Ferdinand de Saussure

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Saussure

Ferdinand de Saussure (født 26. november 1857 i Genève i Sveits, død 22. februar 1913 i Vufflens-le-Château) var en sveitsisk lingvist som betraktes som strukturalismens grunnlegger.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ferdinand de Soussure var sønn av Henri de Saussure og Louise Elisabeth de Pourtalès, barnebarn av Nicolas Theodore de Saussure oldebarn av Horace Bénédict de Saussure.

Han studerte ved universitetet i Leipzig og også et semester 1878/1879 indogermanistikk i Berlin under Heinrich Zimmer. I 1882 giftet han seg med Marie Faesch (1867–1950), datter av den sveitsiske ingeniør Jules Faesch (1833–1895). Gjennom hustruen havnet Schloss Vufflens i Ferdinand de Saussures og hans etterkommeres eie.

Forskning[rediger | rediger kilde]

I sin ungdom beskjeftiget Saussure seg med de indoeuropeiske språks forhistorie og kan regnes til junggrammatikerne.

Hans tidlige bok Mémoire sur le système primitif des voyelles dans les langues indo-européennes (1879) ble umiddelbart egentlig oversett, men var et varsel om den omveltning av den indoeuropeiske språkvitenskap som senere ble kjent under navnet laryngalteorien.

Etter sin promovering som dokttor i Leipzig underviste Ferdinand de Saussure fra 1881 til 1891 ved École pratique des hautes études i Paris. Fra 1891 til sin død var han peofessor i historie og indoeuropeisk språksammenligning (comparaison des langues indo-européennes) ved Universitetet i Genève. Fra 1906 til 1911 holdt han der foreølesninfer innen almen språkvitenskap.

Hovedverket til Saussure, «Kurs i generell lingvistikk», ble utgitt i 1915 etter hans død, basert på notater som studentene hans gjorde under forelesningene ved Universitetet i Genève 1907-1911. Boka er ikke oversatt til norsk.

Blant Saussures viktigste bidrag til lingvistikken er innsikten om at språk kan studeres både synkront og diakront. Det vil si at språk kan studeres som et språksystem eller i et historisk perspektiv. Også skillet mellom langue og parole – språksystem og språkbruk – stammer fra Saussure.

Saussures språktegn er en tilfeldig forbindelse mellom lydlig (eller skriftlig) uttrykk og innhold, altså betydning. At språktegnet er tilfeldig – eller arbitrært – har viktige konsekvenser for studier av språk, og for språkfilosofien. Tegnets arbitraritet innebærer ikke bare at samme innhold kan ha ulike uttrykk, slik vi kjenner det i ulike språk: «hest» kan hete hest, horse eller Pferd, for eksempel. Viktigere er at tegnets innhold i seg selv er tilfeldig. Språk er ikke en nomenklatur over en naturgitt begrepsstruktur; det er språket selv som bestemmer strukturen i begrepssubstansen. Dette ser vi blant annet ved at grenser mellom begreper kan være ulike fra språk til språk, noe som medfører at oversettelsesarbeid ofte er vanskelig.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ludwig Jäger: Ferdinand de Saussure zur Einführung. Junius, Hamburg 2010, ISBN

978-3-88506-622-4.

  • Manfred Frank: Was ist Neostrukturalismus? Suhrkamp, Frankfurt am Main 1983, ISBN 3-518-11203-1, bes. S. 30ff. (Edition Suhrkamp 1203 = NF 203).
  • Ferdinand de Saussure: Cours de linguistique générale. Édition critique par Rudolf Engler. 2 Bände. Harrassowitz, Wiesbaden 1967–1974, ISBN 3-447-01527-6 (Bd. 2).
  • Henri Wittmann: New tools for the study of Saussure's contribution to linguistic thought. I: Historiographia Linguistica Vol. 1, Nr. 2, 1974, ISSN 0302-5160, S. 255–264, PDF.
  • John E. Joseph: Saussure , Oxford : Oxford Univ. Press, 2012, ISBN 978-0-19-969565-2
  • Werner Zillig: "Die Sprachsystem-Vergleiche in Ferdinand de Saussures 'Cours de linguistique générale'". In: Geschichte und Geschichtsschreibung der Semiotik. Hg. von K. D. Dutz und P. Schmitter. Münster: MAkS Publikationen, 1986. S. 235-260.