Fevergreens

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Fevergreens er et musikkalbum med Jono El Grande, utgitt i 2003.

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Albumet er i sjangeren samtidsmusikk med innslag av frijazz og elektronika, og også i slekt med muzak og med inspirasjoner fra Frank Zappa. Jono el Grande skreiv albumet som en selvlært komponist, og rekrutterte et orkester som han også dirigerte, i tillegg til å spille flere instrumenter og produsere albumet selv. Utgiver er Rune Grammofon.[1] Coverkunstner var Kim Hiorthøy.[2]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Vårt Land roste albumet for å være fritt for popmusikkens klisjeer; gledesspredende, utfordrende, befriende og uforutsigbart. Grande var en «virtuos tonekunstner» og kunne lære andre om nyskapende musikk. «Det er sjelden jeg blitt i så godt humør av å høre så rar musikk», skreiv anmelderen.[3]

Mye av det samme sto i Fædrelandsvennen. Terningkast 5-anmeldelsen tok for seg Jono El Grandes outrerte personlighet i mediene, som på mange måter ble kontrastert av musikken som her var «sjarmerende og vakker». Albumet fikk ros for en naivistisk tilnærming som ikke ble for alvorlig, slik at «Fevergreens er lett absurd, fengende og kompleks på samme tid».[4]

Også VGs Astrid Kvalbein fant mange «snodige» og «morsomme» musikalske referanser. Det gjorde at samtidsmusikken ikke ble for pretensiøs. Samtidig manglet det litt på det kunstneriske. Albumet var «mer preget av entusiastisk, sjangeråpent håndverk og musikanteri enn av et vanvittig sterkt kunstnerisk særpreg».[5]

Mode Steinkjer i Dagsavisen ga albumet middels kritikk. Musikken «virker uferdig og ufarlig», og levde således ikke opp til fever-delen av tittelen. Albumet nådde ikke opp i samtids-nisjen, med terningkast 3.[1] Det samme skreiv Aftenposten, som ga ros for gode ideer, men i utførelsen ble disse «dessverre lett trivialiserte». Musikken var også litt for pyntelig og ga for lite uttrykk for «det indre livet som denne kunstmusikken fordrer».[6]

Helge Olsen i Bergens Tidende skreiv negativt om Grandes mediepersonlighet, da han «framstår som en komplett idiot i ordets mest graverende forstand hver gang han opptrer i offentligheten». Olsen ga terningkast 2, og fastslo at albumet ble reddet fra 1 fordi musikerne i orkesteret var «skolerte og dyktige». Sangene som var skrevet, inneholdt «komposisjonsmessige plattheter» og led under at Grande «tror han er både elegant, genial og halvsprø, men er ingen av delene».[7]

Sporliste[rediger | rediger kilde]

  1. «Prologue»
  2. «Awake, Wonderful and Lavish»
  3. «I'm Not a Star I'm Just Lost in Space»
  4. «Good Gracious»
  5. «Cuban Serum»
  6. «Rumba for a Slightly Excited Ape»
  7. «Chá!»
  8. «The Frenzied Butterflies»
  9. «Centrifuge in d minor»
  10. «Tango on the Crest of Reality»
  11. «Ante's Inferno»
  12. «Ariaph Orahri»
  13. «Isle of View»
  14. «Epilogue – Encore»

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Albumanmeldelse av Mode Steinkjer, Dagsavisen 23. september 2003
  2. ^ «Jonos feber-fantasier», Dagbladet 27. august 2003
  3. ^ Albumanmeldelse av Øyvind Woie, Vårt Land 29. oktober 2003
  4. ^ Albumanmeldelse av Walter Wehus, Fædrelandsvennen 19. september 2003
  5. ^ Albumanmeldelse av Astrid Kvalbein, VG 18. november 2003
  6. ^ Albumanmeldelse av Arild R. Andersen, Aftenposten Aften 17. september 2003
  7. ^ Albumanmeldelse av Helge Olsen, Bergens Tidende 16. september 2003

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]