lov 3. juni 1921 nr. 2 om forandringer i lov om offentlig forevisning av kinematografbilleder av 25. juli 1913. Lovvedtaket: Besl. O. nr. 99 (1921).
  7. ^ Besl. O. nr. 50 (1940) vedtak til midlertidig lov om forandring i lov om offentlig forevisning av kinematografbilleder av 25 juli 1913, se § 8.
  8. ^ Vegard Higraff: Sensurert. Historien om Statens Filmkontroll (192016) s. 45–51.
  9. ^ Forhandlinger i Lagtinget 1940 side 36.
  10. ^ Lov 1. desember 1954 nr. 1 om endring i lov av 25. juli 1913 om offentlig forevisning av kinematografbilleder. Kunngjøringen av lovendringen i Norsk lovtidend. Lovens forarbeider.
  11. ^ § 9 tredje ledd: «Barn under 7 år har ikke adgang til offentlig forevisning av kinematografbilleder, uten at de har begynt på skolen.»
  12. ^ Lov 13. juni 1969 nr. 28 om endringer i lov av 25. juli 1913 om offentlig forevisning av kinematografbilleder. Lovvedtaket: Besl. O. nr. 36 (1968–69).
  13. ^ Lov 15. mai 1987 nr. 21 lov om film og videogram som kunngjort i Norsk lovtidend.
  14. ^ Kgl. res. 18. desember 1987 nr. 965.
  15. ^ Lov 16. juni 1994 nr. 19 om endringer i lov av 15. mai 1987 nr. 21 om film og videogram, i kraft 15. juli 1994 jf.kgl. res. 16 juni 1994 nr. 480.
  16. ^ Pressemelding: filmsensuren for voksne er opphevet! (Statens filmtilsyn, 04.10.2004)
  17. ^ Lov 22. desember 2006 nr. 104 om endringar i lov 15. mai 1987 nr. 21 om film og videogram, i kraft 1. januar 2007 jf. kgl. res. 22. desember 2006 nr. 1537.
  18. ^ Bildeprogramloven § 4. Ledsagerregelen står i § 11.
  19. ^ Lov 22. juni 2022 nr. 83 lov om endringer i bildeprogramloven mv. (oppheving av statlig forhåndskontroll av kinofilm). Loven trer i kraft 1. januar 2023 ifølge kgl. res. 22 juni 2022 nr. 1141.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]